Trenger RÅD vedr. FORHOLDET til barnefar

[Anonym bruker]

Jeg håper noen vil ta seg tid til å lese dette, selv om innlegget er langt;

 

Jeg henvender meg til forumet her inne i HåP om å få tankene mine på rett kjøl. Trenger itt råd og tips fra dere i min situasjon; Jeg er 7 mnd på vei med mitt første barn. Barnefar og jeg har kjent hverandre i 2,5 år og har hatt et vennskapelig forhold, hatt sex sporadisk og egentlig holdt det hele ganske "laid back" uten å snakke så mye om det (avklare følelser for hverandre etc). Tiden har bare gått, noe følelser har det selvfølgelig vært der og jeg har nok håpet på at det skulle utvikle seg til noe eksklusivt mellom oss med tiden. Oppi dette ble vi gravide i høst. Da jeg fortalte det til barnefar, tok han det ganske rolig, og det klarte ikke helt å synke inn for noen av oss. Vi klarte ikke helt å se så langt frem der og da og han sa bare at det var et valg jeg måtte ta- uten at vi snakket noe mer om det. Jeg prøvdre å ta et valg, med det i bakhodet at vi nok aldri kom til å bli sammen og at jeg kanskje mest sannsynlig vill bli alenemor uten å ane omfanget av hva han kom til å ville involvere seg i.. oppi dette, med en ekstremt stressende hverdag på jobb, graviditet (som jeg bestemte meg for å fullføre) og en barnefar som ikke helt visste hvordan han skulle forholde seg til dette, resulterte med en panikkangst og depresjon hos meg som gjorde at jeg ble sykemeldt og har vært det hele svangerskapet. Barnefar kom på banen igjen sakte men sikkert av seg selv da jeg var rundt 3,5 mnd på vei og vi har på en måte fortsatt vårt vennskap som før (ikke noe fysisk, kun tatt en kafetur, gått tur og tilbragt kanskje to timer sammen av gangen litt sporadisk..) MEN vi har ikke klart å snakke ordentlig om hva som faktisk skal skje!! vi skal bli foreldre og jeg har hatt titusen tanker og spørmål rundt hva han tenker og føler om dette UTEN at jeg (..eller han) har klart å ta opp temaet. Er det i redsel for å skremme han vekk når han først har kommet litt på banen?? Jeg tviler hele tiden på hans "motiver" eller "omsorg" for meg. Bryr han seg? Han har vært med på ultralydkontroller og spurt hvordan det har vært hos jordmor etc. Jeg er så REDD for at han skal forsvinne og det har gjort meg syk! Det er fordi jeg selvfølgelig har følelser for han, om ikke MER nå etter at jeg ble gravid med hans barn! Men jeg tenker også langt frem, om hvordan forholdet mellom han og hans sønn skal og vil bli! Noe jeg synes er EKSTREMT viktig!! I forrige uke tok jeg endelig motet til meg og fikk i gang en "samtale" mellom oss- eller jeg snakket vel mest om hva som foregikk i mitt hodet, tanker og følelser rundt dette og hvordan jeg hadde hatt det i svangerskapet (han har ikke visst noe om depresjonen, har holdt dette veldig skjult). Men problemet er at jeg nesten ikke fikk noe respons! Han er ikke flink til å snakke om hva han tenker og føler, han tar en dag av gangen, så fikk ikke så veldig mye kjøtt på beinet fra han ved å åpne meg. Forhåpentlig så synker det litt inn det jeg fortalte han og at dette muligens kan gjøre han litt tryggere på meg til å åpne seg litt for meg også. Jeg merker at jeg trenger litt forutsigbarhet, men jeg vil ikke "mase" på han om svar!! HVA GJøR JEG VIDERE? Jeg kunne kanskje tenke meg at vi PRøVDE oss som en familie, men det tør jeg ikke spørre han om! Men jeg aner heller ikke om han tenker de tankene!! Huff.. jeg føler meg heeeelt på bærtur når det gjelder å tenke klart. Vi trives i hverandres selskap, har masse like interesser og en lik innstilling til livet og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skulle kunne prøve dette! Men jeg er LIVREDD!! En ting til er at jeg vet at han pleier å reise på ferier med en venninne/ en han aldri har fortalt meg om, men som jeg oppdaget ved en tilfeldighet via facebook. Dette har jeg visst om i ca ett år, men aldri konfrontert han med. Jeg har vært litt sjalu på dette, men svelget det- vi er ikke sammen eller har hatt noen forpliktelser. Vi har heller ingen felles omgangskrets, og han har ikke fortalt om at han skal bli far til noen- selv ikke til moren sin (som jeg til og med har truffet, ca 2 år siden) Men jeg merker at det PLAGER meg enormt nå.. Skal jeg KONFRONTERE han med denne "venninnen"?? Hvordan gjør jeg eventulet alt dette? Jeg gleder meg masse til å møte sønnen vår, men alle disse tankene og bekymringene overgår desverre gleden over graviditeten. Jeg vil ikke lage noe STYR, for det blir bare værre! Håper på noen klare tanker fra dere rundt alt dette...

