så sitter man her igjen da på en lørdagskveld

[Anonym bruker]

Akkurat lagt barna, vurderte å la de være oppe lenge for å ikke sitte alene men vet at det er å lage ris for egen bak med mine barn.

Fint i kveld men kaos med sure unger i morgen. For de våkner samme tid om de legger seg 7, 8,9 eller 10. Og den tiden er grytidlig så har de ikke lagt seg 7 så er de sure og vrange hele neste dag. Snakk om vanedyr.

 

Naboen har venner på besøk jeg kan høre de le og prate og det får meg til å kjenne ensomheten enda mer.

Han er en veldig utadvent fyr som er veldig hyggelig og oppvokst i området så han kjenner alle, og med at han ikke har barn virker det som alle alltid møtes hos han. Flott for han altså men jeg kjenner det stikker for det blir en evig påminnelse om at jeg ikke har noen omgangskrets. Om at jeg alltid sitter alene.

Etter noen flyttinger, 2 barn, skilsmisse,funksjonshemmet barn som ikke takler nye steder særlig bra, dårlig råd, sviktende helse, sosial angst og depresjoner sitter jeg her uten noen igjen.

Jeg har et par venninner (mer bekjente nå)fra barndommen som bor flere timer unna, og familie som aldri orker eller har tid, og de fleste bor langt unna.

 

Har bodd her jeg bor i noen år nå men klarer ikke bli særlig kjent med noen, hilser i bhg, snakker noen få ord nå og da om ting som barna, bhg eller været og det er det.

Har invitert min største datters venninner med mor hjem noen ganger men folk har ikke tid til å finne på noe. Skjønner det jo de har alle mann og jobb og masse venninner og familie i området.

De kan godt droppe av ungene her noen timer men har ikke tid og ork til å være med selv.Og det er aldri noen som inviterer meg/oss.

Jaja barna mine har ihvertfall mer sosialt liv en meg da.

 

Har prøvd å bli kjent med folk på nettet som bor i området og sier de trenger flere venner, vil finne på ting. Men når det kommer til stykket har de aldri tid til å faktisk møtes. Ikke for å finne på noe på dagtid med barna (de som har barn i samme alder) og på kvelden sitter jeg fast her i manko på barnevakt (har ikke råd til å betale barnevakt og siden jeg har lite familie som stiller opp kan jeg bare spørre når jeg virkelig er i nød for noe viktig eller stort.) Og andre vil ikke komme hit noe som jeg forsåvidt har forståelse for hjemmet mitt er ikke akkurat fantastisk, leid gammelt hus og møblene er så som så pga økonomien. Så er ikke akkurat super koselig her.

 

Så her sitter jeg igjen alene kveld etter kveld, noen kvelder klarer jeg meg fint, kan kose meg med å se en film eller noe på tv, lese en bok høre på musikk og slappe av. Men noen dager er veldig tunge som i dag hvor jeg føler ensomheten som en drepende smerte.

Sist jeg hadde besøk var i juli i fjor, og siden da har jeg vært ute av huset 3 kvelder. Et foreldremøte, en konsert og jeg var å spiste middag med min søster på bursdagen min. Sist gang er nå 8 mnd siden.

 

Jeg har slitt veldig med sosial angst og det henger noe igjen, så jeg er alltid redd for å presse meg på mennesker, redd for at de skal føle seg tvunget til å gjøre ting med meg mot sin vilje. Og blir veldig veldig sensitiv på det å bli avvist. Altså ikke begynner å grine foran de eller noe, men når noen sier at det ikke passer et par ganger etter hverandre og ikke inviterer selv så klarer jeg ikke å prøve igjen.

Når folk sier ja de vil finne på noe når de finner tid og aldri tar kontakt så spør jeg ikke på nytt.

Jeg kjenner veldig på den ok denne personen vil ikke være venn med meg da lar jeg det ligge de tar kontakt om de ønsker.

Og når man etter et par år ikke har kommet innpå noen så må jeg jo anta at det er meg som er for merkelig eller slitsom eller kjedelig ja noe må det være...

Mitt sosiale liv består av korte samtaler om barna med de som jobber i bhg, korte samtaler om barna eller vær og vind med foreldre nå og da.

