Hvor er alle disse rare menneskene?

[Anonym bruker]

Her inne florerer det av mennesker som krangler med svigerfamiien, naboen, kassadama på Rema, barnehage, skole og SFO.

 

Det kryr av menn som stikker av når de oppdager at de visst ikke hadde lyst på det barnet de var med på å lage likevel og kvinner som får nøya om mannen ikke kommer rett hjem fra jobb og overholder meldeplikten sin.

 

Bitre kvinner som har blitt sviktet av en mann (?) som råder alle som føler det minste snev av misnøye til å kaste manne ut og stør om seg med fraser som "er foreldrene lykkelige, er barna lykkelige" uten å tenke over at for det fleste er det omvendt: er barna våre lykkelige, så er vi det også...

 

Her er de fleste menn hjelpesløse barn som ikke skjønner at klær må vaskes, barn må følges opp og mat må lages. Og er det noen som krever dette, får de fort beskjed om at de må passe seg så ikke mannen blir lei av mas og finner seg en ny, spennende dame. Kanskje tilogmed en som aldri er for sliten til sex og som ikke krever at han vasker de skitne trusene sine selv.

 

Det er mulig jeg er svært heldig med omgangskrets og familie, eller så kan det være at folk er flinkere til å skjule hva som skjer innenfor husets fire vegger enn jeg tror, men jeg treffer aldri på disse rare menneskene i den virkelige verden.

 

Her prøver vi å hjelpe hverandre, både nabo og slekt, man er raus iforhold til partneren og syns det er greit at barnet skjønner at mamma også kan bli rasende og urasjonell, så lenge hverdagen er trygg og forutsigbar og man vet at grunnen til mammas sinne er at man ikke hører etter når man får en beskjed for tiende gang osv osv...

 

Så jeg lurer oppriktig på, hvor er dere alle sammen?

[Anonym bruker]

De finnes! Det er bare det at her kan man være anonym og få ut litt stim, mens i hverdagen er folk så opptatt av å holde maska og fasaden at de ikke synes like godt....

[LillaGorilla♥♥]

Hehe, sier det samme. Men det ligger nok noe i det at man ikke kjenner til hva som foregår bak fasaden til folk.

 

En annen ting er vel det at det helst er det negative som kommer fram her, man søker råd og lufter frustrasjon. Rosaklissete lykkeinnlegg ser man ikke like ofte- og hvis man våger seg på det, så får man faktisk også høre det, her inne er det nesten sånn at man for all del ikke må si høyt at man har det bra.

[Rivjernet]

Her inne florerer det av mennesker som krangler med svigerfamiien, naboen, kassadama på Rema, barnehage, skole og SFO.

 

Det kryr av menn som stikker av når de oppdager at de visst ikke hadde lyst på det barnet de var med på å lage likevel og kvinner som får nøya om mannen ikke kommer rett hjem fra jobb og overholder meldeplikten sin.

 

Bitre kvinner som har blitt sviktet av en mann (?) som råder alle som føler det minste snev av misnøye til å kaste manne ut og stør om seg med fraser som "er foreldrene lykkelige, er barna lykkelige" uten å tenke over at for det fleste er det omvendt: er barna våre lykkelige, så er vi det også...

 

Her er de fleste menn hjelpesløse barn som ikke skjønner at klær må vaskes, barn må følges opp og mat må lages. Og er det noen som krever dette, får de fort beskjed om at de må passe seg så ikke mannen blir lei av mas og finner seg en ny, spennende dame. Kanskje tilogmed en som aldri er for sliten til sex og som ikke krever at han vasker de skitne trusene sine selv.

 

Det er mulig jeg er svært heldig med omgangskrets og familie, eller så kan det være at folk er flinkere til å skjule hva som skjer innenfor husets fire vegger enn jeg tror, men jeg treffer aldri på disse rare menneskene i den virkelige verden.

 

Her prøver vi å hjelpe hverandre, både nabo og slekt, man er raus iforhold til partneren og syns det er greit at barnet skjønner at mamma også kan bli rasende og urasjonell, så lenge hverdagen er trygg og forutsigbar og man vet at grunnen til mammas sinne er at man ikke hører etter når man får en beskjed for tiende gang osv osv...

 

Så jeg lurer oppriktig på, hvor er dere alle sammen?

Jeg kjenner flere av dem og det gjør nok du også, du vet det bare ikke enda..

[Anonym bruker]

Her inne florerer det av mennesker som krangler med svigerfamiien, naboen, kassadama på Rema, barnehage, skole og SFO.

