Gå fra han eller ikke?

[Anonym bruker]

Huff, jeg er så usikker for tiden så trenger å lufte tankene mine litt. Tenker slik på at jeg har lyst å gå fra samboer.. Trives ikke med dette livet, har egentlig følt det slik i flere år, men jeg er nå her ennå.

Jeg er bare så lei av å ha alt ansvar for hus, barn og hund. Samboer er mye borte, og jeg merker at jeg har det så fint da, med bare meg selv og barnet å tenke på. Med en gang han er hjemme blir det bare irritasjon over alt han ikke gjør eller hjelper til med. Vi finner aldri på noe sammen heller, det virker ikke som han ønsker å være sammen med oss og gjøre ting. Jeg vet ikke om jeg er noe glad i han lenger heller.

Jeg har alltid sagt at barnet vårt ikke skal bli et "skilsmissebarn", men det må da være best for barnet å ha lykkelige foreldre?

Så jeg har så veldig lyst å finne meg en leilighet og bo for meg selv en stund for å se, men det er et slikt stort steg å ta. Jeg vet ikke hvordan jeg skal evt gjøre det. Jeg tenker også at hvis jeg først tar en prat med han om hva jeg føler så blir noe ødelagt uansett.

En annet ting er at jeg vet ikke om jeg har "gyldig" grunn for å gå fra han. Man bør jo jobbe sammen for barna osv, men jeg vet ikke om jeg orker.. Jeg blir jo på en måte "the bad guy" som går fra han i forhold til hva omgivelsene ser.. Vi har aldri vært et par som har kranglet mye, men tror det er fordi jeg ikke er typen til å bli sint, jeg er mer den som lider i stillhet for jeg orker ikke krangling..

 

Dette ble sikkert rotete, men er det noen som er eller har vært i samme situasjon som har noen tanker rundt dette?

[anonym91]

prat med han heller.. be han om og hjelpe til og bynn og finn på ting sammen.. hørres ikkje så fælt ut egentlig..

di fleste menn aner ikkje at di bør hjelpe til uten at di får besjed..

[Anonym bruker]

Jeg har ingen gode råd, men har det på akkurat samme måte som deg

Har hatt det sånn lenge nå, og tror ikke jeg orker stort mer. Fantaserer om ett liv uten mannen, i min egen leilighet, og leve mitt liv uten å bli påvirket av den sofagrisen der!

[Anonym bruker]

prat med han heller.. be han om og hjelpe til og bynn og finn på ting sammen.. hørres ikkje så fælt ut egentlig..

di fleste menn aner ikkje at di bør hjelpe til uten at di får besjed..

 

"di fleste menn aner ikkje at di bør hjelpe til uten at di får besjed.."

 

Seriøst??? Da står det bra dårlig til med menn om de må få beskjed om å bidra i eget hus og med egne barn.

Jeg nekter å tro at det er så ille.

 

(ps. "di" skrives "de")

[Anonym bruker]

prat med han heller.. be han om og hjelpe til og bynn og finn på ting sammen.. hørres ikkje så fælt ut egentlig..

di fleste menn aner ikkje at di bør hjelpe til uten at di får besjed..

 

"di fleste menn aner ikkje at di bør hjelpe til uten at di får besjed.."

 

Seriøst??? Da står det bra dårlig til med menn om de må få beskjed om å bidra i eget hus og med egne barn.

Jeg nekter å tro at det er så ille.

 

(ps. "di" skrives "de")

 

Ikke den over her, men svarer alikevel.

DET er mange menn som er slik grunnet de tenker ulikt fra oss, og vi kvinner "ser" mer når det gjelder barn og rot slik er det bare å kommer aldri til å forandre seg. Men hvis man prater sammen så kan ting ordne seg hvis det er en god mann du har funnet deg.

Prat med han, gi han en advarsel, hvis han ikke sjerper så flytter du!

[Anonym bruker]

Sett deg med et papirark og skriv to lister dette gjør jeg i forhold til barnet vårt og hjemmet vårt.

 

På deg andre listen skriv dette gjør du....

 

Vær ærlig når du skriver ikke legg til noe på deg selv og ikke trekk fra noe på han.

 

Se hva han gjør, er det så lite som du faktisk føler som eller er det at du ikke ser tenker over ting han gjør i din irritasjon?

Blir det store forskjeller på listene (og da må man tenke i forhold til når han er hjemme, når han er borte på jobb får han jo ikke gjort noe.) så vis han listene, spør om han i sitt hode og hjerte mener at dette er rett fordeling.

Fortell han at når han er borte må du ta ALT så når han er hjemme forventer du at han skal ta sin del og han skal gjøre det uten at du må mase på han konstant.

Forklar han at slik dere har det nå så blir du irritert sur og lei, og du orker ikke og vil ikke leve slik da syntes du det er bedre å ta alt alene hele tiden så får han ha samvær med barnet sitt.

