Gravid og sambo vil absolutt ikke få barn enda.

[Anonym bruker]

Jeg er imot abort og vil absolutt IKKE ta abort, men han vil at jeg skal ta det vekk Ble gravid med kondom. Jeg kjenner han ikke igjen når han reagerer sånn, noen som har vært i samme situasjon?

Hilsen fortvilet

[Anonym bruker]

Du får bare si til ham at han kan velge om han vil bli far eller ikke, men du skal bli mor. Og så hadde jeg flyttet ut fra en som forlangte at jeg tok abort hvis jeg ble gravid ved uhell.

 

Har ikke vært i samme situasjon, ble gravid på prevensjon med en som jeg var forelsket i, men som ikke følte det samme for meg. Det endte i abort fordi jeg hadde 2 barn fra før og ingen støtte eller avlastning. Men hadde jeg hatt en eneste person som støtte meg, hadde jeg beholdt. Hvis du er sterkt imot abort og vil beholde, beholder du. Ungen, ikke mannen.

[Anonym bruker]

Kjenner ingen forhold som har overlevd en abort.

[Den perfekte mor, påan igjen]

du bestemmer, så enkelt er det. Men avgjørelsen din kan føre til at han reiser, det er hans valg, så du bør ta det med i vurderingen. Når det er sagt er det mange gode støtteordninger for alenemødre, og det kan jo også være at han blir den beste og mest oppofrende far når han bare får vendt seg til tanken.

[<3 mine søte små<3]

du bestemmer!

[Gjest Lykkeliggift_]

Spør deg selv: ønsker du å fortsette å leve med en mann som har presset deg til å ta vekk barnet? Mest sannsynlig ikke. Så jeg tror faktisk at jeg hadde gjort det slutt. For om du tar abort eller beholder, blir slutt resultatet. Jeg har vært alene med 2 stk med minimalt med avlastning, og alt går. Lykke til!

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Skjedde med meg, uplanlagt gravid. ungen ble fyren dro.

 

Tok ca et år, men han er en god pappa i dag. Vi er venner, men ikke noe mer. Vurderte aldri abort han presset meg, men jeg lot ingen andre enn meg påvirke mitt valg på noen som helst måte.

 

Beste valget jeg har gjort for jeg har en nydelig liten snuppe på 15 mnd. Gratulerer med graviditetet!

 

Om sambo er så klar på å ikke få barn nå mister du nok han om du beholder, men om du tar abort pga han mister du nok respekten for han.

[LillaGorilla♥♥]

Jeg hadde aldri kunnet være sammen med en man nsom presset meg til abort, uansett om jeg selv ønsket å beholde eller ikke. Så den saken er jo grei.

[Tigerpote]

IKKE ta abort! Du kommer til å angre på det. Dette er kun ditt valg, og du kommer til å klare deg alene! La denne idioten seile sin egen sjø, også får du se om han tar til vett etterhvert, det hender seg at de gjør det

[Anonym bruker]

Tusen takk for støttende ord Han er fortsatt sjokket over det som har skjedd, og jeg er sjokket over måten han reagerer på. Vi snakker nesten ikke med hverandre, og han mistenker at jeg har gjort noe for at dette skulle skje. Vi har jo brukt kondom!!!! Blir så oppgitt Men det er vel lettere å skylde på andre istedenfor å innse at kondomer ikke alltid er 100% sikkert..

 

Men jeg har hørt fra noen at mannen ble først veldig sjokket men ettersom tiden gikk så ble han mer og mer vant til tanken og begynte å glede seg.. Har dere opplevd det?

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

Jeg er imot abort og vil absolutt IKKE ta abort, men han vil at jeg skal ta det vekk Ble gravid med kondom. Jeg kjenner han ikke igjen når han reagerer sånn, noen som har vært i samme situasjon?

Hilsen fortvilet

 

Jeg har vært der, husker det godt jeg hadde gitt beskjed fra starten at om jeg ble gravid så var det uaktuelt med abort og det visste han.