 

Det kryr av menn som stikker av når de oppdager at de visst ikke hadde lyst på det barnet de var med på å lage likevel og kvinner som får nøya om mannen ikke kommer rett hjem fra jobb og overholder meldeplikten sin.

 

Bitre kvinner som har blitt sviktet av en mann (?) som råder alle som føler det minste snev av misnøye til å kaste manne ut og stør om seg med fraser som "er foreldrene lykkelige, er barna lykkelige" uten å tenke over at for det fleste er det omvendt: er barna våre lykkelige, så er vi det også...

 

Her er de fleste menn hjelpesløse barn som ikke skjønner at klær må vaskes, barn må følges opp og mat må lages. Og er det noen som krever dette, får de fort beskjed om at de må passe seg så ikke mannen blir lei av mas og finner seg en ny, spennende dame. Kanskje tilogmed en som aldri er for sliten til sex og som ikke krever at han vasker de skitne trusene sine selv.

 

Det er mulig jeg er svært heldig med omgangskrets og familie, eller så kan det være at folk er flinkere til å skjule hva som skjer innenfor husets fire vegger enn jeg tror, men jeg treffer aldri på disse rare menneskene i den virkelige verden.

 

Her prøver vi å hjelpe hverandre, både nabo og slekt, man er raus iforhold til partneren og syns det er greit at barnet skjønner at mamma også kan bli rasende og urasjonell, så lenge hverdagen er trygg og forutsigbar og man vet at grunnen til mammas sinne er at man ikke hører etter når man får en beskjed for tiende gang osv osv...

 

Så jeg lurer oppriktig på, hvor er dere alle sammen?

 

Jeg tror mange klager her hvor de kan være anonyme og spør om råd til ting de ikke ønsker å si til venner og familie ja.

 

Jeg har vært i et veldig ulykkelig ekteskap. Når vi gikk fra hverandre skjønte ingen hvorfor vi hadde jo hatt det så fint.

Jeg hadde ikke da og har ikke siden fortalt om det ekstreme sinnet hans, og at etter hundrevis av samtaler og lovnader om bot og bedring så klarte han fortsatt ikke å legge bort spilling og gjøre noe som helst i huset.

At han ikke tok seg av barna være overhode og at jeg den ene gangen han hadde ene babyen alene (pappaperm) kom hjem til en unge som ikke hadde fått mat, hadde overfylt bleie med bæsj og lå på gulvet å hylskrek mens pappaen satt og spilte med hodetelefoner på for å sperre ute lyden av sitt barn.

Ble ikke mer jobbing på meg nei.

Ja i det store og hele skjønner de sikkert ikke stort av hvorfor det gikk som det gikk selv mange år etter selv om de nok aner "nye" sider av han nå som de har oppdaget at han har kuttet kontakten med barna sine.

 

Jeg er en privat person og liker ikke tanken på at de rundt meg alle skal vite alt om meg. Og jeg vil ikke at barna mine skal måtte høre dritt om pappaen sin selv om det er dritt som er sant. Derfor har jeg ikke ønsket å være åpen om disse tingene.

Det er like så kun 2 mennesker som vet at jeg er deprimert og går til psykolog hver uke. Og når det i en samtale kommer fram at jeg går på aap på grunn av rygg og ledd smerter (bl.annet) blir folk overrasket siden de aldri har hørt meg klage....

 

Ja du kan ha masse slike mennesker i din omgangskrets uten å vite det.

Det er ikke det at det kryr av dem her inne, men de som opplever slikt trenger gjerne et sted for å lufte tanker og følelser, enten fordi de ikke ønsker å dele disse tankene med de nærmeste. Eller de rett og slett ikke har noen de kan dele det med

[Gjest Visten]

Så kan det være OK å huske på at det ikke er det samme mennesket (eller de samme fem...) som skriver alle innleggene her. Noen krangler, andre sliter med psyken, andre har fæle menn - her inne er det lett å være anonym og terskelen er vel derfor lavere for å ta opp slike ting her enn i det virkelige liv.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

BiM/DiB er stedet for å røsse av seg alt det negative i livet.

FB er plassen for det positive.

Kommer du på BiM/DiB med positivt innlegg blir du nesten kvernet. Det samme hender om du kommer med det negative på FB..

Det ligger nok i det at her er man anonym om man vil, og det gjør det lettere å vise hvordan det egentlig er, mens facebook og det virkerlige liv, består av mennesker man kjenner, mennesker man omgår så og si daglig, er lettere å bli akseptert om alt bare er fryd og rosa sukkerspinn..