Hadde aldri vært sammen med samboer lengre....

[Anonym bruker]

om det ikke hadde vært for barnet vi har sammen. Trist, men sant:(

 

Er det bare jeg som har det slik?

[Anonym bruker]

om det ikke hadde vært for barnet vi har sammen. Trist, men sant:(

 

Er det bare jeg som har det slik?

 

nei. er ikke bare du. har det slik selv.

både jeg og mannen vet at hadde vi ikke hatt barn så hadde vi ikke hvert sammen. barna våre har vi heldigvis. og vi er sammen. men skal lite til for at forholdet brister litt.

[Anonym bruker]

samme her desverre

[Anonym bruker]

Hvorfor har dere det slik? Har dere forandret dere, og vokst fra hverandre, eller bare mistet følelsene?

 

Broren min og dama hans har det sånn. De fikk barn alt for tidlig i forholdet, og det visste seg etterhvert at de er veldig forskjellige. Så begge går og irriterer seg over den andre. Og de krangler veeeeldig mye fordi de er vel omtrent alltid uenige. Men jeg vet at broren min har lyst til å få det til å fungere. Og de er egentlig glade i hverandre, men de bare går å er småsure hele tiden.

 

De har lyst til å få det til å fungere pga ungen.

[Anonym bruker]

Samme her og, og har hatt det slik noen år. Men nå merker jeg at det ikke går lenger.. Men det er så vanskelig.... Innser at jeg aldri kan bli lykkelig med samboeren min.

[Kosemosepose]

Tror nok veldig mange har det slik.

Mange velger å forbli sammen for barnas skyld, og mange får det til å fungere som et partneraskap.

 

Selv valgte jeg å avslutte forholdet til bf da den dårlige stemningen hikk ut over barna.

 

Vi har det alle bedre nå.

 

Dette er noe man må føle på selv for å finne ut hva som er best for din familie - har dere nok kjærlighet og respekt for hverandre til å få det til å fungere?

[Gjest yrild]

Gjør dere noe med det da?

Hvis det hadde blitt sånn mellom mannen min og meg (og jeg tror det kan skje de fleste) hadde jeg dratt ham med meg på parterapi for å se om vi kan løse opp i knutene (og det kan man veldig ofte hvis det kun er normale samlivsproblemer som er problemet).

 

Vi snakker sammen og er forberedt for å kjempe for forholdet vårt gjennom gørrkjedelige og vanskelige tider.

[Anonym bruker]

vi gjør ingenting med det. Har nesten ikke sex lengre heller, 2 mnd. siden sist snart.

 

Av og til blir jeg takknemmelig for den familien jeg har, men 80% av tiden irriterer jeg meg over han:( jeg tenker på andre menn når vi nå engang har sex......uff jeg er grusom, men det er så vanskelig...i tillegg har han barn med 2 andre damer også som er i kontakt med barnevernet pga diverse diverse, noe som også går ut over vårt forhold...mye å forholde seg til m.a.o.......

jeg vet jeg har valgt det selv, og passåtmeg, MEN gurimeg så komplisert alt er....jeg tenker hver gang jeg ser en ledig leilighet at DER skulle jeg og barnet vårt bodd:(

[Anonym bruker]

Samme her. Vi fikk vårt første barn kun 1 år etter vi traff hverandre ca, dvs vi hadde kun vært sammen i ett par måneder da jeg ble uplanlagt gravid...

Har bristet mye dette forholdet, myyyyye krangling noe som ikke er bra for barna, men prøver så godt vi kan nå til å få det til å fungere...

Samboer har nok hatt mer følelser for meg enn jeg for han, men begge er ganske så leie og slitne til tider av et forhold som ikke er optimalt på noen som helst måte.

Burde vel ha godt, faktisk for barnas skyld...men, når man har barn med spes.behov og mye annet så frister det ikke å være alene heller! Dessuten er vi begge greie og snille mennesker som vil det beste for barna våre..er vel derfor vi begge prøver å prøver....

 

Heldigvis har vi noen likheter, er begge 2 ordentlige og viljesterke personer, men av interesser osv er vi veldig forskjellige.........

[Anonym bruker]

Jeg ble også gravid etter et par mnd, og nå er datteren vår 13 mnd. Vi har bestemt oss for å flytte fra hverandre selvom vi virkelig har kjempet og prøvd. Det kan godt være vi finner tilbake igjen til hverandre, men akkurat her og nå er jeg glad for at vi har tatt det steget!

[Anonym bruker]

om det ikke hadde vært for barnet vi har sammen. Trist, men sant:(

 

Er det bare jeg som har det slik?

 

nei. er ikke bare du. har det slik selv.

både jeg og mannen vet at hadde vi ikke hatt barn så hadde vi ikke hvert sammen. barna våre har vi heldigvis. og vi er sammen. men skal lite til for at forholdet brister litt.

