Et nytt syn på abort...

[Anonym bruker]

Jeg har fått de to barna jeg ønsker meg, det er IKKE rom for flere. Vel, rent fysisk er det jo plass. Men ikke mentalt. Jeg makter ikke tanken på et nytt barn, og redselen for et nytt svangerskap går hardt utover sexlivet vårt.

 

Jeg har vært meget klar på at OM jeg skulle bli gravid (tross prevensjon) så hadde jeg ikke hatt noen som helst skrupler med å ta abort. En celleklump? No problem.

 

Men. Her for noen dager siden måtte jeg bare innse at jeg godt mulig var gravid. Tross alle forholdsregler. Dagene på overtid gikk og gikk, jeg var skrubbsulten, trøtt og en smule deprimert. Og tanken på abort? Den bød meg imot. Jeg tok meg selv i å tenke på "lille babyen min", jeg kunne aldri skadet han/ henne... Jeg måtte bare gråte, for til tross for at jeg på ingen måte ønsker et nytt barn så ble abort likevel en umulighet.

 

Jeg har vært tankeløs. Tenkt at abort er en lettvint løsning. Det var overraskende for meg å oppleve de sterke følelsene som ble satt i sving av den lille "celleklumpen".

 

Så kom mensen. Herregud så glad jeg ble!! Og en smule klokere.

[Anonym bruker]

Nei man må liksom faktisk være i sitausjonen, før man vet hvordan man vil handle/reagere. Mange som har måttet bite i seg "jeg ville" eller "jeg ville aldri"

[Anonym bruker]

Detta er kvar og ein sitt valg. Jeg har ingen ting med kva min nabo gjør innen sine fire vegger. Det samme er med aborten og.

[Anonym bruker]

Jeg har faktisk endret mitt syn på abort etter at jeg selv ble gravid. Tidligere så jeg veldig lett på aborter, selv om jeg aldri hadde vært i situasjonen hvor jeg måtte ta en. Men etter at jeg selv gikk gjennom mitt svangerskap og fulgte med på fosterets utvikling fra uke til uke, mener jeg at man skal ha svært gode grunner til å fjerne et liv. Synes at argumenter med at man ikke «orker» et barn til er litt for enkelt.

To venninner av meg ble gravid omtrent samtidig som meg. Hun ene valgte å ta abort i 12 uke (fikk time på dagen), det gjorde vondt i hjerteroten når jeg visste hvor langt fosteret var i sin utvikling. Hun hadde alle forutsetninger for å beholde barnet, selv om hun ikke bodde sammen med barnefaren. Hun andre venninnen min har sterkt ønsket seg et barn, men mannen hennes vil ikke ha flere (han har to stk med to forskjellige damer). De har god økonomi, et stabilt forhold og alle forutsetninger for å kunne ta vare på barnet. Men han føler seg «ferdig» med barn og for gammel til å bli Pappa. Hun sa selv at dette nok var den siste muligheten hun hadde til å bli mor (hun er 43). Men dessverre fikk hun en MA. Før dette har hun vært gjennom 4-5 aborter med tidligere kjærester.

Disse to venninnen satte i gang tanker hos meg. Det vil sjeldent passe perfekt å få et barn og til slutt er det for sent og man fikk aldri barnet når man selv ønsket, selv om man har fjernet flere barn fordi det passet dårlig.

Fordi jeg selv har vært gjennom en hard og lang vei for å bli gravid er nok holdningene og følelsene rundt abort også endret seg på grunn av dette.