10-20 minutter samtale med min søster annen hver uke eller så noen ganger litt mer.

Og samtaler med mennesker jeg betaler for å være rundt meg, lege, psykolog, behandlere.

 

Jeg gruer meg noe helt enormt til sommeren. 4 uker ute bhg, uten råd og mulighet til å reise noe sted. Uten mulighet til å snakke med noen mer eller mindre.

Spurte min søster som bor et stykke unna om jeg og barna kunne komme på besøk der noen dager, siden ho alltid sier at ho skulle ønske ho kunne bli kjent med barna mine bedre. Men nei det passet ikke. I løpet av 4 uker passet det ikke med et par dager besøk. Vet de skal være hjemme denne tiden for de skal på ferie i august så skjønner at det bare er at de ikke vil ha oss der.

Jeg har ingen andre jeg kunne reist på besøk til.

 

Jeg liker ikke klage foran de som er rundt meg, jeg har kjempevanskelig for å spørre om hjelp til ting, jeg prater ikke non stop og med mennesker jeg er noenlunde trygg på holder jeg ikke bare kjeft hele tiden heller, jeg er snill og hjelpsom ovenfor andre, ikke banner jeg eller sier mye stygt ikke baksnakker jeg noen eller farer med sladder så jeg skjønner ikke hva det er med meg som gjør at folk ikke liker meg.

Tror ikke at noe hater meg eller misliker meg, de bare liker meg ikke heller. jeg er litt usynlig. Veldig trist og veldig ensom

[Anonym bruker]

Hvor i landet bor du da?

Vil gjerne ha flere venner jeg:)

Bor i Bærum....

[Anonym bruker]

For å få seg venner så må man markedføre seg selv, man må vise frem det man har å tilby og man må gi av seg selv.

Jeg tror du kan selge deg selv langt bedre enn du har gjort til nå. Vis deg frem, ikke vær redd for å vises og for å ta litt plass

[Anonym bruker]

En stor klem til deg HI:)

[Anonym bruker]

Jeg vil og gjerne ha fler venner Hvor bor du?

[Anonym bruker]

Jeg vil gjerne bli kjent med deg og dine barn. Vi bor i Bergen. Håper at dere bor i nærheten.

[PRobert]

Jeg kunne godt tatt en tur ut med deg jeg, men er ikke akkurat noe sosialt vidunder selv altså Rogaland her... Jeg bor ikke i noe fancy hus, og det er litt trangt her, men hvis du ikke er kresen funker det å ta en kopp kaffe sammen altså Kan godt prate om været eller egentlig hva som helst...

[Gjest Trulte med to små]

Kjære deg!

Du er sikkert en koselig person som mange ville satt pris på å ha som venn! Jeg håper du finner noen som er verd DIN tid!

Lykke til! : )

[Anonym bruker]

Bor dessverre langt unna dere

HI

[Anonym bruker]

Hvor bor du da sånn ca?

 

Eller bor du kanskje i utlandet?

[Anonym bruker]

Hvor bor du da sånn ca?

 

Eller bor du kanskje i utlandet?

 

bor i oppland

[Koala *g07*]

Du skal vite at du er ikke alene! Med det sagt, så si gjerne hvor du bor Jeg vil gjerne bli kjent. Har to barn selv, sitter som regel alene på kveldene, men har mulighet for å både komme på besøk og ta i mot

 

Klem til deg:)

[Koala *g07*]

Send meg gjerne en PM

Jeg er ofte i Oppland.

[Anonym bruker]

Akkurat lagt barna, vurderte å la de være oppe lenge for å ikke sitte alene men vet at det er å lage ris for egen bak med mine barn.

Fint i kveld men kaos med sure unger i morgen. For de våkner samme tid om de legger seg 7, 8,9 eller 10. Og den tiden er grytidlig så har de ikke lagt seg 7 så er de sure og vrange hele neste dag. Snakk om vanedyr.

 

Naboen har venner på besøk jeg kan høre de le og prate og det får meg til å kjenne ensomheten enda mer.

Han er en veldig utadvent fyr som er veldig hyggelig og oppvokst i området så han kjenner alle, og med at han ikke har barn virker det som alle alltid møtes hos han. Flott for han altså men jeg kjenner det stikker for det blir en evig påminnelse om at jeg ikke har noen omgangskrets. Om at jeg alltid sitter alene.

Etter noen flyttinger, 2 barn, skilsmisse,funksjonshemmet barn som ikke takler nye steder særlig bra, dårlig råd, sviktende helse, sosial angst og depresjoner sitter jeg her uten noen igjen.

Jeg har et par venninner (mer bekjente nå)fra barndommen som bor flere timer unna, og familie som aldri orker eller har tid, og de fleste bor langt unna.

 

Har bodd her jeg bor i noen år nå men klarer ikke bli særlig kjent med noen, hilser i bhg, snakker noen få ord nå og da om ting som barna, bhg eller været og det er det.

Har invitert min største datters venninner med mor hjem noen ganger men folk har ikke tid til å finne på noe. Skjønner det jo de har alle mann og jobb og masse venninner og familie i området.

De kan godt droppe av ungene her noen timer men har ikke tid og ork til å være med selv.Og det er aldri noen som inviterer meg/oss.

Jaja barna mine har ihvertfall mer sosialt liv en meg da.

 

Har prøvd å bli kjent med folk på nettet som bor i området og sier de trenger flere venner, vil finne på ting. Men når det kommer til stykket har de aldri tid til å faktisk møtes. Ikke for å finne på noe på dagtid med barna (de som har barn i samme alder) og på kvelden sitter jeg fast her i manko på barnevakt (har ikke råd til å betale barnevakt og siden jeg har lite familie som stiller opp kan jeg bare spørre når jeg virkelig er i nød for noe viktig eller stort.) Og andre vil ikke komme hit noe som jeg forsåvidt har forståelse for hjemmet mitt er ikke akkurat fantastisk, leid gammelt hus og møblene er så som så pga økonomien. Så er ikke akkurat super koselig her.

 

Så her sitter jeg igjen alene kveld etter kveld, noen kvelder klarer jeg meg fint, kan kose meg med å se en film eller noe på tv, lese en bok høre på musikk og slappe av. Men noen dager er veldig tunge som i dag hvor jeg føler ensomheten som en drepende smerte.

Sist jeg hadde besøk var i juli i fjor, og siden da har jeg vært ute av huset 3 kvelder. Et foreldremøte, en konsert og jeg var å spiste middag med min søster på bursdagen min. Sist gang er nå 8 mnd siden.

 

Jeg har slitt veldig med sosial angst og det henger noe igjen, så jeg er alltid redd for å presse meg på mennesker, redd for at de skal føle seg tvunget til å gjøre ting med meg mot sin vilje. Og blir veldig veldig sensitiv på det å bli avvist. Altså ikke begynner å grine foran de eller noe, men når noen sier at det ikke passer et par ganger etter hverandre og ikke inviterer selv så klarer jeg ikke å prøve igjen.

Når folk sier ja de vil finne på noe når de finner tid og aldri tar kontakt så spør jeg ikke på nytt.

Jeg kjenner veldig på den ok denne personen vil ikke være venn med meg da lar jeg det ligge de tar kontakt om de ønsker.

Og når man etter et par år ikke har kommet innpå noen så må jeg jo anta at det er meg som er for merkelig eller slitsom eller kjedelig ja noe må det være...

Mitt sosiale liv består av korte samtaler om barna med de som jobber i bhg, korte samtaler om barna eller vær og vind med foreldre nå og da.

10-20 minutter samtale med min søster annen hver uke eller så noen ganger litt mer.

Og samtaler med mennesker jeg betaler for å være rundt meg, lege, psykolog, behandlere.

 

Jeg gruer meg noe helt enormt til sommeren. 4 uker ute bhg, uten råd og mulighet til å reise noe sted. Uten mulighet til å snakke med noen mer eller mindre.

Spurte min søster som bor et stykke unna om jeg og barna kunne komme på besøk der noen dager, siden ho alltid sier at ho skulle ønske ho kunne bli kjent med barna mine bedre. Men nei det passet ikke. I løpet av 4 uker passet det ikke med et par dager besøk. Vet de skal være hjemme denne tiden for de skal på ferie i august så skjønner at det bare er at de ikke vil ha oss der.

Jeg har ingen andre jeg kunne reist på besøk til.

 

Jeg liker ikke klage foran de som er rundt meg, jeg har kjempevanskelig for å spørre om hjelp til ting, jeg prater ikke non stop og med mennesker jeg er noenlunde trygg på holder jeg ikke bare kjeft hele tiden heller, jeg er snill og hjelpsom ovenfor andre, ikke banner jeg eller sier mye stygt ikke baksnakker jeg noen eller farer med sladder så jeg skjønner ikke hva det er med meg som gjør at folk ikke liker meg.

Tror ikke at noe hater meg eller misliker meg, de bare liker meg ikke heller. jeg er litt usynlig. Veldig trist og veldig ensom

 

Hei! leste brevet ditt og synes det hørtes veldig trist ut å ha det slik som du beskriver MEN er mye man kan gjøre selv for å komme i kontakt med andre voksne og barn, har du prøvd lekeplasser,kino, basseng, grilling i nabolaget, kafe osv? det er også en mulighet og høre om det finnes noen i nærheten som kunne tenke seg å være reserve besteforeldre en helg i mnd eller noe? da får du litt fritid og mulighet til å sossialisere deg selv. Ut på byen en tur kanskje? kafe med søsteren din osv. kan også ringe kommunen din og høre om bar og ungetjenesten har noe tilbud for avlastning? Du kan selv begynne å trene på lag, treningssenter eller lignende, blir ofte at man kommer i snakk og tar en lunsj da?? noe må du hvertfall gjøre, det blir ikke bedre av å sitte inne som nå...kom deg ut, smil og vær positiv og se hva som skjer. er du sjenert og lite sosial, ta med deg ungene og bruk de for å komme i kontakt med andre:) innviter til grilling eller en kopp kaffe hjemme hos deg!

 

vet det ikke er lett, men er bare noen forslag fra meg, og håper det kan fungerer for deg lykke til klem

[Anonym bruker]

Ut i fra innlegget ditt, og hvordan du formulerer deg så fremstår DU som er sterk, oppegående, og smart person:) Du må bare by litt mer på deg selv, slutte med å tenke "jeg er ikke god nok", "huset vårt er ikke pent nok"," alle har sine venner og sitt liv, og jeg er bare i veien" osv osv!!! SLUTT med det, jeg garanterer at DU er en fantastisk flott dame som kan få deg noe gode kontakter/venner.

Viktig også for barna dine at du klarer å få litt sosialt nettverk.

[Anonym bruker]

Kjære deg.

 

Du skal vite at du ikke er alene. Jeg føler akkurat som deg, og det er veldig vondt og ensomt. Skulle gjerne blitt din venn, men bor langt unna deg dessverre.

Klemmer til deg

 

 

[Anonym bruker]

Akkurat lagt barna, vurderte å la de være oppe lenge for å ikke sitte alene men vet at det er å lage ris for egen bak med mine barn.

Fint i kveld men kaos med sure unger i morgen. For de våkner samme tid om de legger seg 7, 8,9 eller 10. Og den tiden er grytidlig så har de ikke lagt seg 7 så er de sure og vrange hele neste dag. Snakk om vanedyr.

 

Naboen har venner på besøk jeg kan høre de le og prate og det får meg til å kjenne ensomheten enda mer.

Han er en veldig utadvent fyr som er veldig hyggelig og oppvokst i området så han kjenner alle, og med at han ikke har barn virker det som alle alltid møtes hos han. Flott for han altså men jeg kjenner det stikker for det blir en evig påminnelse om at jeg ikke har noen omgangskrets. Om at jeg alltid sitter alene.

Etter noen flyttinger, 2 barn, skilsmisse,funksjonshemmet barn som ikke takler nye steder særlig bra, dårlig råd, sviktende helse, sosial angst og depresjoner sitter jeg her uten noen igjen.

Jeg har et par venninner (mer bekjente nå)fra barndommen som bor flere timer unna, og familie som aldri orker eller har tid, og de fleste bor langt unna.

