Er det noen her inne som har barn som har hatt nattskrekk?

[Anonym bruker]

Min er 6 år og har nattskrekk. Jeg vet at det er forskjellig fra barn til barn, men lurer på når de vokser det av seg. Jeg blir dritskremt hvergang det skjer. Han skriker og skriker samtidig som han gråter og er helt utrøstelig. Jeg gjør ikke noe med det, bare venter på at det skal gå over. Men blir bekymret når han gjør masse rart i drømmen.

 

Dere som har barn som har hatt det, når vokste de det av seg?

[Cat.68]

Ja min eldste sønn har hatt det.... Han var i tenårene da det begynte å gi seg, og anfallene ble sjeldnere og sjeldnere. Det jeg gjorde da det stod på var å være der for ham se til at han ikke skadet seg selv rett og slett, og snakket rolig til ham helt til jeg såg at han babynte å våkne og kom tilbake til seg selv. Dette er fryktelig å være vitne til men heldigvis husker dem ikke selv noe av det etter dem våknet.

[BikkjeBisk]

Broren min hadde det. Begynte når han var en 4-5 og sluttet når han var ca 12. Faren min måtte rope til ham for og få han i seng. Med en gang han var i senga ble han stille. Var noen ganger litt heftig og våkne til lillebroren min som sprang rundt i huset og hylte og skreik, mens pappa sprang etter og ropte at han skulle komme seg i seng

[Cat.68]

Broren min hadde det. Begynte når han var en 4-5 og sluttet når han var ca 12. Faren min måtte rope til ham for og få han i seng. Med en gang han var i senga ble han stille. Var noen ganger litt heftig og våkne til lillebroren min som sprang rundt i huset og hylte og skreik, mens pappa sprang etter og ropte at han skulle komme seg i seng

 

Minn sønn skjønnte ikke engang hvor, eller hva senga var når han fikk anfallene sine.Han var helt i sin egen verden. Han kunne se rett på meg, men gudene skal vite hva han egentlig såg........ (Skummelt.

Endret 7. juni 2012 av Cat.68

[Anonym bruker]

Hei! Har ikke hatt barn med nattskrekk, men jeg fikk det selv i en alder av 15-16.

 

Jeg fikk komme til sykehuset til nevrolog som tok EEG og foretok søvnmåling. Det viste seg at jeg ikke klarte å finne den såkalte dype søvnen som er 20-25 % av total søvntid. Pga dette var jeg heller aldri helt uthvilt, da dette er den søvnen hvor man hviler. For å hjelpe på dette fikk jeg noen tabeletter, som ikke var innsovingstabeletter, og heller ikke sovepiller, men en slags pille som hjalp meg å komme inn i hvilesøvnen. Dette hjalp veldig godt for meg, og jeg brukte det i et par år og hadde ingen anfall da. Etterhvert ble jeg slurvete med pillene (samme med p-piller, derfor jeg er her inne ), så jeg kuttet dem ut. Etter jeg kuttet pillene har jeg kanskje 1-2 anfall i året, mot 1 gang i uka før jeg begynte på pillene. Vet ikke om det var pillene som gjorde at det forsvant, eller om jeg har vokst det av meg. Er 24 år nå.

 

Helt forferdelig å våkne opp å føle at en er våken, men likevel ser en at soverommet f.eks. er fullt av edderkopper. Som en kombinasjon av våkenhet og mareritt. Ikke hjelper det å klype seg i armen heller. Heldigvis er jeg så voksen at jeg selv klarer å skjønne at dette ikke er virkelig og hvis jeg bare holder ut noen minutter går det over.

 

Håper gutten din vokser det av seg, hvis ikke er det nok hjelp å få

[Anonym bruker]

Vår jente på seks år har nattskrekk, og her kan vi tydelig sette det i forbindelse med følelsesmessige "påkjenninger", eller hva jeg skal kalle det. Mener å huske at det begynte i 3-4-års alderen, og det ble virkelig hyppig i en halvtårs-periode der vi flyttet og hun etter hvert måtte bytte til en ny, ikke fullt så god barnehage som den hun allerede gikk i. Ble gradvis mindre av det etter som vi slo oss til ro på nytt sted, og nå er det heldigvis svært sjelden. Når hun nå en sjelden gang får nattskrekk, kommer det som regel etter dager der det er mye som skjer og mye å ta inn.

[cheni]

Åh ja!!! Jenta mi hadde det fra hun var 3-5 År. Det var helt forferdelig Å se skrekken i øynene hennes. Umulig Å oppnÅ kontakt med henne, hun hylte, gjemte seg, sprang rundt og var helt hysterisk. Det skjedde alltid i løpet av de to første timene etter innsovning, og varte ca 1 time. Hun husket det aldri dagen etterpÅ. Det gikk over av seg selv, eneste rÅdet vi fikk var Å være der for henne, men ikke holde henne fast for Å trøste. (det hjelper jo ikke Å trøste heller...)

[Anonym bruker]

Vår eldste hadde det fra han var ca 3 år til rundt 7-8 år. Husker ikke helt når siste gang var, men han har i hvertfall ikke hatt noe på 1,5 år, kanskje ikke på over 2 år og han er 9,5 år nå. Gutten vår har i tillegg gått litt i søvne og snakket litt i søvne, og kan fortsatt gå i søvne en sjelden gang i blandt.

[Førstemann]

Uff, ja, min 3- åring har hatt en periode med det nå i våres. Og helt klart sammenheng med følelsesmessige "påkjenninger" som det ble sagt over her. Det startet den kvelden hun hadde vært med en barnehagevenninnne hjem for første gang. Hun hadde hatt det helt fint, men det var en liten episode hvor hun hadde følt seg utrygg og ville hjem.

 

Etter dette har hun hatt det på dager hvor hun er veldig sliten. Nå er det forøvrig noen uker siden sist. Men det er jo aldeles grusomt når det står på

[Anonym bruker]

Jeg har merket at nattskrekken kommer på de dagene han har vært veldig aktiv fra morgen til kveld. Senest for 1 uke siden, våknet han og begynte å gråte. Jeg trodde han hadde mareritt, så begynte å trøste han. Men plutselig begynte han å skrike skikkelig. Ble vettskremt, for det høres ut som om jeg torturerte han. Han skrek i kanskje 30 sek. før han plutselig reiser seg opp og begynte å klore i veggene.

 

Syns det var litt skummel

 

"Anfallet" varte bare i under 5 minutter, og da han våknet tørket han tårene og virket kjempe forvirret. Deretter snudde han seg og sov videre.

 

Hi

[L-8]

Ahh.. Er det det som er natteskrekk ja, har lurt litt på hva det egentlig var! Da hadde jeg selv natteskrekk som barn, ganske traumatiske minner egentlig.

[Anonym bruker]

Ahh.. Er det det som er natteskrekk ja, har lurt litt på hva det egentlig var! Da hadde jeg selv natteskrekk som barn, ganske traumatiske minner egentlig.

 

Husket du det? Har du noen historier du kan fortelle fra det du husker?

 

Min husker ingenting.

[Cat.68]

Ahh.. Er det det som er natteskrekk ja, har lurt litt på hva det egentlig var! Da hadde jeg selv natteskrekk som barn, ganske traumatiske minner egentlig.

 

Men husket du noe av det da?? Min sønn husket aldri noe av det da han våknet. Heldigivs må man nesten få lov å si, for det virker som det er skumle saker dem ser for seg.

[Anonym bruker]

Ahh.. Er det det som er natteskrekk ja, har lurt litt på hva det egentlig var! Da hadde jeg selv natteskrekk som barn, ganske traumatiske minner egentlig.

 

Men husket du noe av det da?? Min sønn husket aldri noe av det da han våknet. Heldigivs må man nesten få lov å si, for det virker som det er skumle saker dem ser for seg.

 

Helt enig. Min husker heller ingenting. Men når det skjer, så ser han på meg som om jeg er et monster eller noe. Og blir livredd bare jeg nærmer meg. Så takk Gud for at han ikke husker noe.

[Cat.68]

Ahh.. Er det det som er natteskrekk ja, har lurt litt på hva det egentlig var! Da hadde jeg selv natteskrekk som barn, ganske traumatiske minner egentlig.

 

Men husket du noe av det da?? Min sønn husket aldri noe av det da han våknet. Heldigivs må man nesten få lov å si, for det virker som det er skumle saker dem ser for seg.

 

Helt enig. Min husker heller ingenting. Men når det skjer, så ser han på meg som om jeg er et monster eller noe. Og blir livredd bare jeg nærmer meg. Så takk Gud for at han ikke husker noe.

 

Ja, jeg opplevde det akkurat likens. Men det hadde jo virkelig vært spennede å hørt historier fra noen som kanskje klarer å huske noe ifra det. For hva jeg vet har ingen jeg kjenner til med dettte klart å huske noe. Og det dem ser for seg kan ikke være noen gode ting.......

[L-8]

Jeg husker at det var et dyr inne på rommet mitt, ikke noe ordentlig dyr men noe som krøp langs gulvet og ville ta meg. Og det var ikke drøm for jeg husker jeg satt i senga og hylte for at dette dyret skulle ta meg. Jeg SÅ det altså. Også bandt jeg meg selv fast i senga for at den damen (en merkelig heks) som også iblant kom heller ikke skulle klare å ta meg med noe sted. Det var stort sett disse to jeg så. Og jeg husker fortvilelsen over at mamma og pappa ikke så det samme som meg.... Men jeg var ganske liten, var før jeg var seks tror jeg. Fortsatt litt mørkeredd pga det ;-)