 

Hilsen forvirret og fortvilet mom to be...

[Anonym bruker]

Jeg ville begynt med å spørre meg selv om jeg elsket ham og om jeg ville tilbragt livet sammen med ham. Hvis nei, så skal du heller ikke gjøre det fordi "det er best for barnet å ha en familie". Det gjorde jeg i din situasjon, og nå betaler jeg skikkelig for den dumheten. Hvis ja, så ville jeg sagt det til ham og deretter spurt ham rett ut hva han føler. Hvis han er interessert i et skikkelig forhold så ligger veien åpen. Hvis ikke kan dere ta det med ro og du kan innstille deg på å bli alenemor, men med god kontakt med barnefaren. Jeg ville kanskje også latt ham få vite at han ikke "behøver" å binde seg til deg fordi dere har laget et barn i tilfelle han føler han må gjøre det av "pliktfølelse" (dersom menn i dag er i besittelse av dette).

 

IKKE konfronter ham om hun andre. Som du selv sa, dere har hatt et uforpliktende forhold og han har ikke gjort noe han må svare for til deg. Dersom dette fortsetter hvis dere evt. inngår i et parforhold, så stiller det selv selvsagt annerledes, men han bør få beholde vennene sine - også jentevenner (selv om hyttetur for to utgår).

[Påfuglen]

Du må få klarhet på den måten som må til. Får ta en prat igjen og be om svar på det du lurer på, slik at du har noe å forholde deg til. Grubling og usikkerhet/ utrygghet gjør at man blir deprimert. Ta tak i det slik at du ikke trenger gruble men vet hvor du har han hen. Hvordan du har det påvIrkwr barnet nå og etter fødsel. Ta de valg som må til for at de skal ha det bra. Pv å være direkte slik at du får direkte klare svar og alt er snakket ut. Deretter tar du valg for sin og bambus framtid som er beSt for dere... Barnet fortjener en bestemor da, så om ikke han forteller så må nesten du gjøre det... lykke til

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i denne situasjonen, jeg gikk og håpte og håpte, men turde aldri å ta det opp av frykt for å ødelegge den gode relasjonen mellom meg og bf. Vi gikk derimot til familieterapeut (finnes på helsestasjonen) og samtaler på Amathea, og der kom det frem at han ikke var interessert i noe forhold. Det var en grei måte å få vite det på, ettersom det ikke var jeg som tok det opp.

Så dersom du synes det er vanskelig å snakke med han, anbefaler jeg å gå enten på Amathea eller til familieterapeut (man kan gå til det, selvom man ikke er et par). Det hjelper ofte å få en tredje person som samtalepartner i slike situasjoner.

[Anonym bruker]

Jeg kjenner meg godt igjen i denne situasjonen, jeg gikk og håpte og håpte, men turde aldri å ta det opp av frykt for å ødelegge den gode relasjonen mellom meg og bf. Vi gikk derimot til familieterapeut (finnes på helsestasjonen) og samtaler på Amathea, og der kom det frem at han ikke var interessert i noe forhold. Det var en grei måte å få vite det på, ettersom det ikke var jeg som tok det opp.

Så dersom du synes det er vanskelig å snakke med han, anbefaler jeg å gå enten på Amathea eller til familieterapeut (man kan gå til det, selvom man ikke er et par). Det hjelper ofte å få en tredje person som samtalepartner i slike situasjoner.

 

Signerer denne.

 

Samt, du kan jo prøve å sende han en mail , kanskje det er lettere for han å ta det opp til diskusjon ved å skrive om det, istedet for å snakke om det..