 

Har bodd her jeg bor i noen år nå men klarer ikke bli særlig kjent med noen, hilser i bhg, snakker noen få ord nå og da om ting som barna, bhg eller været og det er det.

Har invitert min største datters venninner med mor hjem noen ganger men folk har ikke tid til å finne på noe. Skjønner det jo de har alle mann og jobb og masse venninner og familie i området.

De kan godt droppe av ungene her noen timer men har ikke tid og ork til å være med selv.Og det er aldri noen som inviterer meg/oss.

Jaja barna mine har ihvertfall mer sosialt liv en meg da.

 

Har prøvd å bli kjent med folk på nettet som bor i området og sier de trenger flere venner, vil finne på ting. Men når det kommer til stykket har de aldri tid til å faktisk møtes. Ikke for å finne på noe på dagtid med barna (de som har barn i samme alder) og på kvelden sitter jeg fast her i manko på barnevakt (har ikke råd til å betale barnevakt og siden jeg har lite familie som stiller opp kan jeg bare spørre når jeg virkelig er i nød for noe viktig eller stort.) Og andre vil ikke komme hit noe som jeg forsåvidt har forståelse for hjemmet mitt er ikke akkurat fantastisk, leid gammelt hus og møblene er så som så pga økonomien. Så er ikke akkurat super koselig her.

 

Så her sitter jeg igjen alene kveld etter kveld, noen kvelder klarer jeg meg fint, kan kose meg med å se en film eller noe på tv, lese en bok høre på musikk og slappe av. Men noen dager er veldig tunge som i dag hvor jeg føler ensomheten som en drepende smerte.

Sist jeg hadde besøk var i juli i fjor, og siden da har jeg vært ute av huset 3 kvelder. Et foreldremøte, en konsert og jeg var å spiste middag med min søster på bursdagen min. Sist gang er nå 8 mnd siden.

 

Jeg har slitt veldig med sosial angst og det henger noe igjen, så jeg er alltid redd for å presse meg på mennesker, redd for at de skal føle seg tvunget til å gjøre ting med meg mot sin vilje. Og blir veldig veldig sensitiv på det å bli avvist. Altså ikke begynner å grine foran de eller noe, men når noen sier at det ikke passer et par ganger etter hverandre og ikke inviterer selv så klarer jeg ikke å prøve igjen.

Når folk sier ja de vil finne på noe når de finner tid og aldri tar kontakt så spør jeg ikke på nytt.

Jeg kjenner veldig på den ok denne personen vil ikke være venn med meg da lar jeg det ligge de tar kontakt om de ønsker.

Og når man etter et par år ikke har kommet innpå noen så må jeg jo anta at det er meg som er for merkelig eller slitsom eller kjedelig ja noe må det være...

Mitt sosiale liv består av korte samtaler om barna med de som jobber i bhg, korte samtaler om barna eller vær og vind med foreldre nå og da.

10-20 minutter samtale med min søster annen hver uke eller så noen ganger litt mer.

Og samtaler med mennesker jeg betaler for å være rundt meg, lege, psykolog, behandlere.

 

Jeg gruer meg noe helt enormt til sommeren. 4 uker ute bhg, uten råd og mulighet til å reise noe sted. Uten mulighet til å snakke med noen mer eller mindre.

Spurte min søster som bor et stykke unna om jeg og barna kunne komme på besøk der noen dager, siden ho alltid sier at ho skulle ønske ho kunne bli kjent med barna mine bedre. Men nei det passet ikke. I løpet av 4 uker passet det ikke med et par dager besøk. Vet de skal være hjemme denne tiden for de skal på ferie i august så skjønner at det bare er at de ikke vil ha oss der.

Jeg har ingen andre jeg kunne reist på besøk til.

 

Jeg liker ikke klage foran de som er rundt meg, jeg har kjempevanskelig for å spørre om hjelp til ting, jeg prater ikke non stop og med mennesker jeg er noenlunde trygg på holder jeg ikke bare kjeft hele tiden heller, jeg er snill og hjelpsom ovenfor andre, ikke banner jeg eller sier mye stygt ikke baksnakker jeg noen eller farer med sladder så jeg skjønner ikke hva det er med meg som gjør at folk ikke liker meg.

