Når den ene absolutt vil ha flere barn, og den andre ikke....

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg HELT ferdig med de to vi har, mens mannen min helt desperat ønsker seg en til. Jeg syns dette er så vanskelig. Føler meg egoistisk, og ser at han tenker mye på det. Ser på hele han når vi er på besøk hos folk som har fått baby at dette er sårt, og kjenner at det skjærer i hjertet. For noen år siden egentlig enige om at vi nok kom til å prøve på en til, men livssituasjonen vår har endret seg på en måte som gjør at jeg ser det som en umulighet med flere.

 

Hadde det bare vært mulig å kopromisse litt, ta litt her, gi litt der, men det går jo ikke. Og det er meg alt faller på. Jeg må gå gravid, jeg må være hjemme i permisjon (umulig i hans jobb) og jeg må være mye alene med 3 barn. Han ser nok ikke helt hvor mye arbeid det er for meg, han er vant til å bare være med på det gøyeste, skumme fløten. Han kommer med masse lovnader om at han skal være mer hjemme, skal bli flinkere til å involvere seg i våre 2 barn sitt liv. Men jeg vet at det er løfter han aldri kommer til å klare å holde. Og allikevel går jeg her med dårlig samvittighet for å nekte han et barn til.

 

Vet ikke hvor jeg vil med dette, måtte vel bare forsøke å få det ut av systemet....

[Netti***]

Hva hvis det hadde vært motsatt. Du virkelig ønsket deg et barn til mens han nektet.

 

Jeg mener ingen burde bli påpresset flere barn enn de ønsker. Verken men eller kvinner. Men kvinner er flinkere å utnytte dette. Ups ble gravid på pilla osv, ikke like lett for en mann...

 

Vet ikke hva jeg vil med svaret annet enn at jeg syns den som vil ha færres barn skal bli hørt uansett kjønn.

[☆☆☆]

Det er klart at han kan ta permisjonen hvis han virkelig vil, om det er det som er bøygen for deg..

 

Ellers så mener jeg et barn må være ønsket av begge foreldrene før man bestemmer seg for å prøve.

[Nyttårs barn]

Vanskelig å skulle tvinge noen til å få flere barn hvis de ikke ønsker det.

Personlig synes jeg at to barn på en måte er greit, hadde vært verre å nekte noen barn nr to, eller barn i det hele tatt!

Det tror jeg at er vanskelig å tilgi.

Mannen din bør kanskje spørre seg hvorfor du ikke ønsker fler, høres ut som du har gode grunner for det..

[Koala *g07*]

Jeg tenker at man må ha forståelse for at det er en som ikke vil. Man kan ikke tvinge barn på noen.

[Anonym bruker]

Her er det omvendt, jeg vil ha en til, og samboer nekter. Han har barn fra før, så han har nok. Ikke lett. Jeg jobber med meg selv for å prøve å akseptere at jeg forblir ettbarnsmor.

Ikke lett for noen parter det der.

[Anonym bruker]

La han bevise seg nå hvis han virkelig vil ha flere barn. Du nevnte ikke hva slags jobb han har, for det kan ha litt å si på hva slags tilbakemeldinger du får. Går også utifra at dere begge jobber, siden du hadde måttet ta permisjon ved en ny tilskudd, så kan du gjøre en avtale med han at han prøver seg på de oppgavene du har i hverdagen i en bestemt tidsramme.

 

Målet med dette ville være å la han se selv hva han ber om + evnt jobbe inn en mer likt fordeling, for det virker som det er litt der skoen trykker hos HI !?!

 

Er selv under den oppfatningen at mor og far skal dele ansvar og plikter såvell som kosen så mye som mulig. Skulle dere forsøke dette så er det viktig at du ikke hjelper mer enn han hadde normalt gjort, kommer barna for sent til skolen f.eks. , så er det hans ansvar

[Himmel og hav]

Det er en vond situasjon for begge to, for det er, som du sier, ingen kompromisser. Her i huset var det motsatt. Det var jeg som ville ha en til, og han som ikke ville. Min mann gikk også tilbake på den felles planen vi hadde lagt om at vi skulle få et barn til, sånn som du har gjort, og det var så tungt for meg at jeg måtte gå mange runder med meg selv for å finne ut om dette var noe jeg kunne leve med, eller om det var nådestøtet for forholdet vårt. Det føltes som et svik, og som den jeg var gladest i knuste en drøm.

 

Det er ikke noen fasit i en slik situasjon. Jeg vet om par som har diskutert seg fram til at det ble et barn til, og jeg vet mange som ikke har fått det barnet. Det viktigste er at dere snakker om det. Snakk om hvordan dere føler det og hva dere tenker på, så åpner det seg kanskje en vei videre. For deg er det grunner til at det er stopp som er helt åpenbare. Det er ikke sikkert at de er det for han.