 

vi jobber med det. går i terapi,.

vi har følser for hverandre. vi samabeider bra.

er kommet i en dårlig del av et forholdet for tiden.

vi har sex flere ganger i uka.

prater sammen om ting og følser når det trengs.

ute å gjør mye sammen.

mannen min er utrolig go man. han er den beste.

vil ingen noe vondt. gjør alt alltid så alle andre skal være glade.

barna er han så mye som mulig med.

det fins ikke noe negativt i forholdet på den måten.

alle forhold er tøffe til tider. og vårt har kansje opplevd mange tøffe tider

[Anonym bruker]

Hvordan kan dere tro at barn har det noe godt med to foreldre som ikke har det noe bra sammen? Det er jo helt på jordet.... Det er langt fra sunt for barn å se foreldre som krangler mye, alltid er gretne, ikke tar på hverandre, aldri viser hverandre kjærlighet etc. Det er jo ikke sånn et parforhold skal være, da blir det jo helt feil å "holde sammen for barna" og få de til å tro at det er sånn det er?

 

mange har et helt skrudd bilde av "hvor fryktelig" det liksom skal være å vokse opp med skilte foreldre. I de aller fleste tilfeller så er det overhodet ikke det!!!

jeg har selv forelsdre som skilte seg da jeg var 10 år, og jeg har hatt verdens beste oppvekst! Fra jeg var liten av husker jeg en lykkelig barndom, med begge mine foreldre, men etter de ble skilt så ble ting aldri noe mindre lykkelig! De forble venner, samarbeidet godt og fortsatte å være venner med familiene. Etterhvert fant de seg nye samboere, og ble lykkelige igjen begge to. Ingen barn vil at foreldrene sine skal være sammen bare for deres del, når de ikke lenger er glade i hverandre på den riktige måten, og det ikke fungerer lenger. Det handler mer om at de voksne må være modne nok til å kommunisere, samarbeide og aldri sette barna imellom eller be barna velge side- det er da ting skjærer seg.

Barna skal være førsteprioritet, noe jeg mener de faktisk ikke er når foreldre "holder sammen kun for barna". Hva godt får barna ut av det?? - da får de aldri hverken se eller oppleve hvordan en lykkelig familie fungerer.!

 

Man lever bare èn gang, hvorfor gå dag ut og dag inn i et ulykkelig forhold som ikke gagner noen?

[Anonym bruker]

Vi sliter vanvittig nå. Har gjort det i nesten ett år. Han har gjort det lenger faktisk, men jeg har ikke forstått hvor ille det har vært.

Han sier han ikke har følelser for meg lengre, det meste jeg gjør irriterer han, selv i søvne.

 

Vi har likevel et bra samarbeid om barn og hus og en fasade som gjør at alle tror vi har et bra forhold.

 

Vi holdt på å gå fra hverander i helgen, men pga barna har vi bestemt oss for å gjøre enda et forsøk.

 

Vi skal ha mer barnevakt og se om vi kan finne tilbake til hverandre og at han kan finne følelsene sine for meg igjen.

 

Vi har vært sammen i 14 år og fikk vårt første barn 8 år ut i forholdet.

 

Det er utrolig vanskelig. Hadde det ikke vært for barna hadde vi ikke vært sammen, men pga barna prøver vi igjen.

 

Vi kan ikke bare leve sammen som vi gjør nå, for det påvirker barna negativt også. Vi er begge triste og viser ikke kjærlighet for hverandre. Ofte så deler vi oss og gjør egentlig ingenting sammen som en familie.

 

Sånn som det er i dag er jeg usikker på hvordan dette skal gå.

Når jeg vet at partneren ikke har følelser for meg, at alt jeg gjør irriterer han og at han helst skulle ønske jeg var et annet sted så er det vanskelig å bevare sine egne varme følelser. Det er vanskelig å jobbe med det også.

Han ønsker heller ikke å snakke med andre om det. Vi snakker mye om det, han har gjort seg opp en mening om hva som er årsaken til fravær av følelser og hva som kan være en eventuell løsning.

Er ikke interessert i noe annet..

 

Vanvittig trist og vanskelig.

[Anonym bruker]

Nei, du er ikke den eneste. Har det akkurat slik selv, og grunnen er at vi er altfor forskjellige til å kunne fungere greit sammen. Jeg ble gravid veldig fort, 2-3 mnd inn i forholdet hvor vi ikke engang tilbragte all tiden sammen pga. jobb i utlandet. Jeg bestemte meg for å gi forholdet en sjanse på grunn av barnet fordi avstanden mellom oss ville blitt for stor hvis vi hadde bestemt oss for å bo hver for oss. Nå har jeg funnet ut hvordan han virkelig er, og det er ikke noe jeg liker. Vi har gått i parterapi, men terapi kan ikke få meg til å elske ham. Nå er jeg på vei ut av forholdet. Innbiller meg at ungene vil ha bedre av en fungerende splittet familie enn en dysfunksjonell familie. Mulig jeg tar feil, men det er det bare tiden som vil vise.