Vær så snill- si at det blir bedre!

[Anonym bruker]

Jeg er hjemme med ett barn som er godt over året nå. H*n starter i barnehage i august. Heldigvis. Jeg klarer snart ikke mer...

 

Jeg har i perioder vært helt utslitt med null energi. Jeg trives rett og slett ikke i den rollen jeg har som mamma.

- Jeg går jeg å drømmer om ulykker jeg kan komme utfor slik at jeg kan slippe unna men på en verdig måte, for en mor som tar selvmord er jo bare egoistisk og det kan jeg jo ikke være. Fælt å si det når så mange ønsker å leve, og disse likevel rammes ufrivillig av ulykker.

- Jeg går å tenker på hvordan det ville vært bedre om jeg og faren gikk fra hverandre slik at han kunne få hovedomsorgen, for jeg ville vært en mye bedre helgemamma enn fulltidsmamma. Men aner ikke om han er villig til å ta omsorgen om vi går fra hverandre en gang, og dessuten er jo det dumt når forholdet vårt er bra og det blir vanskelig med tanke på økonomi, flytting osv osv. Og også i frykt for at mammarollen kan bli bedre med tiden, også har jeg da gitt avkall på barnet mitt.

- Jeg føler ansvaret med barn er større enn jeg kan takle, jeg klarer liksom ikke å være den jeg ønsker å være for barnet mitt.

- Jeg synes det er utrolig kjedelig med barn, synes det er helt gørr å sitte på gulvet og leke eller trille tur, huske osv osv, i tillegg til å smøre brødskiver og skifte bleier, og aner ikke hva jeg skal gjøre imellom de kjedelige lekeøktene/spiseøktene/bleieskiftene. Håper det blir mer gøy med barn når det blir større...

- Ungen er fryktelig sta og egenrådig, og det er mye nei, fy og stopp hver dag! Testing av grenser hele tiden, gir seg aldri, og enorme frustrasjonsutbrudd fra barnet. Ikke noe bedre når det gjelder meg, for jeg har ofte lyst til å bare kaste ungen i veggen, men heldigvis har jeg selvinnsikt og selvdisiplin nok til å ikke gjøre dette, selv om jeg merker jeg kan bli litt mer hissig i stemmen enn jeg skulle ønske, når sinnet koker i meg.

- Jeg ønsker å tenke positivt om barnet mitt, og å like å være mamma. Når jeg skal fortelle andre om h*n og det å være mamma, så blir det veldig fort negativt, også prøver jeg å finne noe positivt når jeg føler alt er for negativt, men da kjenner jeg det blinker "løgner" fra panna mi... jeg synes rett og slett det er veldig lite positivt, nesten faktisk utelukkende negativt, og kan ikke forstå at folk er seriøse når de mener at en god klem eller et smil gjør opp for det slitsomme i hverdagen. Aldri forstått hvordan de kan være "forelska" i barna sine, og at de for dem er hele verden.

- Fryktelig upraktisk... får aldri gjort noe som helst, og dagene blir så korte, for kan jo ikke dra ut på ettermiddagene pga at vi må være tilbake til kveldsmat og sengetid kl 19. Tiden forsvinner. Aldri kan barnefar og jeg gjøre noe sammen heller.

- Sier seg vel selv at morsfølelsen kanskje ikke er helt på topp. Det er et barn som irriterer vettet av meg, men som deler mitt dna, og er min pliktoppgave. Synes det hele er enda værre fordi jeg så inderlig ønsket meg barn, og måtte legge godt arbeid ned i å få mannen til å gå med på det, også ble det hele slik som det her, og ikke på noen måte slik jeg hadde forestilt meg i mitt hode. Det sier seg jo ganske selv at jeg er en dårlig mor. Jeg prøver daglig å trosse de dårlige følelsene i meg, men ikke så lett bestandig, og det skinner helt klart igjennom til barnet mitt.

 

Sist men ikke minst så dukker jo spørsmål om flere barn opp. Alle mener jo at et barn bør ha søsken, noe annet er jo urettferdig mot barnet som allerede er her. Kanskje blir det lettere på sikt med to også. Vente til barnet klarer seg mer selv, eller bare bli ferdig med det og få overstått disse småbarnsåra. Men ikke ønsker jeg flere barn når jeg vet hvordan jeg sliter med den vi allerede har, og ikke synes jeg det er rettferdig mot et nytt barn når jeg allerede vet jeg ikke trives i mammarollen. Rives imellom et dilemma jeg uansett egentlig ikke ønsker å ta stilling til, men som vi snar må tenke på. Er helt uaktuelt å vente til ungen er mange år for å så starte helt på nytt. jeg gleder meg bare til dagen med småbarn er over.

