Skuffet over meg selv. Angående negative tanker om andre.

[Anonym bruker]

Utad er jeg blid, snill og hjelpsom. En virkelig god venn som stiller opp.

Men jeg har et tungt ekteskap. En mann som stadig ignorerer i vintige avgjørelser eller sier fæle ting når han er sint og jeg opplever lite forståelse.

 

Og jeg merker jeg får mer og mer sinne. Jeg har så mye innestengt sinne at jeg av og til er helt maktesløs.

Og det er stadig oftere negative tanker som tar styring i hodet mitt. Folk flest er nøytral og noen tenker jeg utelukkende fint om.

Men mannen min kan virkelig få gjennomgå. Enkelte dager har jeg onde tanker.

Og ellers andre som er irriterende.

Svigerfamilien min er ganske spesiell. Og svigerforeldrene mine har et tilbedende forhold til min mann og synes han er feilfri.

Dette provoserer meg sterkt. For mannen er egentlig en egoist som ikke behandler familien son særlig pent. Så da får jeg skikkelig stygge tanker om de og.

Men når kommer fra svigermor og hun har smugtitter forelsket på sin ubrukelige sønn tenker jeg "jævla kjerring" når jeg går ut.

Min mann har en bror og jeg irriterer meg grenseløst over. Og bruker enormt med energi på å tenke på hvor utrolig jævla dust han er.

Jeg kan nesten kose meg med de stygge takene og føler lite glede når det skjer rosverdige ting i livet deres.

Synes det er fælt å ha det slik. Jeg tenker; er jeg ond?

Nå har jeg og mannen gode perioder og. Og da tenker jeg mindre stygt.

Men med en gang han får disse ego-trippene sine er det i gang igjen.

Vil ikke utdype ekteskapet så mye. Men jeg har gjort mye for å bedre det. Så det er ikke en ball som ligger død.

Det er vel helst de negative tankene som plager meg.

 

[Anonym bruker]

Hmmm.. Jeg tror de negative tankene kanskje er en måte å utløp på sinne på og frustrasjon.. Kroppens måte til å få det ut av systemet. Det betyr ikke at du er ond, men kanskje normal.

 

 

 

 

 

Uansett så er det jo ikke noe bra å leve slik, så kanskje du burde ta noen grep om livet ditt. Vil du leve med denne mannen? Eller kanskej det er på tide å finne lykken alene?

[Anonym bruker]

Utad er jeg blid, snill og hjelpsom. En virkelig god venn som stiller opp.

Men jeg har et tungt ekteskap. En mann som stadig ignorerer i vintige avgjørelser eller sier fæle ting når han er sint og jeg opplever lite forståelse.

 

Og jeg merker jeg får mer og mer sinne. Jeg har så mye innestengt sinne at jeg av og til er helt maktesløs.

Og det er stadig oftere negative tanker som tar styring i hodet mitt. Folk flest er nøytral og noen tenker jeg utelukkende fint om.

Men mannen min kan virkelig få gjennomgå. Enkelte dager har jeg onde tanker.

Og ellers andre som er irriterende.

Svigerfamilien min er ganske spesiell. Og svigerforeldrene mine har et tilbedende forhold til min mann og synes han er feilfri.

Dette provoserer meg sterkt. For mannen er egentlig en egoist som ikke behandler familien son særlig pent. Så da får jeg skikkelig stygge tanker om de og.

Men når kommer fra svigermor og hun har smugtitter forelsket på sin ubrukelige sønn tenker jeg "jævla kjerring" når jeg går ut.

Min mann har en bror og jeg irriterer meg grenseløst over. Og bruker enormt med energi på å tenke på hvor utrolig jævla dust han er.

Jeg kan nesten kose meg med de stygge takene og føler lite glede når det skjer rosverdige ting i livet deres.

Synes det er fælt å ha det slik. Jeg tenker; er jeg ond?

Nå har jeg og mannen gode perioder og. Og da tenker jeg mindre stygt.

Men med en gang han får disse ego-trippene sine er det i gang igjen.

Vil ikke utdype ekteskapet så mye. Men jeg har gjort mye for å bedre det. Så det er ikke en ball som ligger død.

Det er vel helst de negative tankene som plager meg.

 

 

Har dere prøvd terapi e.l? Skjønner ut ifra innlegget ditt at du har prøvd å jobbe med ekteskapet, men at det fortsatt ikke fungerer? Jeg hadde kanskje separert meg om jeg var i dine sko.. Ikke greit å komme inn i en vond sirkel slik som du har. I mitt samboerskap var jeg deprimert på slutten og grein meg i søvn hver kveld fordi jeg hadde det så jævla dårlig. Jeg ble en sur, forbanna og negativ person. Jeg ble en dårlig mamma og en kjeftete mamma, den mamma'n jeg aldri skulle bli. De gode dagene ble det bare mindre og mindre av og jeg kom til et punkt der jeg tenkte at det å være alene

(Uansett hvor vanskelig det var) ville være langt bedre enn å være deprimert. Du bør kanskje revurdere ekteskapet ditt, men det er opp til deg

[2 hjertegull :)]

Eller evnt få psykologhjelp til å snu tankemønster? Det er lett å grave seg ned i elendigheten. Og da tenker jeg før du utvikler depresjon! Det starter med negative tanker som du ikke klarer å snu, så blir det til slutt så altoppslukende at du slutter å fungere..

 

Prat med legen din, er min anbefaling!

