Er det på veg mot slutten? :(

[Anonym bruker]

Jeg er samboer med, etter min mening, helt fantastisk mann. Da vi møtte hverandre var jeg så lei alle "frosker" i jakten på prinsen at jeg egentlig ga opp menn. Har opplevd bare dritt og skuffelse i forhold til menn hele livet, mye svik, utroskap, psykisk manipulering osv. Han kom inn i livet mitt og fikk meg til å stole på folk igjen. Han tok mine barn med åpne armer og flyttet til mitt hjemsted, fikk seg godt betalt jobb her, noen få venner osv. Trodde alt var helt perfekt.

 

Nå har vi bodd sammen i 1,5 år og jeg føler at han angrer seg. Han blir mer og mer fraværende og sur for hver dag, mer irritert over småting, koser mye mindre med meg og vi har nesten aldri sex lenger, fordi han ikke orker. Ser ut som han kanskje er deprimert, eller at han ikke elsker meg mer og prøver å komme seg ut av hele greia. Har opplevd før at eksen ble mer og mer fraværende og ufyselig når han ville slå opp, fordi han synes det var lettere å få meg til å slå opp enn å gjøre det selv.

 

Jeg ønsker IKKE å holde fast på samboer hvis han ikke elsker meg lenger, ikke trives her med meg og barna. Hvis han føler det slik og vil ut, kommer jeg ikke til å gråte og stå på mine knær og trygle ham om å bli - jeg lar ham heller gå og finne noen som han virkelig elsker og vil bli sammen med. Selv om jeg kommer til å bli knust - vi hadde planer om å kjøpe hus sammen, flytte til hans hjemtrakter om et lite år, og jeg elsker ham virkelig mye. Barna mine ser på ham som farsfigur og er veldig glad i ham. Må også tilføye, at hvis han nå trekker seg kommer jeg aldri til å stole på en mann igjen eller prøve å få meg kjæreste, selv om jeg synes det er GRUSOMT å være singel, har prøvd det i flere år og mistrivdes sterkt.

 

Har prøvd å prate med ham om det, og han sier at han er trøtt, sliten og har mye vondt (migreneanfall i ny og ne), derfor vil han ikke ha sex mer enn noen ganger i året og er ofte irritert. Men jeg vet ikke om det bare er unnskyldning - når han er på hjemtrakter sammen med venner og slekt, så stråler han. Derfor mistanken min om at det er oss han ikke trives sammen med.

 

Hva hadde dere gjort? Jeg tror at det å spørre ham om han egentlig ikke vil være sammen med oss, blir skikkelig patetisk og drama. Me jeg orker ikke å bo sammen med en som kanskje ikke vil ha meg - urettferdig både mot ham og meg. Tips?

[Monica30]

Den praten må du nok ta med han uansett om du vil ha noen svar. Men du trenger jo ikke å begynne samtalen med "vil du ikke være sammen med oss mer?!" Du kan jo først lufte dine følelser og tanker til han om hvordan du oppfatter endringer i hverdagen og hos han og så kan du spørre han om du er helt på jordet eller om det er noe sannhet i det. Hvis du spør han om det på en rolig og konstruktiv måte, synes jeg absolutt du fortjener å få et skikkelig svar tilbake fra han uten at det må bli noe drama.

 

Lykke til! Og uansett hvordan det måtte gå så synes jeg du skal fortsette å tro på kjærligheten!! :-)

[mily80]

Kanskje han bare lenger hjem, året ikke har noe med manglende følelser og gjøre.

 

Forhold går opp å ned i tider, å det høres ut som du har opplevd mye negativt i forhold tidligere, du bør nok få pratet ut med noen å kunne gi dene mannenen real mulighet uten den mørke fortiden din som du henger deg oppi....

 

Det trenger ikke å ha boende deg å gjøre tenk positiv og brett opp armen, finn en løsning uten å krangle.

 

Lykke tik

[Anonym bruker]

Kanskje han bare lenger hjem, året ikke har noe med manglende følelser og gjøre.

 

Forhold går opp å ned i tider, å det høres ut som du har opplevd mye negativt i forhold tidligere, du bør nok få pratet ut med noen å kunne gi dene mannenen real mulighet uten den mørke fortiden din som du henger deg oppi....

 

Det trenger ikke å ha boende deg å gjøre tenk positiv og brett opp armen, finn en løsning uten å krangle.

 

Lykke tik

 

Skjønte ikke helt hvor du ville hen, siden jeg aldri har laget drama og latt min fortid å gå utover ham. Men når paret slutter å ha sex, kose og snakke sammen, så ER det som regel noe galt - jeg er i begynnelsen av 30-årene og er ikke lenger naiv. Han har fått "real" mulighet ved at jeg prøvde å overse hans irritasjon, trøste ham, spørre hva som plager ham og ta hensyn. Har tatt opp med ham det at det er over 2 måneder siden vi har hatt sex, men ikke bebreidet ham, han sa at det var på grunn av migrene, og jeg tok svaret og lot det ligge.

 

Det er greit å tenke positivt, men man må være litt realistisk også og være forberedt på alle mulige løsninger. Jeg har tenkt en del på hvordan jeg skal forklare barna hvis han drar, hvordan jeg skal stable livet mitt på beina igjen, forklare det overfor vennekretsen, familien osv. Fordi jeg ikke ønsker å grave meg ned med hode som en struts og få DET sjokket hvis han plutselig bestemmer seg for å bryte.

 

#2 - jeg har spurt flere ganger hva som plager ham, og fortalt om min frykt for å bli forlatt, og fikk til forklaring at han selvfølgelig ønsket å fortsette å være sammen med meg og barna, og at hans oppførsel skyldes andre ting. Men det ER vondt å se hvor forskjellig han oppfører seg med meg og med vennene sine, han er til og med mer kosete med meg når vi er sammen med vennene hans enn når vi er alene hjemme.

 

HI

[Anonym bruker]

Dytter litt

[PRobert]

Kan dere ikke flytte dit da?

[Anonym bruker]

Kan det være at han sliter med noe helt annet - som han sliter med å fortelle deg? F eks spillegjeld eller noe sånt?

[Anonym bruker]

Kan det være at han sliter med noe helt annet - som han sliter med å fortelle deg? F eks spillegjeld eller noe sånt?

 

Han har så vidt jeg vet ingen spillegjeld eller noe sånt, men det kan jo hende det er noe lignende problem som han sliter med. Jeg har poengtert mange ganger at han Må fortelle hvis noe plager ham, slik at vi kan prate om det, jeg kan støtte ham og det ikke går ut over familielivet. Men svar jeg får er at alt er i orden. Litt dumt når hele oppførselen sier noe helt annet.

 

Det med flytting fra mitt hjemsted til hans, er jo planen. Men kontrakten min løper til 2013, og flytte til et sted uten nettverk og uten jobb når man har barn er uaktuelt for meg. Jeg må ha en jobb å gå til og vite at jeg klarer utgiftene. Har to venninner som flyttet til typen og ble dumpet kort tid etter - heldigvis hadde de ikke barn da, men var ganske så tøft når man stod der uten jobb, nettverk og et sted å bo på helt fremmed sted.

 

Jeg vil jo veldig gjerne hjelpe ham hvis han sliter med noe, men å ti still og la det dårlige humøret gå ut over meg, er vel ikke riktig vei å gå... Vil heller ikke mase mer for å finne ut hva det kan være, siden de færreste liker mas om og om igjen om samme ting. Så litt rådvill er jeg vil jeg si...

 

HI