Flere her som har hatt èn psykotisk episode?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en psykotisk episode, eller periode blir vel mer riktig å si, da jeg var i begynnelsen av 20 årene. Det startet med depresjon, men utviklet seg til psykose. Jeg brukte flere år på å komme meg helt ut av det, men er i dag helt frisk. Har tendens til depressive tanker fremdeles, og endel angst, men ikke hatt psykotiske episoder senere. Det er ingen av vennene mine som vet om dette, og ingen merket noe utover at jeg var deprimert.

 

Det er det vondeste, mest ensomme og det mest skremmende jeg har opplevd i mitt liv. Flere?

[Anonym bruker]

Jeg har vært psykotisk noen ganger, men nå er det heldigvis en stund siden sist. (Har schizoaffektiv lidelse)

Lever med psykotiske symptomer, men har heldigvis god hjelp av medisiner.

 

Det er ensomt. Utrolig ensomt, og skremmende. Håper jeg snart blir friskere, selv om jeg stadig faller tilbake. Blir heldigvis mer og mer tidsrom mellom hver gang jeg blir alvorlig syk, og det er positivt! =)

[Anonym bruker]

Jeg har vært psykotisk noen ganger, men nå er det heldigvis en stund siden sist. (Har schizoaffektiv lidelse)

Lever med psykotiske symptomer, men har heldigvis god hjelp av medisiner.

 

Det er ensomt. Utrolig ensomt, og skremmende. Håper jeg snart blir friskere, selv om jeg stadig faller tilbake. Blir heldigvis mer og mer tidsrom mellom hver gang jeg blir alvorlig syk, og det er positivt! =)

 

Har du lyst til å fortelle hvordan dine psykoser har artet seg? Hva har de handlet om, og hvordan føltes det? Var psykose nr 2 innholdsmessig lik nr. 1 eller var det noe nytt? Hadde satt veldig pris på svar:-)

 

HI

[Anonym bruker]

Tidligere slet jeg med depresjon, angst, tvangsshandlinger, psykose og fikk etterhvert også en mild schozofreni diagnose.

 

I dag er alle medisinene kuttet ut bortsett fra antidepressiva og jeg går ikke til psykolog.

Jeg har det veldig fint nå, men om det blir for mye for meg i perioder og dette gjør at jeg merker depresjonen veldig godt så kommer også tendensene til psykosen tilbake. Da vet jeg at det er på tide å roe ned.

[Anonym bruker]

Psykosene jeg har bunner i paranoide psykoser.

Jeg har ikke tenkt over det før du spurte nå, men psykosene har faktisk vært ganske forskjellig. Vil ikke skrive veldig detaljert, for å holde litt på anonymiteten her, men kan fortelle litt i korte trekk.

 

Noen ganger kan det være at jeg låser meg inne, teiper over alle sprekker og "hull", for at ingen skal filme/overvåke meg. Er redd alt og alle, og ligger som regel under dynen, klar til å kjempe om (i psykotisk tilfelle NåR) noen angriper. Jeg har opplevd syns- og hørselshallusinasjoner som har overtatt hodet mitt totalt, slik at jeg ikke har visst hva som er virkelig og ikke over en periode.

 

Jeg har også stukket av til forskjellige plasser, sånn at *de* ikke skal finne meg. Levd på rømmen, og ikke stolt på en sjel.

 

Det begynner som regel veldig brått, slik at jeg veldig plutselig er i en helt annen verden. Andre ganger kommer den langsomt snikende, der tegnene er der, men jeg klarer ikke å oppfatte dem selv, siden tankene blir forandret i takt med psykosen.

 

Det føler ikke alltid så ille. Jeg blir jo helt revet med, så alt virker viktig, logisk, oppklarende og nødvendig akkurat der og da. Men sjokket kommer etterpå, da jeg bare blir fortvilet og redd for at det skjer igjen.

 

Jeg er ganske klar i hodet når jeg ikke er psykotisk, og det gjør vel at disse episodene er enda skumlere når jeg er meg selv. Håper det var et greit svar=)

 

Går i behandling forresten, som hjelper mer og mer. Derfor er jeg ikke lenger så "vekke" når jeg blir psykotisk nå. Heldigvis.

[Anonym bruker]

#5 er fra #2

[Anonym bruker]

Tusen takk for svar!!:-)

 

Jeg vet ikke hva jeg skal kalle min psykose. Det er bare det at jeg på en måte har skjønt at det må ha vært en psykose, eller, TROR det må ha vært en psykose. det har aldri blitt diagnostisert. Jeg trengte nok egentlig hjelp, men jeg våget ikke. Jeg har ikke vært paranoid slik du beskriver. Det høres forresten ikke godt ut! å være så redd, og på rømmen... Det høres ekstremt tøft ut!

 

Min psykose startet med depressive tanker om at jeg ikke er noe verdt, at alle hvisker om meg, at de jeg før trodde var venner, i virkeligheten blir betalt av kommunen for å hjelpe meg, at karakterene jeg har fått i skolesammenheng ikke henger sammen med mine virkelige prestasjoner osv.. Jeg var overbevist om at jeg i virkeligheten var psykisk utviklingshemmet, og så mange tegn på dette... Videre var jeg overbevist om at jeg måtte ha en diagnose som "samfunnet" mente jeg ikke skulle vite, og at den for enhver pris skulle skjules for meg.. Derfor gode karakterer, venner (tilsynelatende) osv.. Jeg følte hele tiden at jeg var på nippet til å avsløre dette systemet, eller disse kodene, og syntes det var hemmelige beskjeder i mye andre sa til hverandre.

