For en mann! Hjelp...

[Anonym bruker]

Samboeren min er en kontrollerende drittsekk mildt sagt, som ikke forstår en dritt av noe når jeg prøver å ha en samtale med ham, eller prøver å foreslå at vi av og til kan gjøre noe hyggelig sammen for å bygge opp forholdet. Han har sneket på facebooken min, mobilen min osv for å sjekke om jeg prater med menn (noe jeg gjør siden jeg har mannlige venner), og jeg er så fortvilet. Vi har et barn sammen, og han forguder faren sin og omvendt.

 

Han ringer meg når jeg er ute eller når han er ute for å sjekke hva jeg gjør, han gnåler konstant om hvem jeg sender meldinger til og hvem jeg prater med, hva vi har sagt osv. Tror jeg snart kommer til å gå på veggene. Han har så vidt jeg vet ingen grunn til å oppføre seg sånn som dette, kjenner det går meg på nervene. I tillegg lusker han rundt til venninnene mine og spesielt mine mannlige venner og forteller dem at jeg er mentalt forstyrret og at jeg har en skrue løs osv, for at de ikke skal ville henge med meg. Skulle tro vi var 17 år, men vi er snart 30 år. Det er så flaut, for vennene mine forteller meg jo hva han driver med.

 

Når vi er hos foreldrene mine kan han finne på å begynne å krangle med dem over helt idiotiske ting og tang, og lager skikkelig snål stemning. Blir så flau. Han var ikke sånn når vi møttes, dette er noe som har kommet sakte men sikkert, og dersom jeg prøver å ta det opp med ham begynner han enten å grine eller så klikker han og stormer ut/smeller neven i veggen og lager et helvete. Han har flere ganger nektet meg å forlate huset når jeg vil ut å roe meg ned etter en diskusjon, og det hele er ekstremt ubehagelig. Det hender kanskje et par ganger i mnd at han er den mannen jeg møtte, men jeg holder på å miste alt av følelser etter så mye drama, og hadde det ikke vært for ungen hadde jeg nok vært borte for lenge siden.

 

Terapi er uaktuelt, han blånekter og mener det er jeg som er sprø som synes han har endret seg så mye. Skylder ofte på moren sin også, for at han hadde en slitsom barndom, og jeg er dum som ikke forstår dette osv. (Jada, mora er spesiell, men han er en voksen mann, og alvorlig talt, hvor lenge skal han gi henne skylda for at han oppfører seg som en klin kokos?)

 

Noen som har vært borti en sånn mann? Kan det bli bedre?

[Anonym bruker]

I alledager! For en mann! Du kan ikke akseptere at han går rundt til alle vennene dine og forteller at du er mentalt forstyrret. Det er heller ikke akseptabelt at han lager krangel med dine foreldre hver eneste gang. Og det at han stenger deg inne er jo horribelt.

 

Det høres ut som om han er sykelig sjalu, og behov for å trykke deg ned slik at han kan ha fullstendig kontroll over deg.

 

Hadde jeg vær deg så hadde jeg ikke gitt han noe valg: enten skulle han ha blitt med til en familierådgiver - eller så hadde jeg pakket tingene og reist.

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Ja, men det er jo akkurat det:( Han er så flink med ungen, og innerst inne tror jeg jo han er en god mann.

 

Huff, det er så vanskelig, men nå når jeg ser hva jeg skriver vet jeg jo hva jeg hadde tenkt om andre som hadde sagt det samme...

[Major HotLips Houlihan]

Høres ut som at det er han som har noen skruer løs! Når han sier at det er moren sin skyld at han gjør som han gjør, så flytter han i realiteten bare sin egen skyld over på andre og tar faktisk ikke innover seg konsekvensene av sin egne handlinger.

 

Kan det bli bedre? Vel, har han selvinnsikt? Da er det kanskje en sjanse. Hvis ikke så er mitt råd at du må komme deg vekk. Slike menn ødelegger dessverre samboeren sin.

[Major HotLips Houlihan]

Ja, men det er jo akkurat det:( Han er så flink med ungen, og innerst inne tror jeg jo han er en god mann.

 

Huff, det er så vanskelig, men nå når jeg ser hva jeg skriver vet jeg jo hva jeg hadde tenkt om andre som hadde sagt det samme...

