flere enn meg som sliter med å vite hva man skal si til andre?

[Anonym bruker]

ofte når jeg henter i bhg, er på butikken møter på foreldre i bhg. eller er på noe i bhg. så føler ejg at jeg ikke klarer å holde en samtale igang. er så usikker på hva jeg skal si.

 

tenker på masse bra å si en stund etter men da er det jo for seint.

jeg hater at det er slik. mannen min er heller ikke av den pratsomme typen så blir korte samtaler. rekker ikke ta meg i nakken og tenke hva jeg kan si heller.

 

min mor var også slik mens jeg var liten. noe som har endt med at mamma ikke har venner.

jeg vil gjerne ha venner. men sliter sånn med å vite hva jeg skal si.

[Anonym bruker]

Du trenger ikke tenke så mye, bare vær interessert. Si noe om barnet, spør når på året det er født, skryt av det (så flink jenta di er til å snakke), si noe om bleieavvenning, spør hvordan de fikk det til f.eks, si noe pent om klærne barnet har på seg osv osv.er

 

Alle mammaer liker å snakke om og skryte av sitt eget barn, så samtalen kommer lett igang når du stiller spørsmål, skryter av og interessert i barnet deres. Etterhvert som samtalen er igang kan du vende interessen mot mammaen, skryte av hårsveisen, spørre hva hun jobber med, om dere bor i samme skolekrets osv.

 

Ikke tenke så mye, bare kommenter det som er rundt dere. Er dere på en tilstelning i barnehagen kan du kommentere barna, det de har vist dere, det dere har fått å spise osv.

 

Du skal heller ikke undervurdere å snakke om været, mange samtaler begynner med en kommentar om været

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måte. Blir like flau hver gang fordi jeg ikke klarer sånn small-talk som folk flest fikser uten problemer.

 

Jeg har heller ingen venner annet enn kollegaer og samboerens venner, men jeg har ingen kontakt med disse uten at han er tilstede. Kollegaer møter jeg jo bare på jobb...

 

Vil ikke si at jeg lider av sosial angst, men det er bare vanskelig å holde en samtale i gang.

[Anonym bruker]

Føler med deg her, for jeg har det akkurat på samme måte! Føler meg alltid "dum", og tenker at den andre parten sikkert syns det er mindre interessant å prate med meg, og ser hvor usikker jeg er i samtalen...

Kjenner enkelte som kan holde samtale med en "vegg", misunner de som kan det...

Tar gjerne imot råd fra andre??

[Anonym bruker]

Jaaaa! Dette var som en beskrivelse av meg og min mann.....og min mor!

Det står helt stille, er heller ikke flink til å fleipe heller....:/

Jeg vet jeg sliter med sosial angst, men får ikke til å gjøre noe med dette problemet, men noen dager er bedre enn andre

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Jeg er stikk motsatt og antagelig mer slik som anonym over her beskriver som kan holde i gang en samtale med "en vegg" Er veldig enig med første anonym her om at du kommer langt ved å stille spørsmål til motparten og være vennlig interessert. Og å gå gjennom barna er som regel en stor ice breaker. Så får du ellers finne det rimelig å anta at de du møter deler samme interesse for enkelte temaer som deg, som f.eks nå er det sikkert snart en avslutning i barnehagen/skal være det, da kan man snakke om det. Eller en bursdag, eller været og hvor vanskelig det å kle barnet når det skifter i ett kjør, eller stressede hverdager med henting, middag osv. Ting som de fleste bhg-foreldre i samme bhg kan forholde seg til. Men som de andre sier, smil og vi interesse og snakk gjerne om barna.

[Anonym bruker]

Jeg har også samme problemet, hehe. Treffer alltid på hyggelige foreldrer fra skolen, men klare ikke å finne noe å prate om. Så jeg prøver å spørre og være interessert i hva dem jobber med, om barna. Men det fins grenser for hvor mange spørsmåler du kan stille

 

Noen ganger går samtalen flytende, mens andre ganger så er det så vanskelig.

[Anonym bruker]

Forbered deg!!!

 

Når du er på vei til bhg tenker du på 2-3 ting du kan si hvis du møter noen.

 

-Er det noen hendelser i bhg som har skjedd/skal skje som du kan snakke om?

-Andre store "happenings" som snart kommer? Ferier, høytider eller liknende.

-Hvem av de andre barna leker ditt barn ekstra mye med? Kanskje du har en morsom historie å fortelle om ditt barn som handler om deres vennskap, noe barnet ditt har fortalt for eksempel?

 

Ellers kan du satse på generelle spørsmål der du overlater initiativet til motparten, feks: hvordan går det med dere? har xxx det morsomt i bhg for tiden?

 

Etter en periode der du alltid har forberedt deg til alle slike muligheter vil du ha en liste med ting i hodet ditt automatisk og det vil gå helt av seg selv.