 

Herregud, dette er jo helt grusomt, jeg er grusom, og dere må jo tro jeg er en skikkelig avviker. Men ingen som vet om dette, annet enn mannen som fikk en liten utblåsning fra meg for noen dager siden. Jeg hater ikke barn i sin helhet, har omgått barn mye tidligere også, men det er jo noe annet å ha fulltidsomsorg for et barn...

 

Kan noen fortelle meg at det blir bedre? Bedre når ungen starter i barnehage? Bedre når de blir større og kan prate og "andre" utfordringer og kanskje etter hvert noen gleder med å ha barn? Det er sikkert umulig å forstå for dere perfekte dibbere som elsker barna deres over alt på jord, og som bare er små engler som dere elsker å tilbringe hvert eneste minutt med!

[Gjest yrild]

Kan det være at alt med barnet faller på deg? Får du nok alenetid?

 

Det er jo klart at hvis du føler deg helt utkjørt vil det bli bedre når du går tilbake i jobb og barnet begynner i barnehage, det med nærhet hele tiden er ikke noe alle tåler like godt. Sansynligvis vil du savne barnet (selv om du setter pris på å ikke måtte leke hele dagen) når du plutselig kun ser det litt på morgen og ettermiddag og så gleder du deg til helgen (og så gleder du deg til mandag igjen fordi helgen ble litt lang ;-)).

 

Hvis du føler deg utrolig bundet av å være hjemme til legging så vær litt "vill og gal" og la barnet sove i vognen på veien hjem iblandt, det er dte jo ingen barn som har vondt av så lenge de ikke må stå opp kl06 for å gå i barnehagen.

 

Ikke tenk på det med et barn til nå. Jeg ville aldri i verden ha flere barn, men så ble lillemann 2 og da ble alt med ett litt lettere :-) Og med nummer to er det mindre slitsomt for oss :-)

 

Jeg ville passet på å fått til en spasertur (med skravling og kanskje et glass vin) med en venninne en kveld i uka sånn at du får litt mer egentid og fiôkus på noe annet.

 

Og ja det vil bli enklere for deg ettersom barnet blir større og mer selvstendig.

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Hei, HI!

Kan det tenkes at du faktisk har en form for depresjon etter svangerskap/fødsel? Det er flere måter å reagere på en depresjon, trenger ikke være bare de "vanlige" depresjonstegnene som man først tenker på. Kanskje du kan snakke med helsesøster eller andre fagpersoner som kan noe om dette. De har jo hørt det meste før, så ikke noe du sier kommer til å overraske dem eller tenke dårlig om deg! De er der for å hjelpe deg!

 

Ei jeg kjenner elsker barna sine, men hun blir deprimert når hun må gå hjemme med barna full tid. Hun kan gjerne jobbe mindre enn fullt, og kan også ta seg fridager for å få mer fritid med barna - men hun takler overhodet IKKE å gå hjemme full tid. Hun blir da misfornøyd med situasjonen, seg selv og barna, blir etter hvert hissig (selv om hun ikke er det direkte mot barna) og deprimert og tiltaksløs. Hun og mannen har delt permisjonen med siste halvt om halvt av denne grunnen - og han elsker å være hjemme med barna

 

Ut fra det du har skrevet så får jeg inntrykk av at problemet ikke er barnet, men at du faktisk kanskje er deprimert - kanskje uten å vite det selv. Du skriver jo at du virkelig ønsket deg barn og at den lille du har var ønsket. Slik du skriver så får jeg ikke inntrykk av at det bare er at det å få barn ble anderledes enn du trodde. Jeg kan selvfølgelig ikke stille noen diagnose over nettet, men jeg har sett flere som har hatt det omtrent som deg. De har virkelig ønsket seg barn, men så har de fått en depresjon etter fødsel. Det er jo ikke så rart, egentlig... først går man gjennom 9 mnd med hormoner som løper løpsk, så en fødsel og deretter masse hormoner etterpå også i tillegg til at livet snus på hodet etter at babyen har kommet. Dette er mer enn nok til å gi noen problemer. Det som er positivt med dette er at det er hjelp å få og de fleste får det veldig godt i ettertid!

