Anonym bruker Skrevet 6. juni 2012 #1 Skrevet 6. juni 2012 Og hva gjør dere om barnet gjør noe det ikke har lov og ikke hører etter? Hvordan takler dere trassen? Hvor mange advarsler gis før ordene fører til handling? Og hva gjør dere når barnet bare er sur og kjefter uansett hva? Har en treåring selv, og jeg har tydeligvis vært for slapp med alt som er. Stygt og si det, men han kan være en drittunge til tider. Men han er jo selvfølgelig det beste som har hendt meg likevel, er jo ikke hans skyld at jeg ikke har vært tydelig og streng nok i oppdragelsen. Vil derfor høre hvordan dere gjør det, sånn at jeg kan skynde meg å snu om på oppførselen før det er for sent.
Squirrel79 Skrevet 6. juni 2012 #2 Skrevet 6. juni 2012 Uansett hva man gjør så er det viktig å være konsekvent. Det har vi erfart. Det er utrolig ofte jeg tenker at "okay da, la gå denne gangen" men så tar jeg meg i det. Vi begynte tidlig med 1-2-3. Det vil si at om det er noe han gjør og ikke vil stoppe med det, skal komme å gå på badet men vil ikke osv, så sier vi at om du ikke har gjort det/kommer når vi har telt til tre, så henter vi deg, tar vi vekk maten e.l. Dette har funket utrolig bra. De aller fleste gangene nå så kommer han på tre. Hender han ikke gjør det, men da slår konsekvensen til. Han må jo teste av og til om den gjør det, hehe. Dette kan brukes til alt mulig. Om han roter med koppen ved bordet så tar vi den vekk etter 3 om han ikke slutter, om han ikke vil slutte å leke i sandkassa, så løfter vi han ut etter 3 osv. Om han gjør noe han ikke har lov til, så får han gjerne en sjanse før vi begynner å telle. Vi sier alltid fra på vanlig måte først. Og om han ikke hører da, så bruker vi 123. Fordelen er jo at både vi og sønnen vet nøyaktig hva vi har å forholde oss til. Han er 3 år og 4 måneder nå. Vil si at han generelt sett er en snill gutt som alle vil omgås med, men han og har sine trassanfall. Det går i perioder. Merker at om jeg blir slapp på 123, og begynner å hisse meg opp i stedet, så blir alt bare helt feil, og trassen eskalerer. Glemmer meg innimellom. Om han fullstendig ignorerer meg for tiden, så spør jeg "Hvor er ørene dine i dag da?" Så langt får jeg alltid oppmerksomhet når jeg gjør det. Han peker på de og sier "de er her". Er jo ganske komisk da, men da har jeg hvertfall fått oppmerksomheten hans, og det jeg prøver å komme gjennom med funker mye bedre. Men til syvende og sist, vær konsekvent. Jeg ser hvor fort han gjennomskuer oss om vi blir litt slappe på det.
En til, please. Skrevet 6. juni 2012 #3 Skrevet 6. juni 2012 Har selv hatt tre treåringer og mitt viktigste fokus i denne perioden, som jeg heller kaller selvstendighetsperioden framfor trassalder, har vært å prøve å legge tilrette for det barnet vil klare selv. Oppmuntre, støtte, veilede og heie på alt det de har mestret. På viktige områder som leggerutiner, spiserutiner, sosial samhandling(ikke slå, bite, dele leker osv) og forhold som er direkte farlig for barnet(leie over gaten, ikke springe vekk i større menneskemengder osv) har jeg vært urokkelig og konsekvent. Brukt få ord til å forklare, siden alle mine barn har strevd med sen språkutviklingog er de i affekt er det et minimun de klarer å få med seg likevel. snakker heller ned det etterpå når bølgene har lagt seg . Jeg har en tro på at det er naturlig for barnet å prøve seg på hvordan denne verden fungerer og at rammene er trygge og forutsigbare. Og dette må jo selvsagt testes for å sjekke om "fundamentet holder". Ved å ikke tenke på adferd som "trass" men søken etter den første selvstendighet og også en testing av hvor stabile rammene rund en er, synes jeg det er lettere å forstå hvorfor barnet gjør som det gjør og handle deretter. Men må ærlig innrømme at det er deilig å være to voksne når det går hett for seg i "barneopprøret", og at vi begge har en felles oppfattning avhvor grensene går og hvilke konsekvenser det innebærer. I tilfeller der barnet ikke klarer å hente seg inn, tar vi det ut av situasjonen, lar det roe seg, for deretter å starte igjen der vi slapp. Tenker også på at har man ikke språket inne til å forklare hva man vil og hvorfor man er sint eller lei seg, bruker man adferd istedet. adferd er jo i seg selv et språk, og hva prøver barnet EGENTLIG å si? Vel, det er min strategi ihvertfall. Det viktigste punktet for meg er å ikke la barnet tape ansikt, eller på noen måte føle at verdigheten blir krenket. Men jeg er urokkelig og uhorvelig sta som person, huff, og gir meg ikke før Dovre faller!
Anonym bruker Skrevet 6. juni 2012 #4 Skrevet 6. juni 2012 Våre effektive metoder er: Telle til tre - selvfølgelig etter å ha tydeliggjort en konsekvens. Hørte en gang en mor som sa "kommer du ikke nå så teller jeg til tre", lite effektivt kan man si :-) Være tydelig, se barnet inn i øynene og gjerne holde en hånd på dem når man gir beskjeder. En beskjed av gangen! Ut i gangen hvis ikke regler føges etter advarsel. Sitte der i tre minutter. Døren er selvfølgelig åpen og foreldrene rett utenfor. Aldri noe godsnakking ved trass og skrik. Gjør barnet ikke det vi sier etter en advarsel blir det en konsekvens eller vi tar barnet under armen og får det som vi vil. Skrik og sråt fungerer lite og slutter ofte fort fordi vi ikek reagerer på det.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå