Ingen ting er godt nok for min 7-åring

[F-mor]

I det siste par månder er det ingenting som er godt nok for min 7-åring. Får hun kinderegg på lørdagen er det noe galt med firguren, alt jeg lager til middag er dritt og hun liker det ikke og gir UTRYKK for det! (selv om sist uke var den samme retten så god) Får hun drikke er det feil kopp, for lite i koppen... Jeg skal ta henne med til London i 5 dager i stedet for begeistring får jeg til svar : såååå lite...grrr...jeg vil vær i 14 dager!!!! Gav beskjed til henne at besteforeldrene gladlig ville passe henne mens vi andre var på ferie, men da var det vist godt nok...Vi skulle ha film kveld her forleden og da skulle jeg være "snill" å de skulle få chips, da utbryter hu Såååååå lite... Hva med et takk liksom.. Hun snakker høyt når hun snakker, prøver å dominere over lillesøsteren på 6-år... Hun har utviklet seg til noe jeg til tider vil kalle inni hodet mitt en utakknemelig drittunge. Hva skjer? Før var hun alltid den som sto opp først med et smil om munnen, nå er hun blitt trassig. Jeg har snakket med henne om dette utallige ganger, men uten hell. I dag morges hadde vi en snakk og hun lovet å slutte med det. Nå gikk jeg å hentet henne på bussen fikk jeg spørsmål om hun kunne få is, nei sier jeg. Da tar jeg likevel.. ååååååggrrrr!! Får jeg i retur, middagen jeg skal lage er dritt osv osv...

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal ha slike holdninger og utsagn... Noen som har tips til hvilke konsekvenser eller hvordan eller hva som kan ligge bak? Hun er jo bare et barn, men samtidig stor nok til å ikke oppføre seg slik.

[moota m storebror&lillebror]

Min datter på 7 år har noen av de samme tendensene. Ikke så ille som du forteller, men kjenner meg godt igjen i at det aldri er godt nok og at hun er utakknemlig

 

Det eneste jeg vet er at det er en ond sirkel og at jeg må prøve å snu meg å være mer positiv mot henne. Hun vet at det er feil, men klarer ikke å snu selv.

 

Det er ikke sikkert det er det rette svaret for deg altså, men ofte "kopierer" barna rollemodeller og ser hvordan de oppfører seg. Dessverre for meg er mi herlige jente et speilbilde av meg, og jeg liker det ikke

Jeg går dypt i meg selv for å si det slik..

[sykkelpumpe]

Hei

 

De fleste 7-8 åringer er sånn i en periode. Noen "hardere rammet"enn andre, de har blitt større, tester grenser og har fått nye impulser fra skolen der de observerer hvordan de større barna snakker og oppfører meg. Det er en ny løsrivnigsperiode i veien mot å bli selvstendige individer.

 

MEN man skal jo ikke godta at de opprører seg som drittunger (jeg har selv en slik kar for tiden) Når det gjelder middag er beskjeden "nei, men dette er maten du får, spis den eller gå et annet sted å vær sur, vi andre ønsker å hygge oss. Du kan velge om du vil sitte her sammen med oss å ha det hyggelig eller om du vil gå et annet sted å være sur".

 

En gang var jeg så dritt lei at jeg fant fram blider i fra sultkatastrofer som vi så på, tenkte at det kunne hjelpe han med å forstå at han har det utrolig godt. Om det er så pedagogisk lurt vet jeg ikke, men vi hadde en god samtale og han fikk litt mer perspektiv på dette. Vi snakker mye om hva vi bør spise for at kroppen vår skal fungere og hva vi kan spise når det eneste målet er kos og hygge.

 

Hver fredag er det hans tur til å velge middag. (vi har satt opp en liste over hva han kan velg og det skal rulere) han elsker disse dagene, men vi har også snakket om at hvis det er mye krangling om middagene før vi kommer til fredag, så må vi revurdere om han kan velge.

 

Når han er 18, håper jeg han kan oppføre seg, fram til da regner vi med at vi har en jobb å gjøre.

