Har dere hatt kjærlighetssorg?

[Anonym bruker]

..Og hvordan føles det? Tok det lang tid før dere kom over det? Har to forhold bak meg hvor jeg har gjort det slutt begge ganger, og begge mennene har blitt veldig såret og lei seg. Mye bitre og sinte følelser inni bildet der! Er så redd for å involvere meg med noen flere og ende opp med å såre noen igjen, og er sikker på at karma biter meg i ræva en vakker dag slik at jeg også ender opp såret i en jeg blir veldig glad i.. Dagens teiteste innlegg er fra meg da altså, men vil bare høre deres erf. med kjærlighetssorg

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å både gi kjærlighetssorg. Hadde flere forhold hvor JEG gjorde det slutt, og de ble veldig lei seg (ikke sinte). Men så en dag var det MIN tur, hvor typen sviktet meg og alt føltes bare forferdelig VONDT (jeg var så uforberedt på at det kunne skje...). Tok meg litt tid, men kom over det. Men når jeg tenker tilbake på hvor vondt jeg hadde det,kan jeg fremdeles "kjenne" smerten.

Heldigvis er jeg av den overbevisning at det ikke bare finnes "EN person som passer for meg", og i dag er jeg lykkelig samboer med to herlige barn, og er "glad" det gikk som det gikk...

[Anonym bruker]

Hadde ikke kjærlighetssorg over barnefar, da det var jeg som hev han ut. Følte faktisk en enorm lettelse over å få han ut.

 

Men hadde kjærlighetssorg over en før det igjen. Der var vi vel mer eller mindre enig i at forholdet ikke fungerte, men likevel fikk jeg en enorm kjærlighetssorg. Varte i flere mndr, neste positive var at jeg gikk ned i vekt ;- )

[Eme00]

Kjærlighetssorg er helt grusomt! Er midt oppi dritten selv akkurat nå der det var jeg som ble dumpet. Snart 2 måneder siden og har det fortsatt vondt. Litt bedre går det, men ikke mye...kjipt!

[Anonym bruker]

Min elskede kjæreste hev meg ut, over ni mnd siden

 

Ikke utroskap ikke noe tull, bare idiotskap fra min side

 

Kan ikke leve med det, Min kjære KH er alt, absolutt alt.

 

Jeg vet hvordan det er ... Det ene i livet som betyr alt...

[Anonym bruker]

Jeg begynner å bli en gammel dame, og har hatt kjærlighetssorg mer enn en gang.

 

Den første kjærlighetssorgen, da var jeg tolv. Jeg hadde vært avstandsforelsket i en klassekamerat i flere år, var vel 8-9 når jeg begynte å se langt etter ham. Etter sjetteklasse flyttet han en time unna. Kunne like gjerne vært til andre siden av jordkloden (ja, og nå bor han faktisk i Kina - jeg har nemlig googlet ham - ;-) ) Jeg sørget lenge over ham, langt inn i tenårene. Følte han var sjelevennen min. Jeg så på Anne fra Bjørkely og gråt mine modige tårer; han var min Gilbert Blythe. Jeg sier som Anne i "Anne+Jørgen=Sant": "Voksne tror ikke at barn kan være forelsket, men det kan de!" Virkelig.

 

Den andre kjærlighetssorgen hadde jeg etter far til mitt første barn. Han gikk fra meg mens jeg var gravid. Etter fem år med både gode og mindre gode perioder. Men jeg elsket ham, følte meg som en del av familien hans. Det tok mange år å komme over ham. Selv langt inn i det forholdet jeg er i nå har jeg næret varme følelser for ham, fem-seks-sju år etter at det ble slutt mellom oss. Han var min første voksne kjærlighet, og da det ble slutt følte jeg at jeg mistet meg selv. De første to-tre årene, var det mye tårer. Jeg kan fortsatt kjenne følelsen av fysisk smerte som stråler fra magen og ut i armer og ben. Sånn jeg hadde det lenge etter at det ble slutt. Jeg hører at folk kan dø av kjærlighetssorg. Jeg kan forstå at det er sant. (Melodrama here I come!)

 

Så var det noen korte forhold etter det, men ingen det ble noe mere utav. Stort sett var det forhold som aldri begynte, forhold der en av oss bare ikke ønsket å date mer. Det betydde ikke noe, jeg var aldri virkelig lei meg over disse. (Utover litt såret stolthet over å bli dumpet, men de følelsene er jo raskt forbigående).

 

Så kom en som betydde noe. Men som jeg allikevel dumpet. Hadde faktisk litt kjærlighetssorg etter det også, fordi jeg var glad i ham og følte veldig med ham da jeg gjorde det slutt. Jeg hadde ikke de rette følelsene for ham. Allikevel var det vanskelig. Jeg såret ham veldig, og det gjorde meg uendelig trist.

 

Deretter var det en som jeg elsket, en som på mange måter var min sjelevenn. Jeg trodde han var perfekt for meg: Vi tenkte likt, følte likt, hadde samme verdier, hadde barn på samme alder. Så dumpet han meg; han gikk tilbake til moren til sitt barn. Dette var på et tidspunkt da jeg fortsatt også elsket far til mitt barn og nok ville gått tilbake til ha om han hadde villet ha meg - fordi jeg syntes jeg tross alt hørte til hos ham jeg hadde fått barn med. Så like var vi at jeg vel burde ha skjønt at dette kom til å skje. Skjebnens ironi? Brukte et års tid på å komme over ham.

 

Så møtte jeg mannen min. Han er en god venn, en lojal partner, en snill pappa. Jeg håper han aldri gå fra meg.

 

 

 

 

Heldige du som aldri har hatt kjærlighetssorg, uheldige du som aldri har elsket noen.

[Himmel og hav]

Jeg sankt til bunns som en stein da han jeg bodde sammen med, og skulle gifte meg med bare noen uker seinere, helt ut av det blå avsluttet forholdet. Det var "jeg elsker deg så høyt" til lunsj, og " dette er over" til middag.

 

Jeg var knust, gråt, kastet opp, klarte ikke å spise eller drikke i flere dager. Det gjorde så vanvittig vondt at jeg bare ville dø. Alt handlet om "aldri mer" og at jeg følte meg halv. Hodet fungerte ikke, kroppen fungerte ikke, og det jeg gjorde gikk på autopilot. Jeg gråt på do i lunsjen på jobb, og har i ettertid skjønt at kollegene mine var redde for at jeg skulle gå helt i oppløsning.

 

I 14 dager var jeg helt zombie. Jeg gikk på jobben, kom hjem og grein. Så lysnet det smått om senn. Jeg begynte å le av noe på tv, sulten og matlysta begynte å melde seg, jeg tenkte ikke på han som gikk hvert kvarter, jeg fikk sove litt bedre. Etter en måneds tid hadde jeg det helt greit, og etter enda en måned hadde jeg det ganske bra. Trivdes i mitt eget selskap og fant ut at jeg slett ikke gikk til grunne uten den mannen i livet mitt. Da hadde han begynt å lure på om han hadde valgt feil, men jeg elsket han ikke lenger og avviste han.