Tror ikke at noe hater meg eller misliker meg, de bare liker meg ikke heller. jeg er litt usynlig. Veldig trist og veldig ensom

 

Hei! leste brevet ditt og synes det hørtes veldig trist ut å ha det slik som du beskriver MEN er mye man kan gjøre selv for å komme i kontakt med andre voksne og barn, har du prøvd lekeplasser,kino, basseng, grilling i nabolaget, kafe osv? det er også en mulighet og høre om det finnes noen i nærheten som kunne tenke seg å være reserve besteforeldre en helg i mnd eller noe? da får du litt fritid og mulighet til å sossialisere deg selv. Ut på byen en tur kanskje? kafe med søsteren din osv. kan også ringe kommunen din og høre om bar og ungetjenesten har noe tilbud for avlastning? Du kan selv begynne å trene på lag, treningssenter eller lignende, blir ofte at man kommer i snakk og tar en lunsj da?? noe må du hvertfall gjøre, det blir ikke bedre av å sitte inne som nå...kom deg ut, smil og vær positiv og se hva som skjer. er du sjenert og lite sosial, ta med deg ungene og bruk de for å komme i kontakt med andre:) innviter til grilling eller en kopp kaffe hjemme hos deg!

 

vet det ikke er lett, men er bare noen forslag fra meg, og håper det kan fungerer for deg lykke til klem

 

Jeg bor på landet, det finnes ingen lekeplasser, når 90 % bor på gård så er det lite behov for nettopp dette.

og det blir lite nabolag å gjøre noe i for å si det slik.

Jeg har søkt avlastning for det barnet med problemer men vet ikke hva som skjer, har fått beskjed om at jeg ikke får for søsken.

Men da står vi litt friere til å finne på ting når dette barnet er til avlastning.

Da dette barnet ikke kan tas med på kafe eller til byen, vanskelig å ta henne med på buss eller tog (har ikke bil)

Kino og svømming er også ut. Det er en av de tingene som er vanskelig i forhold til et barn som er sensitiv for nye steder, mye mennesker også videre. Et par timer ute kan gi dager med problemer hjemme. :/

og når/om verden kollapser for barnet når vi er ute tar det alt av min oppmerksomhet og ikke minst alt hva jeg klarer fysisk å ta meg av dette. Noe som ikke funker om man har to barn å se etter. Må kunne se etter begge to og sikre begge to sine behov og sikkerhet.

 

Jeg smiler til folk når jeg er ute, smiler om jeg så føler meg dø på innsiden, sier hei til de jeg vet hvem er, og til busssjåfører de bak kassa i butikkene også videre.

Og som jeg skrev i hovedinnlegget så har jeg invitert, jeg har invitert flere , jeg har invitert flere ganger.

Men når det aldri passer, enten jeg sier en bestemt dag eller snakker mer generelt så hva skal jeg gjøre da....

 

 

Jeg vet jeg må fortsette jeg vet det er jeg som må.... også videre...

Men det er en del av det å ha sosial angst å virkelig ha problemer med dette. Når man presser seg så man har vondt i magen før man spør og alltid får negativt svar så er det enda vanskeligere neste gang.

[Anonym bruker]

Hei HI!

 

Jeg bor også i Oppland, jeg vil gjerne ha flere venner!

Men, jeg har ingen barn. Så jeg forstår om du bare vil ha venninner med barn..

[Gjest Kira med en av hver]

Huff, jeg får så vondt inni meg når jeg leser slike innlegg!

Jeg håper av hele mitt hjerte at du treffer noen flotte damer som har tid til å finne på noe sammen med deg.

 

God klem til deg fra meg

[☆3SMÅTROLL☆]

Jeg bor også i Oppland hvor i Oppland bor du HI?

[Anonym bruker]

Et lite tips... Ta med ungene dine på lekeplasser o.l. i nærheten der du bor. Lett å komme i snakk hvis noen andre er der med barn på samme alder som dine.

 

Hilsen ei som også sliter litt med sosialangst

 

(Det hjelper å jobbe litt for det selv)