[Lilje Sille ♀♀♂]

Her er det kanskje en ide å oppsøke fastlegen og få henvisning til psykolog? Da vil du få gode svar på hvorfor du har disse tankene og du vil kunne få råd om hvordan du kan håndtere dem.

 

Vil også anbefale deg en bok om kognitiv terapi, hvilken som helst bok. Hovedtanken i kognitiv terapi er at "det er ikke hvordan du har det men hvordan du tar det", altså kan du velge motsvar/reaksjon selv om du opplever noe som kjipt. Du trenger ikke å bli sint/ha onde tanker om andre! Du velger det faktisk selv.

 

Vi har slitt litt i forholdet og hadde god nytte av et par samtaler hos familietjenesten i kommunen vår. Der fikk vi parterapi og en del gammelt grums kom til overflaten og ble ufarliggjort og luftet. Har dere prøvd dette?

 

Uansett så er det kanskje et symptom på at du kanskje er lykkeligst alene, om du periodevis hater mannen din og familien hans?

 

Lykke til..

[Anonym bruker]

Det der var (uheldigvis) akkurat som å lese om meg selv. Min mann er egoistisk, fordømmende, nedlatende, osv, osv i alt og alle som han selv ikke er interessert i og det samme er søsteren hans. Jeg har per dags dato aldri møtt et mer egoistisk menneske enn henne. Jeg har kommet til den konklusjon, etter å ha kviet meg i årevis for å bryte opp familien for barna, at det uansett er bedre å ta skrittet ut i skilsmisse. Selv om jeg har bestemt meg så har jeg ikke sagt det ennå. Jeg gruer meg noe helt for j*vli, og må sondere terrenget først (ny bolig, lån, etc.), men å kaste bort årene mine på ham og la ungene vokse opp med en sur, irritert og ulykkelig mor må da bli verre enn å splitte familien, tenker jeg.

 

Bare til info; vi har prøvd parterapi, og jeg har også gått til psykolog etter dette bare for å være sikker på at jeg ikke har altfor høye forventninger eller på annen måte tar feil avgjørelse, og det viktigste han overbeviste meg om var at jeg hadde rett til å være lykkelig og ta de skritt som må til for dette. Han sa det flere ganger før det sank inn at han faktisk støttet meg i min avgjørelse (han ville ikke si det rett ut, det skal jo komme fra meg).

 

Det er ingen som kan gi deg svar, men dette er min løsning og her ser du resultatet. Det kommer til å bli kjempetøft, for jeg kan ikke betale ham ut av huset slik som jeg skulle ønske, men det får bare stå sin prøve. Jeg lever bare en gang, og det gjør ungene mine også!

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Jeg forstår faktisk litt av tankene og følelsene dine.

Jeg har en helt fantastisk mann, og i utgangspunktet er det fred og harmoni som råder i forholdet og i familien vår. MEN, han har noen sider som gjør meg gal! Når disse sidene viser seg, sliter jeg veldig med hatfølelser/tanker mot han, barna hans og familien hans, og klarer ikke tenke på annet enn hvordan jeg skal bli kvitt ham! Det er veldig vondt, fordi jeg elsker han over alt på jord, og han har en fin familie.

Jeg har kommet fram til at jeg nok har holdt for mye grums inne for husfredens skyld, og at disse vonde følelsene av alltid å måtte ofre meg bobler opp voldsomt når han viser vrangsidene sine.

Jeg blir sågar voldelig i tankene innimellom, og det er helt forferdelig å ha det slik!!!Jeg liker slettes ikke meg selv når jeg har det slik!

Det er rett og slett ikke annet å gjøre enn å arbeide med seg selv, så finner man vel ut etterhvert hva som er best for seg selv og eventuelt forholdet......

Håper du finner ut av tingene

[Anonym bruker]

Takk for mange fine svar.

Jeg er nok selv et forvirret menneske. Jeg tror mannen min har en liten grad av ADHD. Et ord som aldri er nevnt i hans hjem.

Og kan kan ha perioder han er litt manisk.

Men blir forvirret for utad er mannen min svært godt likt. Han har personligheten til en god selger og får folk til å føle seg vel. Så derfor er han populær og svigermor mener jeg er skammelig og burde kysse føttene han hver dag.

Hjemme er han enten helt fantastisk eller ei egoistisk surpotte som kan eksplodere.

Han har vel 5-10 atombomber i året der han er bare helt grusom.

Og han er ekstremt sårbar for kritikk.

Om jeg har en bagatell jeg skal ta opp med han så kan det ikke være planer den dagen eller neste. For utfallet kan ødelegge hele helgen.

Men det jeg baler med er hvor mye skyld jeg har...?

Han som er så vellykket utad. Som påstår jeg er pinnen i hjulet for et godt familieliv.

Jeg er ganske nedstyket. Og varierer mellom å føle meg heldig, et offer, slem, snill. Veldig forvirret som sagt.

Jeg er nok sart og dårlig på å tilgi. Men han har brutt noen grenser jeg ikke kan legge bak meg for det skjer igjen og igjen. Måten han opptrer på når han er sint.

 

Jeg har lyst å prøve parterapi. Men kvit meg og. For jeg er sjenert. Og føler mannen min er mest opptatt av å få frem sin side og "vinne". Sånn tenker han.

 

Jeg tror jeg har et kolossalt opphop av drit fordi jeg får aldri luftet tanker uten at han spyler piss tilbake og hisser seg opp. Så har vel 10 år med innestengt kommunikasjon.

 

Jeg har vært til samtaler aleine. Der har jeg fått full støtte. Men de får jo bare min side.

 

Hi