 

Hos oss ble det jeg som måtte gi meg. Det ble aldri de tre barna vi hadde snakket om helt fra vi møttes at vi ville ha. Jeg har avfunnet meg med at det var sånn det ble, men i et hjørne av meg ligger lengselen etter dette barnet fortsatt, sammen med en porsjon bitterhet mot mannen min som nektet. VI har et godt forhold, men det har et skår i seg.

[Anonym bruker]

Kan han ikke bevise nå at han kan bruke mere tid på de to barna dere har?

Hvorfor skal han vente med dette til dere får en tredje unge?

 

 

Hvis han virkelig vil ha en unge til klarer han å ta ut permisjon og bruke mer tid på ungene han vil ha. Kanskej han bare må innse at han må bytte jobb om han skal få den familien han ønsker.

Han kan ikke få i pose og sekk. Noe må han forandre på.

[LilleVilje]

Er det helt utenkelig for deg å få ett barn til, samme hva - eller kan du se for deg at det går, med en annen livssituasjon? Da må du forklare ham dette. Hvis ønsket hans om barn er stort nok til at han endrer på sin livssituasjon, så er det det han må gjøre. Og som andre har sagt, han må vise på forhånd at han tar jobben med barna; ikke love gull og grønne skoger i forhold til den som kanskje engang blir født.

 

Forøvrig har jeg null forståelse for de mennene som ikke "kan" ta ut permisjon. Det finnes nok av kvinner i alle slags yrker, selvstendig næringsdrivende, ledere, kvinner som reiser masse i jobben - men de får det til, de. Hva er det som er så spesielt som gjør at en mann ikke kan det? Jeg ville forklart ham det ordentlig, og stilt krav om at hvis det skal bli ett barn til (hvis du kan tenke deg det i en annen livssituasjon, da), så må dere dele permisjonen eks. 50%, eller noe annet du kan tenke deg. Og han må delta på en helt annen måte enn det han gjør nå.

 

Men jeg forstår deg, det er du som kjenner ham, og hvis du mener at han lover og ikke kommer til å klarer å holde det, så har du antageligvis rett... Han må i det minste vise godt og grundig at han endrer seg før du engang kan vurdere det!

[Anonym bruker]

Nei han kan virkelig ikke ta permisjon selv om han virkelig vil. Det er faktisk HELT umulig uten at vi må selge gården, hus og hjem. Han driver en stor gård på fulltid, og det krever virkelig en innsats. Og den produksjonen vi har er ikke akkurat snakk om 20 kyr som må melkes hver dag. Vi har smågris, produserer 5000 smågris i året. Her må en kunne inseminere, en må kunne drektighetskontrollere med ul, en må kunne takle at 500 nye dyr fødes hver 5. uke, en må kunne vaksinere, slipe tenner osv. I tillegg må en kunne sprøyte, hevde, pløye, så, treske, fôrhøste osv. Ingen kan hoppe inn i denne jobben for et år. Og skulle det mot formodning finnes en slik person, hadde vi vært ruinerte før det var gått et halvt år. Mannen min jobber 70-80 timer hver uke, i perioder med mye fødsler er han oppi 90 timer. Nav sine fødselspenger rekker ikke så langt om en skal betale noen tarifflønn med slike arbeidsmengder, og en i tillegg skal betjene lån etter å ha betalt 6,5 mill for gården og ha invistert ytterligere 5 mill.

 

HI

[Anonym bruker]

Var ment som svar til #3 :-) HI

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Her er det motsatt. Jeg ønsker (desperat) et barn til, men han vil ikke ha flere, pga diabetes og lavt stoffskifte, så er han så sliten etter jobb (borte 4 dager i uka på jobb) så han orker ikke å skulle ha en unge til, enda han ikke gjør noe med de han har engang (vil stortsett bare se tv)

 

Jeg forstår ikke helt hvordan han kan bli sliten sånn sett, da det er jeg som gjør alt med ungene, men jeg prøver å akseptere at han ikke ønsker flere, jeg har ingen interesse av å presse gjennom min vilje, så nå skal jeg sette inn hormonspiral, reagerer jeg på den, så blir det å prøve koberspiral, langvarig prevensjon hvor man hverken kan glemme eller "glemme" en pille eller noe annet.

Er tungt å godta, men samtidit, man presser ikke den man elsker til å gjøre noe man ikke vil.

