Tvangstanker....

[Anonym bruker]

Jeg sliter med tvangstanker.....

Det er så fryktelig slitsomt :/

 

Det går veldig på hvordan ting ser ut rundt meg og hvordan jeg skal være som mor.

 

Hvorfor begynner jeg alltid å tenke på dette om kvelden?

Hvorfor kan jeg ikke bare legge meg som normale folk og være uthvilt i morgen?

[Dorrimor ♂♂]

D er typisk at slike tanker kommer på kvelden, da er vi slitne, d er ro rundt oss etc etc.. Tvangstanker er vanligere enn man tror, m hvis d påvirker livet i stor grad eller er veldig plagsomt ville jeg snakket m noen om d. Du har ikke en kjæreste eller en god venninne som kan "realitetsorientere" deg litt? Ev ta deg en prat m helsesøster? Hvis d er riktig ille ville jeg bedt om henvisning til psykolog. Kognitiv terapi er veldig virkningsfult når d gjelder tvangstanker. Håper d ordner seg for deg! Og husk at det er mange som sliter m slike tanker, så du er ikke noen dårlig mor selv om du kjenner på dm, m hvis de påvirker deg veldig i hverdagen ville jeg søkt hjelp!

[Anonym bruker]

Jeg har også tvangstanker og tvangshandlinger. Jeg er ikke en psykolog, og hvis dette preger livet ditt i stor grad, bør du oppsøke profesjonelle.

 

Mine tanker/handlinger kommer ofte når jeg er sliten, så ett tips er nok søvn. Det kommer også når jeg skal slutte på jobb for dagen (særlig før en helg eller ferie og jeg ikke skal tilbake på noen dager) og når jeg har fri. Det er akkurat som at hjernen prøver å lure meg. Hvis jeg klarer å overvinne en tanke, så sender den en annen tanke for å plage meg. Etter noen år med dette, så har jeg blitt flinkere til å skru av disse tankene. Jeg roper inni meg at det skal stoppe, ser for meg at tankene flyr og kræsjer inn i en vegg og spretter tilbake. Høres litt sært ut, men for meg har det hjulpet litt.

 

Et annet tips er å involvere en parter eller en annen du stoler på litt, men ikke for mye hvis de ikke har opplevd det selv. Hvis man går for dypt inn i dette og partnere ikke forstår, så kan det oppleves som mer sårende. jeg gjorde den tabben med min mann, som ikke mener å være slem, men som ikke klarer å forstå tankene mine. Nå har han den rollen at jeg kan lufte bekymringer/tvangstanker for han, og så er han den rasjonelle som sier ifra at det der er helt urealistisk, eller om jeg har grunn til bekymring. Vi går ikke dypere inn enn det når det gjelder akkurat det. Jeg har derimot funnet ut at en kjær barndomsvenninne av meg har det samme, og vi prater en del om det og deler tips, for vi forstår hverandre veldig godt.

 

Jeg må legge til at jeg har godtatt at jeg sikkert alltid vil ha en viss grad av indre uro, men mener ikke at man skal måtte leve med den terroren tvangstanker kan føles som. Etter at jeg fødte mitt første barn så oppsøkte jeg psykolog sånn i all hemmelighet og lærte å bli bedre kjente med meg selv, og det har hjulpet meg til å takle psyken min bedre.

 

Lykke til, håper du får det bedre.

[Anonym bruker]

#3, så fantastisk smart måte å forsøke kvele tankene på! Jeg skal også begynne å se for meg at tankene krasjer i en vegg!! Ikke at jeg har tvangstanker, men har katastrofetanker og tanker om at jeg er helt håpløs osv. Takk:)