 

Søk hjelp nå, HI, før den lille begynner i barnehagen!

[Anonym bruker]

Vet du hva, jeg tror mange kan kjenne seg igjen i noe eller mye av det du setter ord på her. Men det er vanskelig å innrømme sånne følelser til andre, men hvis du snakker litt med andre om dette vil du nok oppdage at mange kan kjenne seg igjen.

 

Jeg tenker at du er sliten. Og det er veldig normalt å være det når man har en ettåring, som har begynt å gå, utforske, og prøve viljen. Dette er en krevende periode, og jeg kan svare deg på spørsmålet ditt nå: Ja, det vil bli bedre! Men du må prøve å finne noen løsninger for at ting skal føles litt bedre for deg her og nå. Litt avlastning fra besteforeldre? Barnehagen vil nok hjelpe deg mye også, det å se at du får litt egentid igjen vil nok gi deg et litt nytt syn på at det kommer en annen tid. Kutt ut tv om kvelden, gå og legg deg tidlig og les i et ukeblad eller en bok, gjør noe du savner å gjøre for deg selv. Legg inn litt trening eller en gåtur alene mens mannen passer. Få i deg sunn mat, frukt og grønnsaker. Sørg for søvn når du kan!

 

Husk at til nå har du gjennomgått svangerskap, fødsel, blitt krevd fullstendig av en hjelpeløs baby, og nå skal du passe en ettåring. Du ser ikke ennå at det ikke er så lenge til barnet ditt forstår mer og ting

blir lettere.

 

En annen ting; forsøk å akseptere at du er i en forbigående periode i livet ditt nå. Det vil forandre seg etterhvert, men du er ikke tjent med et samlivsbrudd eller annet fordi du er sliten nå. Det beste du kan gjøre for deg selv er å leve i nuet og se de små gledene ved barnet ditt. Han er glad i mammaen sin og vil nok at du skal ha det bra, så ta vare på deg selv så godt du kan oppi småbarnstiden.

 

Og prøv å smile til barnet ditt, tipper det føles bra å få et smil tilbake, og du vil føle deg bedre selv også. Han snapper nok opp signaler, klarer du å snu dem til positive signaler får du desto mer igjen. Lykke til videre.

[Anonym bruker]

Ta en kikk på denne linken:

 

http://www.babyverde...n-nyfodte-baby/

 

Få hjelp, HI.

 

Lykke til!

[SagflisiHåret]

Dette høres ut som meg for et år siden...Fikk tilslutt et sammenbrudd, gikk legen som sykemeldte meg og satte meg på medisiner.Samt begynte hos psykolog. Det hjalp, men å komme ut av det og se lyst på livet med småbarn har tatt nesten et år. Og nå prøver vi faktisk å få et til, noe som var heeelt utenkelig ifjor:)

 

Husk at å få barn og begynne den nye tilværelsen er en veldig veldig stor omveltning i livet, og man blir på ingen måte fulgt opp, med mindre man selv ber om det.

 

Søk hjelp, du har det ikke bra!

[Anonym bruker]

Barn er kjedlige når de er så små.

 

Det blir mye bedre når du kommer deg ut i jobb og får andre inpulser og kansje til og med noen som gir deg litt possitiv feedback også.

[Ikkesåallerværst]

Jeg syns også dette høres ut som en depresjon/fødselsdepresjon. Det du beskriver er veldig likt sånn jeg hadde det første året med førstemann. Men jeg skjønte at jeg var deprimert og gikk til psykolog fra mini var fem mndr.

 

Følte meg som verdens verste mor. Jeg tenkte hver dag på om jeg var så heldig å bli påkjørt denne dagen, men slik at barnet mitt i vogna ikke ble skadet. Dette er faktisk vanlige tanker for folk som er slitne og deprimerte. Det er en flukt. Da jeg begynte å jobbe, snakket jeg mye negativt om barnet og det å være mor. Det hjalp å begynne å jobbe, å komme seg vekk. Ikke minst hjalp det at han begynte å prate og ble større slik at vi forstod hverandre bedre. Men mest av alt hjalp terapien, og det å forstå meg selv, følelsene mine og mine egne reaksjoner bedre. Få hjelp. Helsestasjonene nå har som regel egne personer som driver med dette, fordi det ikke er så uvanlig og fordi det er så viktig for barna at foreldrene får hjelp.