 

Prøv å legg skyldfølelsen bak deg, det er du som må gå gjennom svangerskap og ha så og si alt ansvaret alene, og da bør han lære seg å godta at du ikke er klar for det, muligens aldri blir det heller.

[Gjest Heartbroken]

Jeg skjønner ikke dere som må påpeke at HI tar feil, og at ALLE kan ta lang permisjon. Hvorfor ikke bare ta hennes ord for at det ikke går i dette tilfellet (nå har jo HI forklart grundig hvorfor det ikke går, men det burde vært unødvendig. Hun opplyste i første innlegget at han ikke kunne det, men likevel påstår dere at det er feil!)

 

Med en slik arbeidsmengde er det forståelig at mannen ikke evner å ta god nok del i barn og hjem, og det er like forståelig at HI ikke er klar for å få flere barn.

 

Her må dere bare sette dere ned og snakke. Om du forklarer hvor travelt det er å være så alene om tingene, og at siden du skjønner at det er vanskelig for han å delta mer, så må han nesten bare godta at det er du som har siste ordet i denne saken.

[LilleVilje]

Da skjønner jeg jo at det er vanskelig med permisjon - men er det ingen løsning på dette? Jeg bare lurer, jeg. For hva om det hadde vært kvinnen som hadde hatt alt dette arbeidet, hadde man da rett og slett latt være å få barn? Eller hadde man da klart å spa opp en løsning som gjorde at det gikk likevel?

 

Ellers høres det jo ut som om han har en travel arbeidsuke til vanlig, og da er det vel enda større sjans for at han ikke får så mye tid til overs til barna - selv om han lover det. Ikke av vond vilje, men det sier seg selv at (uavhengig av hvordan man skulle løst en permisjonstid) med en hverdagsuke på 70 arbeidstimer, så er det mindre tid til overs til å hjelpe med husarbeid og barn.

 

Jeg syns i hvert fall ikke du skal la deg presse til å gå inn i noe du ikke er helhjertet med på, det er du som har best peiling på hvordan hverdagen med tre barn kommer til å bli for deg.

[Anonym bruker]

Nei han kan virkelig ikke ta permisjon selv om han virkelig vil. Det er faktisk HELT umulig uten at vi må selge gården, hus og hjem. Han driver en stor gård på fulltid, og det krever virkelig en innsats. Og den produksjonen vi har er ikke akkurat snakk om 20 kyr som må melkes hver dag. Vi har smågris, produserer 5000 smågris i året. Her må en kunne inseminere, en må kunne drektighetskontrollere med ul, en må kunne takle at 500 nye dyr fødes hver 5. uke, en må kunne vaksinere, slipe tenner osv. I tillegg må en kunne sprøyte, hevde, pløye, så, treske, fôrhøste osv. Ingen kan hoppe inn i denne jobben for et år. Og skulle det mot formodning finnes en slik person, hadde vi vært ruinerte før det var gått et halvt år. Mannen min jobber 70-80 timer hver uke, i perioder med mye fødsler er han oppi 90 timer. Nav sine fødselspenger rekker ikke så langt om en skal betale noen tarifflønn med slike arbeidsmengder, og en i tillegg skal betjene lån etter å ha betalt 6,5 mill for gården og ha invistert ytterligere 5 mill.

 

HI

Da får han vel bare innse at han har valgt livet som bonde forran flere barn.

[☆☆☆]

Nei han kan virkelig ikke ta permisjon selv om han virkelig vil. Det er faktisk HELT umulig uten at vi må selge gården, hus og hjem. Han driver en stor gård på fulltid, og det krever virkelig en innsats. Og den produksjonen vi har er ikke akkurat snakk om 20 kyr som må melkes hver dag. Vi har smågris, produserer 5000 smågris i året. Her må en kunne inseminere, en må kunne drektighetskontrollere med ul, en må kunne takle at 500 nye dyr fødes hver 5. uke, en må kunne vaksinere, slipe tenner osv. I tillegg må en kunne sprøyte, hevde, pløye, så, treske, fôrhøste osv. Ingen kan hoppe inn i denne jobben for et år. Og skulle det mot formodning finnes en slik person, hadde vi vært ruinerte før det var gått et halvt år. Mannen min jobber 70-80 timer hver uke, i perioder med mye fødsler er han oppi 90 timer. Nav sine fødselspenger rekker ikke så langt om en skal betale noen tarifflønn med slike arbeidsmengder, og en i tillegg skal betjene lån etter å ha betalt 6,5 mill for gården og ha invistert ytterligere 5 mill.

 

HI

Da kan man lure på hva han skal med flere barn, her bør prioritet være å få de han har inn i den stramme timeplanen..