[Gulosten™]

Hei

 

De fleste 7-8 åringer er sånn i en periode. Noen "hardere rammet"enn andre, de har blitt større, tester grenser og har fått nye impulser fra skolen der de observerer hvordan de større barna snakker og oppfører meg. Det er en ny løsrivnigsperiode i veien mot å bli selvstendige individer.

 

MEN man skal jo ikke godta at de opprører seg som drittunger (jeg har selv en slik kar for tiden) Når det gjelder middag er beskjeden "nei, men dette er maten du får, spis den eller gå et annet sted å vær sur, vi andre ønsker å hygge oss. Du kan velge om du vil sitte her sammen med oss å ha det hyggelig eller om du vil gå et annet sted å være sur".

 

En gang var jeg så dritt lei at jeg fant fram blider i fra sultkatastrofer som vi så på, tenkte at det kunne hjelpe han med å forstå at han har det utrolig godt. Om det er så pedagogisk lurt vet jeg ikke, men vi hadde en god samtale og han fikk litt mer perspektiv på dette. Vi snakker mye om hva vi bør spise for at kroppen vår skal fungere og hva vi kan spise når det eneste målet er kos og hygge.

 

Hver fredag er det hans tur til å velge middag. (vi har satt opp en liste over hva han kan velg og det skal rulere) han elsker disse dagene, men vi har også snakket om at hvis det er mye krangling om middagene før vi kommer til fredag, så må vi revurdere om han kan velge.

 

Når han er 18, håper jeg han kan oppføre seg, fram til da regner vi med at vi har en jobb å gjøre.

 

Du tok den med sultkatastrofen ja - jeg har lurt litt på det der selv jeg... Har et vakkert, 7 år gammelt lurveleven av en prepubertal fjortisoppkomling selv. ALT er urettferdig. Vi bor i et nytt stort hus, hun er flink på skolen, er empatisk og får lett venner (har mange også), får det hun peker på av besteforeldrene (det hun trenger av oss, som sykkel, sko, skoleting osv), hun har mao alt tilrettelagt for et fantastisk liv og en trygg og god fremtid. Allikevel raser hun over å få en kjeks mindre en lillebror når hun nettopp har sovet borte og blitt bortskjemt av besteforeldre, sånne småting klikker hun for - og begrunner raseriet med at det er urettferdig... Jeg blir Så provosert, for er det noe det IKKE er så er det urettferdig.

Er derfor litt på grensa til å dra frem sultkatastrofen, men på en pedagogisk måte så klart... Huff altså

[solstråle- g09 og ?12]

Hun er syv år, så du kan helt uten dårlig samvittighet sende henne på rommet, eller i time out når det er verst. Ellers må du nok bare være konsekvent, og overse "utbruddene" hennes. Jeg var selv helt fæl i den alderen, og gruer meg litt til mine kommer dit får bare håoe jeg klarer å følge min mors eksempel ville jeg ikke ha måten kunne jeg gå uten, det hun lagde var det vi fikk. Spiste vi ikke fikk vi gå til neste måltid . De gangene jeg var utakknemlig, eller bare trasser ble jeg sendt på rommet , så kom mamma inn etter 10 min. Og så snakket vi om det.

[Fire småtroll]

Er vel en grunn til at det kalles pre-pubertet

 

Mye som skjer i kropp og sinn, humørsvingninger av en annen verden, en helt utrolig egoistisk måte å se verden på, trass osv

 

Det er helt normalt, men det er jo ikke dermed sagt at vi skal finne oss i det. Jeg velger mine kamper, og lar 8-åringen min få litt slingringsmonn, men jeg finner meg ikke i å bli svart frekt, og det er heller ikke nødvendig å forsure hele familien så jeg kan uten dårlig samvittighet be han gå på rommet å lese litt, høre på musikk e.l. til humøret er bedre. Greit å lære dem at det er ok å ha dårlige dager, men da er det også greit å trekke seg tilbake litt istedenfor å "krige" med hele verden.

[tigergutt<3]

Det var innmari godt å høre at det finnes så mange andre med slike sure misfornøyde jenter:)

 

Vi har hatt kampen en stund og nå begynner det endelig å gi seg litt. Vi ser oftere og oftere den gode, takknemlige og hjelpsomme prinsessen vår igjen:)

 

Men det har vært tøft, langvarig og fryktelig frustrerende. Vi kar prøvd å være konsekvente, men samtidig veldig flinke til å forklare og prate.