[Ikkesåallerværst]

Glemte det viktigste: nå elsker jeg ungen min så høyt at jeg har vondt i hjertet. Da han var ett år, tenkte jeg at jeg var glad i han, men ikke sånn nesegrus forelskelse som folk snakket om. Nå har jeg fått en til, og jeg likerv godt å være mamma for dem (selv med kort lunte og selv om jeg syns det er gørr å leke med biler).

[Anonym bruker]

Tusen takk for innspill, setter pris på at noen tok seg tid!

 

Forslag og råd tar jeg til etterretning.

 

Godt å høre at det er flere som kjenner seg igjen, og har hatt det på samme måte, der det ble bedre!! Det gir håp.

 

HI

[SagflisiHåret]

Du kan garantere at det er mange, mange som har og har hatt det som deg. Det er bare ingen som snakker om det...

[El1]

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver og jeg veit ikke hvor mange ganger jeg har sagt til mannen min: flytter du må du ta ungen med deg. Jeg har hatt akutt fødselsdepresjon som jo ble mildere etterhvert. Det var værst første 6 mnd så gikk det bedre og bedre. Da jeg begynte å jobbe løsnet det skikkelig. Nå plages jeg mest av å være en sliten og småhissig person og venter veldig på tiden da vi kan begynne å gå på kino osv og ser kun fremover, så flere barn blir det ikke! Så her hjalp det med jobb/ barnehagestart. Lykke til!

[Anonym bruker]

Husker Jens Stoltenberg fortalte om sin tid i pappaperm. Han trodde han skulle få masse fritid, til og med tid til å ta et universitetsfag mellom slagene. Men, som han sa: "Det er den mest slitsomme jobben jeg har hatt noengang!".

Og han er statsminister.

 

Jeg tror noe av grunnen til at du føler som du gjør, er det enorme spriket mellom forventningene dine og realiteten. Jeg fikk barn uten å ha planlagt eller tenkt så mye over det på forhånd, visste ikke helt hva jeg gikk til, men selv jeg fikk et lite sjokk over hva småbarnstiden faktisk innebar.

Men jeg husker moren min spurte om jeg syntes det var kjedelig å gå hjemme med småbarn til tider, for det var det nemlig mange som syntes, sa hun, uten at noen ville innrømme det. Det hjalp meg litt.

Tror i utgangspunktet du er veldig sliten og desillusjonert, og at dette kan ha gått over til en form for depresjon. Og så går du i rundt med konstant dårlig samvittighet fordi du ikke klarer å føle eller yte slik du hadde trodd du skulle gjøre.

Legg fra deg den dårlige samvittigheten. Aksepter at dette er tøffere enn du trodde, for småbarnstiden - særlig når man går hjemme med dem, og de ikke har andre barn å leke med - er svært intens og tøff. Aksepter dette og legg opp en plan. Kom ungen din i forkjøpet. Du bestemmer hva dere skal gjøre, og når dere skal gjøre det. Sett opp en rutine for mat, aktivitet, egentid, osv. Det vil gi en atskillig mer fornøyd unge.

Sørg for å få litt avlastning, ellers fungerer du ikke som mor eller noen som helst.

 

Og ja - jeg lover deg at det føles som en revolusjon når han begynner i bhg.

[Anonym bruker]

Herregud, det er akkurat som om jeg skulle skrevet det selv. Alt sammen. Bortsett fra at min er 11 mnd. Har gått med konstant dårlig samvittighet siden hun ble født... Så utrolig godt å lese alle de støttende svarene her.

[Gjest peacock]

At det er kjedelig å gå hjemme med små¨barn i over et år er vel ikke så rart? Går man hjemme uten voksenkontakt såpass lenge er det ikke noe å si til at man blir sprø! Jeg er ved å gå på veggen nå, etter 9 mnd - men det har ingenting med at jeg ikke elsker barnet mitt å gjøre! Her er mini 9 mnd, og jeg er sjeleglad for at han skal begynne i barnehage i slutten av august! Jeg skal gå i skole, så han får ikke så lange dager der, men bare det at han kan bli av med litt energi når han leker med andre barn og at jeg kan få litt egentid gleder jeg meg enormt til!