[Anonym bruker]

Ja, jeg er helt enig med både #16 og stjerne. Det er det jeg forsøker å foklare han, men jeg når ikke inn. Han er så oppsatt på at han ønsker et barn til. Han sier at det er det første han tenker på når han står opp, og han drømmer om det på natten. Jeg blir helt dårlig, og forsøker å sette meg inn i hans situasjon, at det var jeg som ikke fikk et barn jeg virkelig ønsket.

 

Han snakker lite om det, og dette med drømmene har han bare fortalt meg en gang, og det kostet han mye og fortelle meg det. Så det er ikke at han maser, han går bare i stillhet og "lider", og det er en sårhet over det hele som gjør at jeg for ekstra vondt. Samtidig vegrer jeg meg for å bringe det på bane, er redd for at han skal oppfatte det som om at der finnes et lite håp. Og det gjør det ikke. Jeg ER helt ferdig. Men det er den drita samvittigheten som plager meg allikevel.

 

Han har hatt god tid på å bevise at han kan kutte ned timebruken og prioritere annerledes, men han har ikke klart det per dags dato. Og har masse unnskyldninger om alle de tilfeldige uheldige omstendighetene, som såklart aldri vil gjenta seg, og alt blir så mye bedre og letter om bare slik, og når han får kjøpt seg en sånn osv....

 

Jadda, nei jeg må nok bare klare å skyve denne samvittigheten vekk....

[Anonym bruker]

Som Heartbroken sa så synes jeg det burde være unødvendig at HI skulle måtte forklare i detalj hvorfor det ikke er mulig at mannen tar permisjon. Er folk virkelig så uvitende at det faktisk finnes jobber hvor det ikke er mulig å ta full permisjon? Jeg kan tenke meg flere jobber hvor dette ikke er praktisk mulig! Kommer selv fra en familie hvor det ville vært absolutt helt umulig for min far å ta lengre permisjon.

 

Men tilbake til deg, HI.... Det som slo meg når du forklarte om det dere driver med er at det er de første årene med barn som er verst for deg. Etter hvert som barna blir litt større kan jo pappaen ta barna med på deler av arbeidsoppgavene. Jeg vet om flere bønder som er kjempeflinke til dette. Det har vært tøft for konene de første årene, deretter har pappaen stilt opp mye mer, tatt barna med i arbeidet på gården der det går. Og barna elsker det!! Fordi pappaen er veldig oppmerksomme på dem da og er opptatt av at de skal lære. Disse barna ser jeg får en ballast som ikke mange får. De blir trygge på å prøve nye ting, får mestringsfølelse, ser større sammenhenger i livet, blir praktiske, lærer seg at arbeid må gjøres når det må gjøres osv. osv.

Jeg skriver ikke dette for å presse deg til flere barn, HI, har bare sett dette hos flere vennepar, og tenkte at jeg skulle nevne det, for det er kanskje noe du ikke har tenkt på nå når du står midt i det med små barn. Min far var f.eks. kjempeflink til å ta meg med i sin jobb - og det i en tid og i et yrke hvor dette IKKE er vanlig. Men det at han gjorde det har lært meg mye, og jeg har fått oppleve masse som andre ikke har.

 

En annen ting som jo går an å vurdere er om dere kan skaffe dere en au pair som kan avlaste deg. Det ville kanskje også gi deg og mannen litt pusterom til bare være et par også en gang imellom.

 

Som sagt, ikke meningen å presse deg, bare gi innspill på "kompromiss". Jeg synes uansett at det viktigste er at dere greier å bli enige, at det dere velger blir det riktige for dere som familie. En del menn i slike yrker som din mann har, har så uendelig mange arbeidsoppgaver at det å "passe barn" virker som lett i forhold - rett og slett fordi de ikke har tenk nøye gjennom hva det faktisk innebærer å drive et hjem med barn.

 

Se om dere kan bli enige om å snakke om dette uten å bli for følelsesmessige. Han må lytte til deg, uten å avbryte, når du legger frem din side av saken. Og du må gjøre det samme tilbake.

 

Uansett hva dere velger... lykke til!

[Anonym bruker]

#19 og resten som kritiserer oss som faktisk lurte på yrken hans, det kan faktisk være nødvendig for folk å vite sånt, nettopp for å holde seg saklig ang temaet som opptar HI. Jeg var en av de første som spurte om nettopp det, for det var det som kom i fokus hos mange, og ikke det som faktisk opptok HI. Etter at hun svarte hva det var så var det jammen meg brå slutt på den kritikken angående permisjon. Avogtil så må man faktisk gi nok informasjon for at folk skal svare på det du vil vite.