Klarer ikke å bli glad i barnet mitt!

[Anonym bruker]

Hun er 3 mnd gammel, og jeg føler at alt bare er et ork. Jeg føler bare at jeg har fått en fremmed baby levert på døren, og håper nesten at noen kommer å henter den snart Jeg vil ikke amme (men jeg gjør det), og jeg gir henne mer enn gjerne vekk til de som vil låne.

 

Jeg får liksom ikke til å knytte meg til henne. Jeg føler meg som en elendig mor, vet ikke hva jeg skal gjøre. Morsfølelsen som alle snakker om kommer bare ikke, trodde alt skulle bli herlig og koselig, men det er det ikke..

Uff, føler meg helt forferdelig som bare tenker og i hvertfall skriver dette!

 

Hjertet mitt blør!

Dette var ikke slik jeg trodde det skulle være å bli mor. Føler meg bare mislykket og ubrukelig!

[hysterika]

Du er deprimert, ta kontakt med fastlegen eller helsestasjonen slik at du kan få hjelp til å bearbeide dette. Det er HELT vanlig, men du trenger hjelp. Lykke til!

[Miss 84]

Ja, helt klart en fødselsdepresjon. Viktig at du får hjelp så fort som mulig, hvis ikke kan det vare lenge.

[Anonym bruker]

Å nei, dette høres helt forferdelig ut! Du mÅ fÅ hjelp sÅ fort som mulig! Har du en partner du kan snakke med, evt. annen familie, moren din? Helt klart fødselsdepresjon, det er god hjelp Å fÅ bare du oppsøker fastlegen din og er helt ærlig pÅ hva du føler! Føler med deg

[Anonym bruker]

Hun er 3 mnd gammel, og jeg føler at alt bare er et ork. Jeg føler bare at jeg har fått en fremmed baby levert på døren, og håper nesten at noen kommer å henter den snart Jeg vil ikke amme (men jeg gjør det), og jeg gir henne mer enn gjerne vekk til de som vil låne.

 

Jeg får liksom ikke til å knytte meg til henne. Jeg føler meg som en elendig mor, vet ikke hva jeg skal gjøre. Morsfølelsen som alle snakker om kommer bare ikke, trodde alt skulle bli herlig og koselig, men det er det ikke..

Uff, føler meg helt forferdelig som bare tenker og i hvertfall skriver dette!

 

Hjertet mitt blør!

Dette var ikke slik jeg trodde det skulle være å bli mor. Føler meg bare mislykket og ubrukelig!

 

Jeg er pedagog, så jeg hadde heldig vis les om disse tingene før jeg selv fikk barn.

 

For det ble aldri noen streneskudd el lykkerus etter fødselen.

Og det er helt natulig. For meg kom ikke morsfølesen ordentlig før 6 mnd ca, jeg følte bare en veldig ansvarsfølese. (Hvem skulle liksom ta barnet om ikke jeg gjore det. Jeg skyldte liksom bare å gjøre mitt beste uansett)

 

Også er vi forskjellige. Noen føler seg veldig nær en baby, mens andre synes det er letter å forstå barnet når det blir litt større. MEN når morsfølesen etter hvert snikker seg over deg, da blir den ALDRI borte igjen.

[El1]

Dette går over, men mens det pågår kan du be barnefar om hjelp? Mannen min var hjemme i 1 år sammen med barnet vårt fordi jeg hadde fødselsdepresjon. Det kan fort bli bedre men du trenger litt avlastning. Så jeg tenker først og fremst fysisk hjelp.

[Lettie]

For meg tok det laaang tid å få morsfølelse.. Hadde bare hørt om lykkerusen som kom etter fødsel, så følte meg jo helt syk fordi jeg ikke følte noe for barnet mitt. Jeg klarte ikke se at han var noe spesielt nydelig heller, men når jeg ser tilbake på bilder nå synes jeg han var en veldig pen baby. Jeg oppsøkte aldri hjelp, men vil absolutt anbefale deg det!! Nå venter jeg nr 2 (stort hopp) og bare vet at jeg kommer til å kose meg mye mer med babyen - og om jeg ikke gjør det skal jeg oppsøke hjelp!