 

Pappaen her er flink til å hjelpe, men det er jo nå engang sånn at når han er borte hele dagen på jobb faller det meste av jobben med barnet på meg. Heldigvis skal han ut i perm/ferie fra lørdag og resten av sommeren :-)

 

Har du testet å gå i åpen barnehage, HI? Evt planlegge at du en gang hver uke (helgen f.eks) får "fri" hjemmefra og kan gjøre hva du vil hele dagen? Nå som barnet ditt er så stort er der jo heller ikke noe i veien for å ha barnevakt et par ettermiddager/kvelder i måneden slik at du og samboeren din kan dra på kino / ut å spise / på fest eller liknende :-)

[Anonym bruker]

Det handler ikke om at man ikke elsker barnet sitt. Det handler om at ekstrem slitenhet gjør at man mister kontakt med følelsene sine. Det er helt naturlig.

 

Husker en venninne av meg som hadde bestemt seg for å gå hjemme med barnet i to år. Etter tretten måneder tryglet hun om å få komme tilbake.

 

Huske på hvor annerledes det er å være hjemme med barn nå kontra før i tiden. Før hadde ungene som regel søsken og nabounger, mor hadde nabokoner, og forventningene til at man skulle underholde og leke med barna og føle ditt og datt var ikke der. Mor hadde nok med alt som skulle gjøres i huset, og barna var rundt føttene hennes hvis de var små, eller underholdt seg selv på annet vis hvis de var større.

Husker faren min sa: "Det var da ingen av de voksne som lekte med oss barn da jeg var liten. Og ikke kan jeg huske at det var noe savn heller. Mor var i huset og stullet med sitt. Det var bare det at hun var der og stullet som ga trygghet og ro. Far løftet oss opp i været en gang imellom, og det var det."

 

I dag går man der med fullt fokus på barnet, liten voksenkontakt, osv, osv. Av og til lurer jeg på hvor sunt det er.

[Gjest peacock]

Det handler ikke om at man ikke elsker barnet sitt. Det handler om at ekstrem slitenhet gjør at man mister kontakt med følelsene sine. Det er helt naturlig.

 

Husker en venninne av meg som hadde bestemt seg for å gå hjemme med barnet i to år. Etter tretten måneder tryglet hun om å få komme tilbake.

 

Huske på hvor annerledes det er å være hjemme med barn nå kontra før i tiden. Før hadde ungene som regel søsken og nabounger, mor hadde nabokoner, og forventningene til at man skulle underholde og leke med barna og føle ditt og datt var ikke der. Mor hadde nok med alt som skulle gjøres i huset, og barna var rundt føttene hennes hvis de var små, eller underholdt seg selv på annet vis hvis de var større.

Husker faren min sa: "Det var da ingen av de voksne som lekte med oss barn da jeg var liten. Og ikke kan jeg huske at det var noe savn heller. Mor var i huset og stullet med sitt. Det var bare det at hun var der og stullet som ga trygghet og ro. Far løftet oss opp i været en gang imellom, og det var det."

 

I dag går man der med fullt fokus på barnet, liten voksenkontakt, osv, osv. Av og til lurer jeg på hvor sunt det er.

 

Nei, enig med deg, tror ikke det er sunt. Skal man leke med en baby må det bli på barnets nivå, og skal man oppføre seg som en baby hele dagen i et år eller mer er det ikke noe å si til at man bli gal! Spesielt om den resterende tid går med rengjøring, matlaging, tøyvask osv. og man aldrig får tid til seg selv eller parforholdet.

[kaktusen]

Ta kontakt med fastlegen din. Du trenger nok litt hjelp til dette. Og jo før jo bedre. Både for deg, barnet ditt og mannen din

Og kanskje du kan få litt råd og veiledning når d gjelder barneoppdragelse. Du skriver selv at d er mye nei og fy og slikt om dagene. Kanskje du kan få litt tips til hvordan barnet ditt skal høre på deg osv...

[Anonym bruker]

Tusen takk for all støtte her inne, det setter jeg utrolig stor pris på! Trodde virkelig ikke at så mange her inne kunne relatere seg til dette, på flere områder som dere sier. Det er utrolig godt å vite, det gir meg en tro på at jeg kanskje ikke er så unormal likevel og at det vil gå over etter hvert. Jeg må nok bare være tolmodig. Når dagene er tunge så føles de også så uendelig lange. Det å føle at man verken orker eller vil, er veldig tøft til tider, og det er nok noe depresjon i dette også som flere nevner. Dårlig samvittighet følger selvsagt med. Dårlig samvittighet for at jeg ikke vil eller orker, eller for de negative tanker jeg måtte ha ovenfor barnet, og barnet som selvsagt fortjener bedre.