 

samtidig som jeg var dypt ulykkelig og skamfull over å være psykisk utviklingshemmet, var det en type storhetstanke i det også, fordi det var JEG som skulle avsløre dem alle... jeg turte aldri fortelle dette til noen, fordi jeg både da var redd for at de skulle endre systemene når de skjønte jeg var på nippet til å avsløre dem.. men også fordi jeg var redd for å se i ansiktene deres at jeg hadde rett.. Dvs, jeg var aldri 100 % sikker på at det virkelig var slik.. Det var alltid en liten tvil, men det gnagde meg opp, og jeg turte ikke møte blikk, ikke snakke med noen, og jeg sluttet å hilse på folk osv..

 

Høres dette ut som en psykose?

[Anonym bruker]

Det du beskriver der er (dessverre, får jeg vel si:/ ) ganske likt slik jeg føler det. At de gode karakterene på skolen kom ut fra "ingenting", og at lærerne ga meg de karakterene fordi de latet som om de svarene jeg kom med var 100% korrekt (selv om de eeegentlig ikke var det, trodde jeg)

At de som er hyggelige med meg kun er det fordi de er satt til det av andre, ikke kommunen i mitt tilfelle, men samme greien. Jeg har ikke trodd jeg var psykisk utviklingshemmet, men at jeg er så mentalt svak (og dum), at jeg er et lett bytte for dem som vil ta meg. (innimellom har det likevel vært sånn at jeg trodde jeg hadde en fantastisk egenskap som noen trengte, men som ingen andre hadde, og derfor skulle de "stjele den" ved å angripe meg.

 

Slik er det på daglig basis, men da en mildere versjon av de skikkelig tunge periodene. Det er vel det som kalles psykotiske symptomer, men om de blir tyngre eller mer "boble-verden", så heller det vel mer mot en psykose. Det er vel en hårfin linje der, samtidig som jeg også vet hva som er hva. De psykotiske symptomene er noe jeg merker, og er skeptiske til, mens når jeg ikke lenger er skeptisk - men heller besatt - da er jeg på ville veier, og innlagt kort tid etter...

 

 

#2#5

[Anonym bruker]

Litt skummelt å lese om såpass mange likheter :-S, men jeg setter stor pris på at du tar deg tid til å svare meg! Utfra det du skriver høres det kanskje ut som jeg ikke har vært fullstendig psykotisk, men kanskje litt på grensen? Jeg har aldri hørt stemmer, men har vært veldig redd for å høre stemmer.. Dvs, dersom jeg hørte en uvanlig lyd ble jeg redd den var i mitt hode, eller hvis jeg hadde tven på lavt, trodde jeg noen ganger at det jeg hørte kom fra hodet mitt... Jeg var så full av angst, og det er veldig vanskelig å beskrive hvordan det føltes. Men, når jeg tenker tilbake får jeg for meg at jeg må ha vært utrolig svett og varm hele tiden.. Jeg tenker at jeg kanksje ikke var det, men det jeg mener er at kroppen min var i høyberedskap hele tiden. Og at synet mitt på en måte både var tåkete og for skarpt... nei, vanskelig å forklare.. Men, kasnkje ikke psykotisk likevel da?

[Anonym bruker]

Hjelpes... Har dere ansvar for barn?? Er barnevernet koblet inn slik at noen kan trå til om dere går inn i en psykose? Dette er noe barn aldri skal måtte få oppleve.

[Anonym bruker]

Hjelpes... Har dere ansvar for barn?? Er barnevernet koblet inn slik at noen kan trå til om dere går inn i en psykose? Dette er noe barn aldri skal måtte få oppleve.

 

I mitt tilfelle er barnevernet innblandet etter eget ønske. Men så har jo barna en pappa også, slik at de sjeldent ser meg når jeg er dårlig. Da er jeg jo mest sannsynlig innlagt, eller en annen plass der barna ikke er.

 

Og, JA, man får dårlig samvittighet for at barna skal leve opp med en slik mamma, og det er jo akkurat derfor jeg jobber mot å bli frisk? Hadde jeg kunne valgt, hadde jeg selvfølgelig ikke valgt å ha barn samtidig som jeg er syk.

[Anonym bruker]

Hvordan jobber du mot å bli frisk?

[Anonym bruker]

Jeg tar imot behandling (tidligere har jeg kuttet samtaler, medisiner og innleggelser for jeg skulle "fikse selv") og innser at jeg ikke klarer det alene. Får god hjelp av psykiatrien i nærmiljøet, er streng med meg selv at medisinene SKAL svelges, lytter til andre når de ser varselstegn.

Tidligere har jeg ikke klart dette, fordi sykdommen hadde for mye kontroll, men etter flere år har jeg endelig sett HVA som må til for å bli frisk.

 

#8#11

[Anonym bruker]

Hjelpes... Har dere ansvar for barn?? Er barnevernet koblet inn slik at noen kan trå til om dere går inn i en psykose? Dette er noe barn aldri skal måtte få oppleve.

 

Jeg har som sagt bare hatt en psykotisk episode eller peridoe,tidlig i 20 årene. Det er flere år siden nå. Jeg har ansvar for to barn, og er innimellom redd for at det skal skje igjen. Jeg går ikke i behandling nå, men har jo mann, familie og venner slik at jeg ikke står alene med barna dersom noe skulle dukke opp.

 

For øvrig fremstår kommentaren din som veldig fordømmende. Ingen velger å være psykisk syke, men man gjør det beste ut av det utgangspunktet man har.. med eller uten barn.

 

HI