[Mandalas]

Jeg er også akkurat som deg. Også klarer jeg ikke uforberedte spm, da må jeg enten tenke en stund for å finne ut hvordan ditt eller datt egentlig er, eller så må jeg bare svare noe svada. å si noe morsomt til halvkjente folk klarer jeg hvertfall ikke, så den lille small-talken jeg får til blir utrolig tørr. Jeg har bare konstatert at sånn er det,så får jeg ikke gjort så mye med det dessverre. Men ja, det er så utrolig kjedelig. Andre foreldre (naboer, bekjente, kolleger etc) kan stå å skravle i vei i evigheter. Jeg er ikke der nei..

[Gjest MMJ]

Smal-talk, hehe Hvorfor er det slik at man liksom må ha det? Kan man ikke gi et lite smil og si hei og hå og gå, uten å føle seg teit?

 

Jeg synes slike folk som alltid skal slå av en prat kan være slitsomme, hehe Særlig hvis de kun skryter av sine egne, eller gnåler om noe totalt uinteressant. Nei, jeg vil heller hjem

Jeg kaller dem "jabbe-tryne" til min mann, og så ler vi av det. Vi er av samme oppfatning.

 

Kanskje det har med at jeg jobber med mennesker hele dagen og der er det mye smal-talk, og når jeg er ferdig på jobb, ja, da vil jeg hjem

 

Hilsen ei som er sykt sær kanskje

[Anonym bruker]

hi her.

jeg er ikke ofte å henter i bhg enda. har ikke billappen.

men jeg skal ta meg i nakken og forbrede meg litt før jeg kommer i bhg.

heldigvis så skal vi begynne med leke avtaler for ene barnet her med en familie. de har barn i samme alder som vi har barn.

så kansje det blir litt lettere der.

 

siden ejg er oppvokst med en slik mor vet jeg heller ikke hvordan jeg skal si ting. for er vant med en stille mor. noe som har hvert kjipt for meg i mange tilfeller.

 

jeg vil være en mor som kan skravle med andre mødre.

 

føler også at når jeg ikke klarer å prate så lett så dømmer de meg ikke bare for det men også fordi jeg og mannen er unge foreldre.

vet det bare er en følse jeg har men er en kjip følse.

 

jeg vil jobbe med emg og tar gjerne imot flere råd.

dette er noe jeg vil bli bedre på.

[Anonym bruker]

Kjenner ei som er kjempe flink. Hun kan sette i gang en samtale med folk hun ikke kjenner uten problemer.

 

Vi treffes ganske ofte og kan gjerne bli stående og prate litt sammen. Så jeg benytter da sjansen til å "øve" meg på henne

 

Stiller spørsmåler, prater om barna våre som leker veldig godt sammen i barnehagen etc. Og til slutt får vi til en ganske grei samtale.

[Anonym bruker]

Jeg er en mor som skravler med andre mødre. Har jeg tid så snakker jeg stort sett med alle jeg treffer i garderoben. Jeg legger merke til ungene også, og snakker ofte like mye med dem.

 

Jeg er ikke spesielt interessant eller morsom, men jeg klarer ikke å holde munnen lukket. Og det er kanskje irriterende for noen det også...

[anonym91]

huff.. kjenner meg så godt i gjenn..

eg er egentlig ikkje en kjedlig person.. men sliter med og starte en samtale, og si ting som er kjekkt og hørre på for andre..

i barnehagen eller på jobb med folk eg er usikker på føler eg meg mer dum en noen gang..

kjøpte nylig hus, og har noen kjempe kjekke naboer med en gutt på alder med jenta vår.

di leker kjempe fint sammen. og sambo snakker mye med foreldrene.

men når eg eg ute og tenker eg kan prate litt med di, føler eg alt eg sier eg så kjedligt. eller så sier eg ingen ting pga eg aner ikkje hva eg skal snakke om..

heldig vis så er di veldi pratsome og prater om alt mulig, så di holder samtalen i gang.

men som regel føler eg meg heilt teit. tipper di og tenker eg er litt rar

[Anonym bruker]

Jeg reagerer sjelden over noe folk sier til meg, men tenker som oftest over alt jeg selv har sagt! Og jeg er av den pratsomme typen, så dere kan tenke dere at jeg har det travelt med å analysere....

[Anonym bruker]

Jeg sliter med å få igang samtaler, men når jeg først er i gang så går det faktisk veldig lett. Da går samtalen nesten av seg selv. Men det er det med å komme igang som er den vanskeligste delen.

[Linn2007]

Jeg reagerer sjelden over noe folk sier til meg, men tenker som oftest over alt jeg selv har sagt! Og jeg er av den pratsomme typen, så dere kan tenke dere at jeg har det travelt med å analysere....m

 

Sånn er jeg også....slitsomt!