Synes du det var skummelt å føde????

[Anonym bruker]

Synes du det var skummelt å føde?

 

Var du redd eller følte du deg trygg?

[Anonym bruker]

Jeg var jo redd før fødselen, for da var noe ukjent og skummelt. Så bestemte jeg meg for at jeg ikke kunne grue meg i 9mnd, så la vekk alle sånne følelser. Var ikke helt trygg heller, for hadde jo nesten fortrengt at det skulle skje.

 

Var ikke redd når ting begynte, var mer spent.

Var ikke redd under fødselen, tenkte ikke så mye egentlig.

[optimist77]

Jeg var mere spent enn redd. Under fødslene følte jeg meg veldig trygg og stolte på at kroppen min skulle klare dette på egenhånd. Nå venter jeg nr 2 i disse dager, og gruer meg, men, det er nok fordi jeg "vet" hva som venter meg...av smerte...hehehehe

[Anonym bruker]

Da ting stoppet helt opp, ble jeg livredd, ja. Hadde en tilnærmet stum jordmor som ikke informerte om noe som helst - og det gjorde meg enda reddere. I svangerskap nr. 2 var jeg kjemperedd for kommende fødsel, men da dagen kom ble jeg helt rolig, takk og pris. Var nok takket være terapien gjennom hele svangerskapet da.

[Anonym bruker]

Nei, syns ikke det var skummelt.

 

Jeg var aldri redd heller til tross for komplikasjoner på slutten av første fødsel og at andre fødsel gikk så raskt at vi måtte få tak i ambulanse underveis til sykehuset.

[L-8]

Nei, det var stas. Følte meg trygg og ivaretatt hele veien.

[Scarlette]

Jeg var veldig spent før fødselen, og under fødselen er du bare helt elendig og hadde bare lyst å gi opp, men vips så var lillegutt ute og alt glemt. Ikke redd i det hele tatt.

[Kanutten83]

Jeg har alltid vært redd for når, hvor og hvordan fødselen starter, for det har jeg null kontroll over. Så fort fødselen har startet har jeg fått en ro over meg og blitt spent i steden Aldri vært redd under fødselene

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Første fødselen her var jo ikke "innen normalen", jeg hadde fødsel i uke 21, var livredd for alt som hendte både før, under og etter fødselen, og samme 3 dager etter (fødsel til tvilling 2)

 

Men når jeg skulle føde guttungen vår, i slutten av svangerskapet var det ikke noe redsel, panikk, men ikke redsel Hadde panikk fordi samboeren stresset meg opp, men så fort vi kom inn til føden kom vi i trygge hender hos ei herlig jordmor som tok alt på strake armer, mine utbrudd, samboerens stress, alt ble tonet ned og "glemt"

Hadde en fin opplevelse, helt til jeg mistet for mye blod, alt som hendte etter det er fortsatt tåkete for meg

 

Fødselen til lillesøster var styrtfødsel, så jeg rakk vel så vidt bli innforstått med at det nå skulle fødes, før det hele var over

[moota m storebror&lillebror]

Samboeren (faren til barna) lovet at han skulle passe på meg. Det var nok for meg, da følte jeg meg trygg :D Stoler jo på han

 

Ellers følte jeg meg godt ivaretatt av jordmødre og leger så jeg hadde det godt

[Tigerpote]

Jeg fikk panikk av de sterke smertene, men var aldri redd for eget eller babyens liv.

[magpie]

Nei Det var heldigvis aldri skummelt. Mye takket være en fantastisk jordmor og en rolig samboer Tenkte i ettertid at hadde jeg ikje vært på sykehuset, hadde det nok vært skummelt. Det ble jo overhodet ikje "etter boka" og var altså helt annerledes enn jeg hadde forventet. Var i forkant redd for at det skulle bli kaotisk og/eller at jeg skulle selv bli helt hysterisk. Ble ingen deler, bare veldig intenst, men samtidig trygt og fint