[Gjest MMJ]

Fantastisk!!! Hehe, min 7-åring er nesten lik Ingenting er godt NOK

 

Det går forhåpentligvis over!!

[Gjest Antarctica]

I det siste par månder er det ingenting som er godt nok for min 7-åring. Får hun kinderegg på lørdagen er det noe galt med firguren, alt jeg lager til middag er dritt og hun liker det ikke og gir UTRYKK for det! (selv om sist uke var den samme retten så god) Får hun drikke er det feil kopp, for lite i koppen... Jeg skal ta henne med til London i 5 dager i stedet for begeistring får jeg til svar : såååå lite...grrr...jeg vil vær i 14 dager!!!! Gav beskjed til henne at besteforeldrene gladlig ville passe henne mens vi andre var på ferie, men da var det vist godt nok...Vi skulle ha film kveld her forleden og da skulle jeg være "snill" å de skulle få chips, da utbryter hu Såååååå lite... Hva med et takk liksom.. Hun snakker høyt når hun snakker, prøver å dominere over lillesøsteren på 6-år... Hun har utviklet seg til noe jeg til tider vil kalle inni hodet mitt en utakknemelig drittunge. Hva skjer? Før var hun alltid den som sto opp først med et smil om munnen, nå er hun blitt trassig. Jeg har snakket med henne om dette utallige ganger, men uten hell. I dag morges hadde vi en snakk og hun lovet å slutte med det. Nå gikk jeg å hentet henne på bussen fikk jeg spørsmål om hun kunne få is, nei sier jeg. Da tar jeg likevel.. ååååååggrrrr!! Får jeg i retur, middagen jeg skal lage er dritt osv osv...

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal ha slike holdninger og utsagn... Noen som har tips til hvilke konsekvenser eller hvordan eller hva som kan ligge bak? Hun er jo bare et barn, men samtidig stor nok til å ikke oppføre seg slik.

 

 

Stor nok til... vel, vet du hva, selv en 4-åring er stor nok til å oppføre seg bedre enn dette. Venter du at dannelse skal komme av seg selv med årene, eller tenker du tvert i mot at dette er noe dere skal gi henne?

 

Jeg syns du er for snill - og det er misforstått snillhet. Jeg vet at jeg ville ha tatt bunntenning ved bare 25% av det du ser ut til å finne deg i.

 

Jeg vet i alle fall at den som hadde brukt ordet dritt om maten jeg lager, ikke hadde fått lov å være i samme rom som meg i neste nanosekund - og resten av ettermiddagen! (Og tilbudet om å spise "dritten" hadde nok også uteblitt.)

 

Hos meg er den mengden chips som jeg deler IKKE gjenstand for forhandlinger. De som sier sånt hos meg, opplever at skåla med chips fjernes, og at JEG spiser dem rett for øynene deres. (Gjorde noe slikt med 4-åringen da han ikke var fornøyd med kveldsmaten. La meg si det slik: den 2. gangen jeg sa "Da spiser jeg den selv, da" var han kjapp om å be om å få den igjen. Han så nemlig at jeg gjennomførte den 1. gangen...)

[Gjest Morn du]

Hei

 

De fleste 7-8 åringer er sånn i en periode. Noen "hardere rammet"enn andre, de har blitt større, tester grenser og har fått nye impulser fra skolen der de observerer hvordan de større barna snakker og oppfører meg. Det er en ny løsrivnigsperiode i veien mot å bli selvstendige individer.

 

MEN man skal jo ikke godta at de opprører seg som drittunger (jeg har selv en slik kar for tiden) Når det gjelder middag er beskjeden "nei, men dette er maten du får, spis den eller gå et annet sted å vær sur, vi andre ønsker å hygge oss. Du kan velge om du vil sitte her sammen med oss å ha det hyggelig eller om du vil gå et annet sted å være sur".