 

Si at du vil at han skal ta halvparten med barna og hjemmet når han er hjemme slik at du kan få litt avlastning og fri også og ikke skal jobbe 24 timer i døgnet 365 dager i året.

Si klart fra at om dere skal klare å holde sammen som et par er han nødt til å velge å finne på ting sammen med deg, og alle sammen som en familie.

 

Om han ikke hører på deg, eller ikke gidder å forandre seg og gjøre noe med det så ja da ville jeg gått.

For et forhold krever at begge to jobber for å få det godt sammen og hele tiden.

Men du kan ikke forvente at han skal vite hva du trenger av han om du ikke har sagt det til han.

 

Og ja selvsagt skal det være en selvfølge at også menn forstår at man skal ta sin del av hus og barn, men dessverre er det slik at en del av de lett faller i vane for å la partneren ta seg av alt de selv ikke finner moro.

Og ofte vet de at selv om vi maser så gjør vi det selv til slutt så da er det helt greit for de å la maset vårt gå inn ene øret og ut andre.

Derfor er det nødvendig å være i klartekst på at om du ikke tar tak så gidder/orker jeg ikke mer. Det er faktisk en konsekvens for alt man velger å gjøre eller ikke gjøre her i livet.

 

Lykke til.

[Gjest Mentha & Junior]

Ville i alle fall ha pratet med han, før du slipper en sånn bombe som det å flytte for deg selv.

Fortell han rett ut hvordan du har det, at du synes det er vanskelig og vondt å føle at du drar familien på egenhånd, og at du skulle ønske han kunne ta initiativ til å finne på noe med dere, så dere kan være en familie sammen.

Du kan legge til at du synes det er så vanskelig at du er avhengig av hans hjelp for at familien skal fungere. Kom gjerne med konkrete ting han kan gjøre for å lette hverdagen din; lage middag en dag, leke med barnet, ta dere med ut på tur/café eller lignende. Skru av tvn en kveld eller to og sette på noe musikk i stedet, så dere kan ta en god prat over et glass vin. Eller kanskje til og med ordne barnevakt en kveld så dere to kan dra på kino eller restaurant.

 

Kjenner flere menn som må 'holdes i øra' innimellom, rett og slett fordi de ikke ser alt som bør gjøres. F.eks "Barnet leker fint for seg selv, hvorfor skal jeg engasjere meg i leken da?" "Hvis du rydder av bordet, hvorfor skal jeg gjøre det da?" "Jeg trives foran tvn med beina på bordet, da regner meg med du også gjør det?" "Jeg er sliten etter jobb, men du ser ikke sliten ut siden du smiler og synger til barnet. Da kan jo du passe det" Osv. Det gjør de verken til dårlige fedre eller dårlige menn. De ser bare ikke behovet før det skriker dem i ansiktet. Det er ofte lettere å se det som ikke blir gjort enn det som blir gjort. Men med en vennlig og klar beskjed om at hjelp og engasjement forventes, så er det utrolig hvordan ting kan endre seg. Særlig når de ser at de får en glad og mer avslappet samboer, og et lykkeligere familieliv.

 

Ja, barn har det best med lykkelige foreldre, men optimalt sett så bør jo også foreldrene være lykkelige sammen. Tid sammen kan også gi dere en ny gnist. Så jeg tenker at du kan gjøre en siste innsats for forholdet, og ta en god, lang prat med samboeren din, en kveld han ikke er dødsliten eller i dårlig humør.

Er han ikke det minste interessert i å endre sin oppførsel eller sine vaner, så får du ingen disrespekt fra meg om du velger å blir alenemamma. Det virker jo som om du i stor grad er det allerede.

[Anonym bruker]

HI her.

Ja jeg må jo snakke med han før jeg evt flytter ut. Men vi har vært sammen i 13 år, så det har jo rent over for meg før for å si det slik. Men det skjer ingenting.

Og det er ikke pga jobb han er borte, det er pga en hobby..

Hvis han jeg hjemme er han flink til å tøyse og tulle med barnet, men han blir sur hvis jeg ber han om å ta kveldsstellet eller bare bytte bleie. Det syns jeg er litt sårt på en måte så ta gjør jeg det heller selv. Trodde det var naturlig for en far å ville være sammen med sitt eget barn, om det så gjelder hverdagsplikter?

Føler også at han ikke har noe respekt for at jeg vil ha et liv jeg også. Han farter rundt uten å si fra eller spørre om jeg har planer. Jeg må alltid innrette meg i forhold til hva han skal.

Så jeg har egentlig lenge følt meg som en alenemamma med et ekstra barn å lage middag til og rydde etter...

 

En annen ting jeg lurer på, hvis det blir slik at vi går fra hverandre..hvordan blir det med hus og slikt vi har felles? Har ikke peiling på slike praktiske ting i en slik situasjon..

 

Huff, jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Det er jo forsåvidt bagateller jeg henger meg opp i, men det er så mange småting som gjør at jeg til slutt nå har fått nok.