Det bor en liten babygutt i magen min...

[Anonym bruker]

Jeg var på UL idag, og inni magen var det en liten guttebaby. Jeg hadde ikke ønske om hverken gutt eller jente, men jeg var 99%sikker på at babyen var en jente.

Jeg klarer ikke å vende meg til tanken. Kan jeg være guttemamma?

Hva gjør man med gutter? Skyter med gevær og spiller fotball? Løper de rundt og skriker og hoier?

Det er helt merkelig, har så dårlig samvittighet for at jeg tenker slik. Men jeg skjønner ikke hvordan jeg kan bli en flink guttemamma.

 

Jeg har en jente på snart 5år fra før, som jeg har vært alene med frem til hun var 3,5. Så jeg har kanskje et veldig spesielt forhold til henne, siden jeg har oppdratt henne alene. Hun er mamma's prinsesse.

 

Herregud, det er så teit. Men føler jeg er usikker på megselv, fordi jeg ikke er vant til guttebarn. Jeg gleder meg så klart like mye, og jeg er kjempe takknemlig for et friskt barn.

Men likevel, føler det er "rart". Er dette normalt?

[Anonym bruker]

Tror det er normalt. Her var jeg sikker på at det var en jente, og det skremte meg. Kan jo ikke jenter i det hele tatt. Jeg er guttemamma og er jo det jeg kan. Tror det er normalt å være redd for det ukjente. Betyr ikke at du nødvendigvis ikke er glad for å få en gutt, men det er jo ukjent. Viktig å huske at barn er forskjellige, uavhenging av kjønn..

[Den perfekte mor, påan igjen]

ikke heng deg så opp i kjønnet, du gjør nøyaktig det samme som med jentebarn. Gir de kos og omsorg, mat, klær og leker.

[Gjest yrild]

He he

 

Gratulerer med pjokken i magen :-)

 

Jeg må innrømme at jeg ønsket meg jente første gangen jeg ble gravid, men ble nok like glad for gutt ja :-) Og når andremann var på vei reagerte jeg litt som deg. Følte at jeg "kunne" det med gutt så ble litt satt ut at det var jente på vei, men nå øver jeg som bare det på spenner og hårfletting, ellers så får hun nok leve med at jeg ikke er så jentete av meg ;-)

 

Tror følelsen er normal. Det man kjenner er man jo tryggere på. Men så ekstremt stor forskjell er det jo ikke da... ikke mer enn det er mellom to ulike individer uansett!?

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg synes ikke det er rart at det er vanskelig for deg å venne deg til tanken.

 

Mitt første barn er jente (som jeg var bombesikker på at var gutt, selv om de sa på ul at det var jente!), og fikk nå for noen mnd siden en gutt. Da jeg fikk beskjed om at jeg ventet en gutt, så fikk jeg litt sånn "å shit"-følelse. Tenkte at jeg vet jo ingenting om gutter, og hvordan pokker skifter man bleie på dem

 

Men når han kom ut var det den mest naturlige ting i verden.Masse lykke til

[Anonym bruker]

Jeg syntes også at det var veldig rart å få beskjed om at jeg ventet en gutt. Hadde en jente fra før, og det føltes liksom mer naturlig at jeg skulle få en jente, jeg som er jente selv. Tenkte også at jeg ikke kunne noe med gutter. Men husk: når du får ham er gutten din bitte liten og hjelpeløs. Du kommer til å følge ham fra første stund, og du kommer til å kjenne ham bedre enn noen. Det kommer til å føles helt naturlig, tro meg!

 

Og det er faktisk helt herlig å få lov til å oppleve å være gutte mamma!

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Ja, jeg tror det er normalt. Jeg lurte også på hvordan det ville bli å få en gutt siden jeg ikke var vandt med smågutter fra før, og har bare blitt positivt overrasket hele tiden Er så heldig å ha tre svært ulike gutter, og har en jente, og det er ikke så veldig mye forskjell egentlig sånn sett.

 

Hva guttene leker med varierer veldig, men alle mine har likt biler da de var små, og alle er mer eller mindre interessert i fotball nå. De kan også lekesloss, hoie og bråke, men de er også veldig kjærlige og kosete. Vil ha klemmer, sitte på fanget (ja, ikke så mye når de bikker 6-7 år da ), fortelle meg om små og store ting i livene sine, hjelpe til å dekke bordet, lage maten, tegne, perle osv. De er barn rett og slett, ikke bare gutter og jenter

[Anonym bruker]

Enig med #3! I alle fall de første leveårene. Mange guttebarn kan leke litt røffere med lekene, men alt i alt er de like følsomme barn som trenger omsorg som jentebarn

 

Ikke fokuser på forskjellene, for det er ikke så mange når de er barn... Dere vil uansett skape en symbiose, og ting blir naturlig. Akkurat som at du naturlog ikke er overengasjert og veiever med armer og bein når du snakker med en meget rolig person, du tilpasser deg etter den andres personlighet.

 

PS. Husk å alltid ha et håndkle over penis når du skifter bleie, eller kommer du garantert til å bli tisset ned, hehe

[Anonym bruker]

Jeg må igjen understreke at jeg ikke ønsket meg et bestemt kjønn.

Jeg tror bare jeg ble så overrasket over at det var en guttebaby. Akkurat som om det er noe helt nytt og fremmed.

Samboer er jo helt i skyene, "tenk at jeg skal få en sønn!".

 

Storesøsters reaksjon "får eg aldri lillesøster noo?" Hehe, skjønningen. Hun har ønsket seg lillesøster i mange år. Så kom det etterpå "dåe e jo eg eneste prinsessen din- og så får vi en prins og".

 

Blir nok vant til det, må bare sove en natt på det:)

 

HI

[Popelko]

Vet du, du kommer til å få et kjempegodt forhold til gutten din! Jeg har en sjarmør på 3,5 år, han er bare helt herlig. Vi er så gode venner! Han sier flere ganger om dagen at han er glad i meg og at vi er bestevenner. Han er av den rolige typen, så er ikke mye hoing osv. Men han er jo aktiv da, som alle andre Har det så utrolig fint med den lille fine gutten, og det er jeg sikker på du får det med din også

 

Lykke til videre med svangerskapet, og GRATULERER med en liten gutt på vei