 

Jeg har en mann som er flink å hjelpe til, men det sier seg selv at jeg må ta størstedelen av omsorgen for barnet ettersom han er på jobb i fulltidsjobb hver dag. Jeg har en fast aktivitet en gang i uka som jeg er på, og det er en stor befrielse å komme seg utenfor huset og bare glemme alt hjemme. Selv om jeg er energiløs og nesten uvel når jeg drar hjemmefra så øker energinivået betraktelig i løpet av den neste timen utenfor huset, jeg kvikner liksom litt til. Og jeg har ikke noe savn etter barnet, jeg bare nyter fritiden, og gleder meg heller ikke til å komme hjem, håper det også vil endre seg etter hvert, at det ikke for alltid vil bli slik at jeg etter hvert skal grue meg til å hente barnet i barnehagen eller dra hjem, men heller glede meg, jeg håper virkelig det snur.

 

Jeg har vært veldig usikker på om jeg skal ta skrittet for å skaffe hjelp eller ikke, men ser ikke helt hva "hjelp" kan gjøre her. Har ikke så stor tro på terapi, dessuten så har jeg ikke anledning til å dra på dagtid når jeg er hjemme med barn. Lege eller helsesøster kan jeg heller ikke se at kan hjelpe ytterligere. Rådgivning ift oppdragelse tror jeg bare vil gjøre vondt værre fordi det finnes så mange ulike varianter, og å tvinges til å gjøre ting annerledes enn det jeg tror på og som passer oss, tror jeg iallfall ikke har noen positiv effekt. Hjelp vil også føre med seg mer rundt, så orker egentlig ikke det nå. Nå er det bare to måneder igjen til barnehageoppstart og det ser jeg utrolig frem til, og håper at ting vil endre seg litt når h*n starter der, og etter hvert lærer seg å snakke og kan kommunisere så det kanskje blir litt annerledes enn det er nå, som er mye mer "baby"tid med en vilter ettåring... har jo et håp om at ting endrer seg selv om det kan virke helt umulig til tider...

 

Får råd om å vente med en nr 2 her inne (det er jo også en problemstilling...) og tror du har helt rett som sier at det er lurt å drøye det når det føles slik.

 

Igjen tusen takk

 

HI

[Ærlige Ærna]

Vil komme med en kommentar til om dette. Jeg tror det er endel som har det som deg i dag fordi vi er et produkt av en tid der vi har en forestilling om at alt skal være så perfekt.

 

Vi skal være flinke i utdannelse og jobb, ha et perfekt forhold der lidenskapen og forelskelsen alltid består (en illusjon), et perfekt hjem som henger med i tiden (bare se hvor sykt opptatt mange er av dette i ulike blogger), og ikke minst skal vi ha barn, gjerne flere enn to, som er veloppdratte, og vi skal elske morsrollen. Ser du hvor jeg vil? Flink pike-syndromet er så ødeleggende for livsgleden for oss damer.

 

Jeg tror som nevnt over at du har hatt et litt uklart bilde, som så og si alle har, af det å ha et lite barn. Ingen kan vel forestille seg hvor krevende det kan være. Sier ikke at det alltid føles sånn for alle, for jeg har selv sett hvor ulike barn kan være. Men spesielt de to første årene regnes normalt som ganske krevende. Men tro meg på det at det ikke er så lenge til ting blir annerledes, de vokser jo og blir morsomme små mennesker som forstår, kommuniserer, leker selv og får sine små venner på besøk. Gled deg til det!

 

Og så til slutt ville jeg si at du kan forsøke å tenke på alternativet; et liv uten barn. Er du sikker på at det ville gjort deg lykkelig livet ut? Noen kan si ja på dette og tar et bevisst valg, det synes jeg det står respekt av, men for de fleste er det å få barn viktig og ville vært en sorg å ikke få oppleve. Jeg har venninner som ser klokka tikke, tviler på om barnedrømmen blir virkelig, dette er for livet. Du har et barn som vil vokse og være deg en glede gjennom livet, tro meg på at det er en gave selv om du nå er sliten og ønsker tid for deg selv. Prøv heller å finne små muligheter for det innimellom.

 

Husk også at ingenting her ikke er for sent eller kan snus. Dårlig samvittighet for dagene som har vært er fullstendig bortkastet. Du sitter med evnen til å snu tankene dine hvis du virkelig vil, og se mer positivt på livet ditt. Det handler mye om å sette pris på det man har og ikke ønske seg et annet sted, det er bare ødeleggende for deg selv.

