Sliten mann

[Anonym bruker]

Her sitter jeg gravid med nummer 5, gleder meg stort til tulla kommer, men sliter en del med vondter nå noen uker før termin.

 

Føler allikevel ikke at jeg får noe særlig avlastning av mannen, han har liksom nok med å sutre over at "alt faller på han" dersom jeg pga plagene ikke klarer å gjøre ting jeg normalt ville gjort. Ikke nok med at han sutrer, men han kan bli sint også, sier han kjenner på utilstrekkelighet, og er det feks rotete på kjøkkenet, kan han rope og slamre rundt seg pga dette.. Dette gjør meg mer stresset, og forverrer blant annet kynnere jeg sliter med.

 

I dag følte jeg for å ligge litt lenger pga vondt bekken, men det endte med at jeg "spratt" opp pga gubben kjefta over rot, og jeg har stått i kjøkken/vaske/ ryddetjeneste nesten hele dagen. Da har mannen roet seg, gjort noen fornuftige ting, som å lete klær til baby på loftet og skiftet på senger, men tar seg også timer forran PCn..

 

Jeg må si jeg er sliten av mannen jeg, begynner å se at det hadde vært enklere å levd et liv uten han. Han tar liksom så stor plass, og jeg er nok skuffet over at fokuset er HAN hele tiden. På den andre siden, burde ikke han ha like rett til å være sliten, som meg, eller? Joda, men allikevel.., slitenhet er i mitt hode noe annet enn å ha vondt, så klarer liksom ikke se han skulle tyte så mye..

 

I går dro han på kino, mens jeg tok barna på kvelden. Da han kom hjem begynte vi å skulle diskutere hva vi skulle gjøre neste dag (i dag, da vi begge hadde fri), og jeg bad om at han kanskje kunne legge maling av hus på hylla litt, slik at vi fikk ordnet litt inn i huset, som feks rydding av kjøkken og lete fram babyklær. (Har en gutt på snart 1 år, som også krever mye på dagtid, så om mannen forsvant i malingsbøtta ville jeg ikke fått noe avlastning med guttungen, og heller ikke hatt mulighet for å lete babyklær etc selv. I mitt hode har altså mannen bestemt at jeg skal passe ettåringen, samt ta alt av husarbeis osv iom han mente han kynne dra ut for å male.. ) Mannen svarte med å nekte plent,han SKULLE MALE, ble fly forbanna, og gikk til sengs. Han bruker det mot meg at han er lei av å sette sine ting til side, lei av å ta hensyn sov.. Tror jaggu han hadde hatt det bedre uten oss også..

 

Begynner noen ganger å lure på om denne mannen er umoden for foreldrerollen, samtidig som jeg vet han er flink til å engasjere seg i barna, tar stor del i deres liv.

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, annet enn å få det ut, høre deres tanker. Forventer jeg for mye? Eller er mannen urimelig mot meg?

 

Gleder meg til fødsel er over, da skal jeg kose meg med barna, med eller uten barnefar, og sutre over at jeg er sliten skal jeg ikke tillatte meg, jeg har da valgt dette livet selv, og slitenhet er noe helt annet enn bekkensmerter og kynnere i mitt hode, så d så:-)

 

Huff, er jeg fæl nå?

[Anonym bruker]

Om alle barna er fellesbarn er han urimelig. Om flere av barna er kun dine barn, så forstår jeg han godt.

 

Det blir mye rot med fire barn i huset, og det er en stor jobb. Men det er man vel godt klar over om man venter nummer fem, eller?

[Anonym bruker]

Skulle tro at han ved 5. svangerskap hadde begynt å forstå hvordan en graviditet fungerer for damen....

 

Vet ikke helt hva jeg skal si, men kan det være en ide å lage en skriftlig "arbeidsliste" hvor dere fordeler ting som må gjøres og også når/innen det må gjøres? Du må være veldig klar på hva du greier og ikke greier, og dette burde han faktisk greie å sette seg inn i...

 

Hvis mannen min alltid var sånn ville jeg nok vurdert hva jeg gjorde fremover, jeg er ikke typen som orker å krangle om sånne "småting" i hverdagen. Ikke misforstå "småting", mener bare at sånne hverdagsoppgaver mer eller mindre bør gå av seg selv. I et forhold hvor man greier å kommunisere godt fungerer det (om ikke aaaalltid, så i hvert fall det meste av tiden) uten at man må krangle om det hele tiden.

 

Hvis mannen er lei av å ta hensyn knirker det i mine ører....

 

Se om dere kan sette dere ned og snakke om ting uten på generell basis, og sette opp en arbeidsfordeling ut fra hva som må gjøres, hva du absolutt ikke kan gjøre, hva du greier å gjøre, hva han kan gjøre den tiden han ikke er på jobb. Må f.eks. huset males, eller kan det vente til neste år eller kan dere kalle venner inn til dugnadsmaling en helg? Kan dere avtale "egentid" for begge? Med snart fem barn trenger dere begge pustepauser, men først må man få unna det som ikke kan vente i hverdagen.

 

Uansett.... lykke til med fødsel og babyen!

[Anonym bruker]

Alle barna er like mye hans, som mine..

 

Ja, man skulle tro han var klar over at det er en stor jobb, så jeg lar meg forbause over at han må syte så fælt over at jeg er gravid.. og at det blir så mye på han.. Ja, jeg kan ikke male, og trenger litt avlastning, men synes faktisk ikke jeg ber om såå mye.

 

Og ber jeg han om å gjøre noe jeg vanligvis gjør (feks dra for å handle med lillegutt, noe jeg gjør daglig,) er det ikke måte på sutring og direkteoverlevering til meg av guttungen når han kommer hjem.. Det er da for piip slitsomt for meg også, med mine tilleggsplager å lempe guttungen inn og ut av bil/vogn/butikk etc, men sutrer jo ikke over dette allikevel!

 

HI