[*Yuna*]

For meg tok det laaang tid å få morsfølelse.. Hadde bare hørt om lykkerusen som kom etter fødsel, så følte meg jo helt syk fordi jeg ikke følte noe for barnet mitt. Jeg klarte ikke se at han var noe spesielt nydelig heller, men når jeg ser tilbake på bilder nå synes jeg han var en veldig pen baby. Jeg oppsøkte aldri hjelp, men vil absolutt anbefale deg det!! Nå venter jeg nr 2 (stort hopp) og bare vet at jeg kommer til å kose meg mye mer med babyen - og om jeg ikke gjør det skal jeg oppsøke hjelp!

 

Sånn hadde jeg det også. Søk hjelp og prøv og trøst deg med at morsfølelsen vil komme, men det kan ta tid.

 

Stor klem

[Anonym bruker]

Okei, takk for svar!

Er bare så tungt å gå rundt å føle seg mislykket og forferdelig. Hun fortjener jo ikke å ha en mor som meg. Og jeg synes faktisk ikke hun er så ekstremt fin heller, men regner med det er fordi jeg ikke føler at hun er min.

 

E11: Jeg har god hjelp fra barnefar- han gjør vel så å si mer enn meg. Jeg synes ikke det er noen glede i ting jeg gjør, føler ikke at jeg går glipp av noe. Klarer nesten ikke tvinge meg til å gjøre så mye med henne heller, for jeg blir bare lei og trist når jeg ikke klarer å glede meg over det. Vet at bf gjør det mye bedre, da han klarer å gi henne den kjærligheten og gleden jeg ikke klarer å vise. Hun trenger noen å som er glad i henne, så da er det bedre at andre har henne!

 

Synes det er grusomt å tenke at jeg i det heletatt kan tenke det jeg gjør!

 

HI

[Anonym bruker]

Dette er en forferdelig følelse, jeg har vært der selv! Mannen var hjemme i 3 mnd for jeg fungerte ikke som en god mor skal. Hadde fødselsdepresjon, så du bør få hjelp. Orket ikke bry meg om baby, var en kvelende følelse...klarte ikke smile eller le, koste ikke med baby. Trodde selv at dette aldri kom til å gå over, tenkte faktisk på adopsjon(sa det aldri til noen). Var også mye sint, irritert, angret på at vi fikk baby og mye grining. Kanskje det er best for deg å ikke amme? Mindre press på deg tenker jeg. Jeg ammet ikke, heldigvis!

Avtalte med mannen om å ta hånd om baby litt og litt, bygge selvtillit og bånd med baby uten press. Tok baby når jeg var på det "beste". Etterhvert ble ting lettere og lettere, tungsinnet forsvant gradvis. Det er også viktig å få sove om natten, her tok mannen hver natt til jeg var bedre Du må ikke distansere deg helt fra baby, men gjør det du føler deg mest komfortabel med i begynnelsen

Vil bare si at dette blir bedre med litt hjelp ønsker deg masse lykke til!

[Anonym bruker]

Sånn hadde jeg det også. Var ikke glad i ungen min den første tiden. Etter et år var jeg blitt glad i han og likte han, men det tok meg halvannet år før jeg fikk den store kjærligheten for han.

[Anonym bruker]

Oioi... Men du har fødselsdepresjon, det er jeg ganske sikker på. Søk hjelp. For din skyld og barnet ditt.

[Anonym bruker]

Depresjon er sånn. Man takler bare ikke mer enn seg selv, og det man finner sånn småttlig interessant å drive med. Man vil bare få dagene til å gå på en greiest mulig måte, og hater "avbrudd" i det å måtte utføre rutinemessige ting i hverdagen.

 

Depresjon er faktisk ikke å være lei seg. Det er noe helt annet, og mer dyptgripende. Man blir likegyldig, man orker ikke de mest dagligdagse oppgaver, og følelser for andre er avflatet til et nivå hvor de nesten ikke eksisterer.

 

Jeg har depresjon og generalisert angst, og går på medisin nå(Zoloft, 75 mg pr dag). Men det tok lang tid før jeg forstod at jeg faktisk var deprimert, siden jeg forbant det med å være lei seg og å gråte. Jeg har ikke vært lei meg, og heller ikke grått mye. Men jeg kuttet ut hverdagen så langt jeg kunne. Gjorde det jeg måtte, uten glede. Og var bare glad til om andre lot meg være i fred, samme om det var mine barn, eller andre folk.

 

Gå til legen og be om hjelp.