 

En gang var jeg så dritt lei at jeg fant fram blider i fra sultkatastrofer som vi så på, tenkte at det kunne hjelpe han med å forstå at han har det utrolig godt. Om det er så pedagogisk lurt vet jeg ikke, men vi hadde en god samtale og han fikk litt mer perspektiv på dette. Vi snakker mye om hva vi bør spise for at kroppen vår skal fungere og hva vi kan spise når det eneste målet er kos og hygge.

 

Hver fredag er det hans tur til å velge middag. (vi har satt opp en liste over hva han kan velg og det skal rulere) han elsker disse dagene, men vi har også snakket om at hvis det er mye krangling om middagene før vi kommer til fredag, så må vi revurdere om han kan velge.

 

Når han er 18, håper jeg han kan oppføre seg, fram til da regner vi med at vi har en jobb å gjøre.

 

Du tok den med sultkatastrofen ja - jeg har lurt litt på det der selv jeg... Har et vakkert, 7 år gammelt lurveleven av en prepubertal fjortisoppkomling selv. ALT er urettferdig. Vi bor i et nytt stort hus, hun er flink på skolen, er empatisk og får lett venner (har mange også), får det hun peker på av besteforeldrene (det hun trenger av oss, som sykkel, sko, skoleting osv), hun har mao alt tilrettelagt for et fantastisk liv og en trygg og god fremtid. Allikevel raser hun over å få en kjeks mindre en lillebror når hun nettopp har sovet borte og blitt bortskjemt av besteforeldre, sånne småting klikker hun for - og begrunner raseriet med at det er urettferdig... Jeg blir Så provosert, for er det noe det IKKE er så er det urettferdig.

Er derfor litt på grensa til å dra frem sultkatastrofen, men på en pedagogisk måte så klart... Huff altså

 

Hm, for meg virker det som at din vakre 7 åring er en smule bortskjemt. Hun er vant til å få alt hun peker på og blabla, ikke rart at hun raser for den ene kjeksen.

[Mø schæl!]

I det siste par månder er det ingenting som er godt nok for min 7-åring. Får hun kinderegg på lørdagen er det noe galt med firguren, alt jeg lager til middag er dritt og hun liker det ikke og gir UTRYKK for det! (selv om sist uke var den samme retten så god) Får hun drikke er det feil kopp, for lite i koppen... Jeg skal ta henne med til London i 5 dager i stedet for begeistring får jeg til svar : såååå lite...grrr...jeg vil vær i 14 dager!!!! Gav beskjed til henne at besteforeldrene gladlig ville passe henne mens vi andre var på ferie, men da var det vist godt nok...Vi skulle ha film kveld her forleden og da skulle jeg være "snill" å de skulle få chips, da utbryter hu Såååååå lite... Hva med et takk liksom.. Hun snakker høyt når hun snakker, prøver å dominere over lillesøsteren på 6-år... Hun har utviklet seg til noe jeg til tider vil kalle inni hodet mitt en utakknemelig drittunge. Hva skjer? Før var hun alltid den som sto opp først med et smil om munnen, nå er hun blitt trassig. Jeg har snakket med henne om dette utallige ganger, men uten hell. I dag morges hadde vi en snakk og hun lovet å slutte med det. Nå gikk jeg å hentet henne på bussen fikk jeg spørsmål om hun kunne få is, nei sier jeg. Da tar jeg likevel.. ååååååggrrrr!! Får jeg i retur, middagen jeg skal lage er dritt osv osv...

Jeg ønsker ikke at mitt barn skal ha slike holdninger og utsagn... Noen som har tips til hvilke konsekvenser eller hvordan eller hva som kan ligge bak? Hun er jo bare et barn, men samtidig stor nok til å ikke oppføre seg slik.

 

 

Stor nok til... vel, vet du hva, selv en 4-åring er stor nok til å oppføre seg bedre enn dette. Venter du at dannelse skal komme av seg selv med årene, eller tenker du tvert i mot at dette er noe dere skal gi henne?

 

Jeg syns du er for snill - og det er misforstått snillhet. Jeg vet at jeg ville ha tatt bunntenning ved bare 25% av det du ser ut til å finne deg i.