 

Sett et flott bilde av barnet ditt i en pen ramme, ha det et synlig sted i huset der rotet ikke får tak, la dette minne deg daglig om hvor flink du er som oppdrar dette flotte barnet, og hvor heldig du faktisk er. Mange misunner deg livet ditt faktisk, og de som har det best i seg selv og sitt liv er nok de som verdsetter det de har og ikke går og drømmer om noe annet. Klem

[monstermamsen]

Dette er en link til et blogginnlegg og kommentarer jeg har brukt når det har røynet på...den er skrevet av amerikanske damer (og menn) over mange år - og var en øyeåpner for meg. At så mage mødre og fedre slet med de samme frustrasjonene, sorgene og nedturene ved å ha barn føltes helt fantastisk å lese om! Kanskje får også du noe ut av det? Medfølelse fra monstermams som elsker sine døtre, lykke til!

 

http://vomitcomit.wo...mother-anymore/

[Gidder ikke!]

Jeg kan relatere meg til det du skriver og jeg hadde en fødselsdepresjon som varte og varte, til jeg slutt møtte veggen totalt da sønnen min var 2 1/2 år. Da hadde jeg gått på autopilot, på akkord med meg selv og kjempet og kjempet for å holde maska, være sterk, at all livsgnist forsvant.

 

Pga denne tiden, klarte jeg ikke å knytte meg skikkelig til sønnen min og selv nå når jeg er frisk merker jeg at vi rett og slett gikk glipp av noe viktig i starten. Fortsatt kan han føles litt fremmed. Men nå vet jeg at jeg elsker han, selv om jeg aldri har fått den altoppslukende forelskelsesfølelsen som alle snakker om.

Dette har jeg ofte dårlig samvittighet for, og at vi dessverre ikke er så nært knyttet som vi burde. Det gjør meg trist.

 

Da han var 4 1/2 år fikk vi ei lita jente og det var alt det den første gangen ikke var. Jeg følte ekte lykke med en gang og var så forelska i det lille vesenet som jeg aldri før har vært. Ingen tegn på fødselsdepresjon denne gangen og jeg føler at hun er en forlengelse av meg, jeg er veldig knyttet til henne.

 

Jeg vet at dette høres helt forferdelig ut, at jeg føler meg mer knyttet tildet ene barnet, men jeg får ikke gjort noe med det. Og jeg jobber hardt for å gjøre forholdet mellom sønnen min og meg sterkere. Han har også veldig nære bånd til andre familiemedlemmer som på en måte tok litt over da jeg var så deprimert. Så han har det bra, det er jeg sikker på! Men litt preget av den dårlige starten er han jo selvfølgelig.

 

Jeg ville virkelig tatt en ærlig prat med fastlegen hvis jeg var deg, så kan dere ta det derfra. Ikke la det gå for langt, hvis du faktisk kan få hjelp.

[Ikkesåallerværst]

Kabelsatan; dette er som jeg skulle skrevet det selv!! Jegfikk riktignok god hjelp da han var ca seks mndr, så jeg føleri har god tilknytning, men jeg merker han er sterkere knyttet til faren. Og innimellom ser jeg på han og tenker " hvem er du?". Har en gutt på 4 måneder også nå, og lurer på hvordan det blir når de blir større begge to.. Takk for atdu var så ærlig og viste meg at jeg ikke er alene!

 

Alle som sliter med depresjon etter fødsel: skaff hjelp!

[Gidder ikke!]

Ikkesåallerverst;

 

Det tok laang tid før jeg klarte å erkjenne at jeg føler det jeg gjør, jeg trodde lenge at jeg rett og slett ikke elsket sønnen min.

Så dette har jeg ikke turt å snakke med noen om før den siste tiden faktisk.

 

Men det gjør jeg! Det er bare heller en kjærlighet som har vokst seg til, det sa aldri pang, og selv om vi har slitt med tilknytningen, gjør vi det beste ut av det, og jeg vet at han har det bra tross alt.

 

Glad for at jeg kunne hjelpe litt

 

Har dere lest Helene Uri; "engel av nylon"?

Den handler om morskjærlighet og mangel på det, en veldig sterk bok som jeg kjente meg godt igjen i og som fikk meg til å se alt i perspektiv!