 

Husk på at barne ditt har godt av en mamma som har det bra og er lykkelig

[Gjest Heartbroken]

Han kontrollerer og prøver å tråkke mamma lengst mulig ned. Han blir 'gal', slår i vegger og brøler. Han nekter mamma å forlate huset når hun vil.

 

Og han er flink med barnet??? En flink pappa skremmer ikke de rundt seg og han sår ikke tvil om mammas psykiske tilstand.

 

 

[Musemorbr /]

Spiller det noen rolle om han er god innerst inne, når innerst inne aldri får vises utad, og han nekter å gjøre noe med det? Du sier det har blitt så ille gradvis. Tror du det stopper der det er nå, eller bare vil fortsette å eskalere? Et forhold som går ut over mor på den måten, vil gå ut over barnet også fordi det etter hvert ser hvordan mor har det. Noe må gjøres, men det er bare du som kan finne ut hva det er. Han er, som du jo vet, alt for gammel til å legge skyld på sin mor. Skal han skylde på henne om ytteligere 30 år også? Kanskje trenger mannen rett og slett terapi alene, før det evt blir snakk om terapi med dere begge.

[Anonym bruker]

Mannen din er usikker på seg selv og på hvor du står i forholdet deres.

å få opp igjen selvtilliten og tilliten til forholdet er en jobb som krever litt fra deg og mye fra han, for det er faktisk bare han som kan hjelpe seg selv.

 

Han har allerede krysset noen grenser som ikke er akseptable, påstå at du er mentalt ustabil ( også til dine venner, hva trodde han at han kom til å åpnå med det??). At han krangler med svigerforeldrene sine er jo greit, hvis det er et grunnlag.

Personlig krangler jeg ikke med voksne mensker, jeg diskuterer ting jeg er uenig i...

 

Du må ta et valg om hvor vidt det er verdt det for deg å gi han enda en sjansje og seks måneder på å forbedre seg eller om du ønsker å komme deg vekk nå...

 

husk at alle saker har to sider og sannheten befinner seg et sted i midten...

[Anonym bruker]

Jeg tenker litt på en artikkel som var for noen uker siden i A-magasinet om tidlig demens. Ikke at de blir kontrollerende av å ha det, men at de gjør ting som er helt uforklarlige, kjefter mye og forandrer seg mye.

 

Det er jo på ingen måte sikkert han har begynt å bli dement, men hvis han nekter å gå i terapi eller til legen, så hadde jeg flyttet fra han (og jeg pleier på ingen måte å si flytt i alle innlegg hvor noen klager på mannen).

[Anonym bruker]

Jeg har vært sammen med en mann som passer til bekrivelsen, hvis vi tar bort det at han gråter og har ett godt forhold til barnet sitt.

 

Barnet ditt blir påvirket av hvordan dere har det hjemme. Nå vet jeg ikke hvor gammel ungen er, men jo eldre jo verre. Vårt barn var under 2 år da det ble slutt og både jeg og barnet måtte ha psykologhjelp i tiden etterpå og vi har det enda, og det er mange år siden vi forlot den gale mannen.

 

Min eks gjorde det samme som din, startet krangler både med mine foreldre og venner, helt uten grunn, og han var ekspert på å trykke meg ned i "driten", særlig hvis vi var i offentligheten eller sammen med noen andre vi kjente og da helst sammen med mine bekjente.

 

Han skulle ha full kontroll på alt og jeg ble mistenkt for at jeg var utro, at barnet vårt ikke var hans og mere til.

 

Hvis han virkelig hadde vært glad i deg, så hadde han gjordt det som stod i hans makt for å få orden på livet sitt, da hadde han også blitt med deg på terapitimer og gjordt en innsats for å få forholdet til å fungere. Hvis han ikke er villig til å ofre noe, så hadde jeg kastet han på dør.

Hilsen en med erfaring.

[Isola&Lille+julegave]

Så flytt ut for en periode, og la han bevise at han vil jobbe for å endre seg! Hvis han ikke gjør det, må du bare komme deg videre i livet uten han! Barnet ditt har ikke godt av å vokse opp i et sånt miljø, og tro at det er helt normalt og greit at far oppfører seg slik mot mor. For han blir nok ikke bedre med tiden, hvis du ikke krever endring! Og de små plukker opp mer enn vi aner!

Endret 3. juni 2012 av Isola & lillegull

[LillaGorilla♥♥]

En god far er snill med sine barns mor.