 

Jeg vet i alle fall at den som hadde brukt ordet dritt om maten jeg lager, ikke hadde fått lov å være i samme rom som meg i neste nanosekund - og resten av ettermiddagen! (Og tilbudet om å spise "dritten" hadde nok også uteblitt.)

 

Hos meg er den mengden chips som jeg deler IKKE gjenstand for forhandlinger. De som sier sånt hos meg, opplever at skåla med chips fjernes, og at JEG spiser dem rett for øynene deres. (Gjorde noe slikt med 4-åringen da han ikke var fornøyd med kveldsmaten. La meg si det slik: den 2. gangen jeg sa "Da spiser jeg den selv, da" var han kjapp om å be om å få den igjen. Han så nemlig at jeg gjennomførte den 1. gangen...)

 

 

Hjelpes... det var da voldsomt!

 

Som du sikkert ser av svarene ovenfor, så er dette (dessverre) en ganske naturlig oppførsel av en 7-åring. Vet det så godt, har en slik selv for tida. Det sies jo at 6-7-årsalderen er i en slags "tenåringsfase"; grenser skal tøyes og nye erfaringer skal gjøres. Jeg mener selvfølgelig ikke at vi som foreldre skal godta alt mulig fra ungene våre, jeg sier selv klart i fra til min 7-åring når jeg synes oppførselen hennes blir for ille, men jeg forstår da også godt at hun er i en slags "oppbruddsfase" fra lite barn til barn, som har begynt på skolen og kanskje strever litt med å finne seg selv.

 

Hovedinnlegger skriver forresten ingenting om hvordan hun reagerer når datteren trasser, så jeg forstår ikke helt hvor du får det fra at hun nødvendigvis er for "snill"?

 

Det du beskriver av måter du håndterer dette på, fungerer sikkert for å få ungene til å oppføre seg som du vil, men forstår de hvorfor du reagerer slik du gjør? Tar du også en god prat med dem om hvorfor du blir sint?

 

 

Min 7-åring er iallfall slik at hun forstår VELDIG mye i forhold til rett og galt, men en del ting må vi faktisk nå lære henne i forhold til nye utfordringer som dukker opp i hverdagen hennes. Svarer hun oss frekt (noe hun begynte med da hun startet i første klasse), kommer det etterhvert fram at dette som regel er noe hun har hørt eldre barn si, og da er det ikke alltid like lett å forstå at dette ikke tolereres hjemme hos oss.

 

Så alt i alt: jeg tror hjerte og hjerne må gå litt "hånd i hånd" når man skal takle en 7-åring, for de er store og forstår ganske mye, samtidig er de små og skal fremdeles lære masse før de (forhåpentligvis) blir de gode og høflige menneskene vi ønsker at de skal bli.

[abella]

Her var det noen svar som kanskje tippet litt over kanten etter min mening.

 

Jeg er helt sikker på at dere er gode foreldre som har gjort en god jobb i forhold til datteren deres. Som du selv skriver er hun stort sett blid og glad, men har forandret seg nå i det siste.

 

En barnespykolog sa en gang til meg at når et barn snudde på den måten og plutselig begynte å oppføre seg "dårlig", skulle man slutte å oppdra og formane og heller sette seg ned og tenke på hva som kunne ligge bak en slik endring i oppførsel.

 

Kanskje dere burde ha en annen type samtale med henne? Heller spørre henne hva som er i veien siden hun åpenbart ikke trives noe særlig for tiden?

 

Her er noen linker til liknende temaer. Eksemplene gjelder litt mindre barn, men poenget er det samme.

 

http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/Fire-ar-og-mokk-lei-6582631.html

http://www.familieverden.no/Eksperter/Familieterapeaut-Jesper/Jespers-svar/alle-er-dumme/

[Gjest MMJ]

De må få lov å "prøve seg" litt Her går det i forklaring, forklaring og atter forklaring. Om hun klager på for lite chips (eks), så tar jeg ikke skåla dra henne, hehe, da forklarer jeg grunnen til hun fikk som hun fikk og at hvis hun ikke vil ha det hun fikk, kan hun la vær å spise det

 

Det er bare et sunnhetstegn at de prøver seg litt mener nå jeg