[Anonym bruker]

Når jeg hører slik tenker jeg ta barnet å løp.

Moren min jobbet på krisesentret i mange år og veldig mange av disse damene var hjemme hos oss på besøk opp gjennom årene. (ble gode venner med mamma og hatt kontakt i alle år etterpå)

Jeg har derfor hørt veldig mange historer om hvordan mennene prøver å isolere deg først, og dette gjøres nettopp gjennom å gjøre livet surt for deg når du er med venner og familie så du ikke skal orke å ta kontakt like mye, fortelle venner stygge ting om deg for at de skal tro på han , ikke lengre ville være din venn og trekke seg unna.

Ja få deg til å bli ensom og avhengig av han rett og slett.

Handler ikke om sjalusi men kontroll og makt

Dette er menn som vet at om de slår første gang når du har masse venner og familie du vet vil stille opp så vil du mest sansylig gå.

Derfor er det viktig å få deg til å føle deg avhengig av han, at du ikke har noen å snu deg til når ting skjer.

[Anonym bruker]

Du spør "Kan det bli bedre?"

Hvis mannen hadde innsett at det han gjør er feil og at han trenger å endre seg, da hadde jeg sagt ja.

 

Men du svarer jo på spørsmålet selv - han mener terapi er uaktuelt, skylder på sin mor, skylder på deg, han prøver å isolere deg fra både familie og venner for å ha deg for seg selv og ha all kontroll over deg.

Jeg tror du svarer på spørsmålet selv - fortsetter du forholdet slik det er i dag kan det ikke bli bedre... rett og slett fordi han ikke ser noe problem med forholdet slik det er i dag...

 

Jeg ville flyttet ut, latt ham vite hvorfor, og sagt at han kan få en eneste sjanse til, og det er at han går i terapi og at dere går i terapi sammen. Hvis han ikke er villig til dette så er det ingen håp for et godt forhold fremover, etter min mening.

 

På det du skriver så virker du sterk, det virker som om du har et godt nettverk rundt deg (som sambo gjør sitt beste for å ødelegge). Du vil greie deg. Det er flere av oss her som stiller spørsmålstegn ved om han er en så god pappa som du mener han er - fordi vi mener at en god pappa ikke gjør ting som skremmer og heller ikke behandler moren til sitt barn på en så stygg måte som han behandler deg. (Husk, når han sprer sånne rykter om deg så har han faktisk overhodet ikke noe som helst respekt for deg lenger!!) Men, om han faktisk er flink med barnet når de er sammen, så vil barnet ditt fortsatt ha denne kontakten med faren via samværsordninger. Barnet ditt slipper å være redd hjemme, slipper å være redd en pappa som stadig forandrer seg til et "monster" ift mamma. Barnet slipper å vokse opp i et hjem hvor mamma blir sett på som mindre verdt.

 

Det eneste som kan hjelpe nå er om han innser at han trenger hjelp. En eller annen skrev at det alltid er to i et forhold og at sannheten ligger et sted midt imellom.... jeg vet ikke om noe som kan forsvare din samboers oppførsel. Dette ligger hos ham! (så sant du ikke er splitter pine gal og er utro med ethvert mannebein som kommer i din vei )

 

Som tidligere sagt - du virker sterk, HI. Gjør noe med situasjonen, for om et år er det ikke sikkert du har styrken til å gjøre noe med det - da kan han ha psyket deg ned og isolert deg fra alle som i dag vil stille opp for deg.

Ved å gjøre noe nå gir du faktisk ham en sjanse til å få en positiv endring i livet sitt - om han er villig.

 

Flytt, sett grenser og betingelser. Vær sterk.

 

Lykke til!!!!

[Anonym bruker]

Jeg jobber med mennesker med personlighetsforstyrrelser. Jeg har selvfølgelig ikke kompetanse til å diagnotisere noen over nettet og av det lille du skriver. Men det er mange trekk ved han, og det at det alle andres feil og ikke han som det er noe galt med, samt at han ikke vil i terapi som får meg til å tenke noe mot dette. å ha en personlighetsforstyrrelse må ikke nødvendigvis være at man er alvorlig syk, det er ulike alvorlighetsgrader. Men om han skulle ha dette, bør dette utredes, og han og du bør få hjelp. Men som sagt, jeg har ikke kompetanse til å sette diagnose over Dib. Men sjekk det ut, les litt om personlighetsforstyrrelse og de ulike typene?