Jeg ga klar beskjed om at jeg ikke kunne bestemme om han skulle være pappa men jeg kom ikke til å ta abort og om han enten fikk godta eller flytte.

 

3 dager etter flyttet han (rett hjem til dama det viste seg han holdt på med bak ryggen min).

 

Desverre og heldigvis hadde jeg en spontanabort og har sluppet å være bundet til den idioten for resten av livet.

Men jeg vet at vanlig abort selv om det var det smarteste i min situasjon aldri ville være noe jeg kunne leve med, jeg ville aldri ha tilgitt meg selv for å ha gitt etter for noe slikt.

Alle vet at ingen prevensjon er 100% sikker og å skulle prøve å tvinge fram abort hos noen som er klar på at det er uaktuelt er veldig respektløst i mine øyne.

Men det er vel lett for gutta som ikke selv kan kjenne det på kroppen

[Frøken Ubesluttsom]

Hvis han reagerer så ille, og ikke er klar for å bli far får du fortelle han at sjansen for graviditet er alltid der så lenge man har sex, så da får han heller la være å ha sex... å ikke ha sex i hele tatt er den aller sikreste prevensjon,.

 

For å sette det litt på spissen.

[Anonym bruker]

Mannen min ville t jeg skulle ta abort, men jeg ville ikke. Det var en uke med tårer og lite prat generelt. En uke etter positiv test sa han: skal vi fortelle xxx at ho skal bli momor da?

 

Flere ganger i løpet av sv. Var han usikker og ville ikke ha barn. Engasjerte seg ikke så veldig.

 

Nå er ungn 7,5 mnd. Og han er helt på tuppa og vært det siden fødselen. Duller, leker, styrer og ordner. Sier han elsker ungen over alt hver dag og kunne ikke sett for seg et liv uten barnt årt. Han får også tårer i øya om han tenker på at hani det hele tatt nevnte abort

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme/verre situasjon! Jeg ble gravid med min ex som 19 åring. jeg var imot abort på den tiden, for min egen psyke!( i ettertid tror jeg det hadde vært bedre for min psyke å avslutte svangerskapet, da jeg slet med både svangerskapsdepresjoner og fødselsdepresjoen. MEN nå har jeg jo verden nydligste gutt, og er lykkeligere enn noen gang:)

 

Han var helt overbevist om at jeg hadde gjort det med vilje, noe jeg veldig godt kan forstå i vår situasjon. Det er igrunn litt trist å tenkte på at jeg er den eneste som vet og tror at det var ett uhell:/ Han prøvde å true meg til å ta abort.. men jeg nektet. Han truet meg flere ganger med at han skulle ta sitt egent liv. det ble mye krangling. han fikk tilbudt om å ikke ha noe med oss å gjøre, men det ble for vannskelig for han. Slet MYE med at han ikke stilte opp det første året, også gjennon svangerskapet, så det skyldes vel depresjonene!

Han har kommet til hektene å er verdens beste far, men jeg må innrømme at jg tør enda ikke tenkte på barn nr 2 med han engang, fordi JEG føler meg litt merket for livet av alt vi gikk igjennom:( Men nå er kansje vår situasjon litt anderledes da han var en ung kar som hadde gitt utrykk for at han IKKE ville ha barn. han slet med psykiske problemer og tok både piller å det som kom med, festet 2-3 ganger i uken osv. Han er ikke den samme mannen den dag i dag. I dag er han utdannet, jobber 100%, og vi er flinke til å dele på oppgavene =) Vi er også veldig flinke til å passe på at vi begge får dekket inn våres sosiale behov med ltt alene-venne tid:) han fester ikke noe særlig lengre og tar null piller of course! Han sliter fortsatt med vinterdepresjoner, men det er noe vi begge er klar over å har mer kontroll på.

 

Jeg skremte deg kansje litt nå, men som sagt, dette er nok en helt annen situasjon. Han er veldig takknemmlig for at jeg tok det RETTE valget sier han =)

[Anonym bruker]

Hei hi!

Håper det går bedre med deg/dere.

Jeg har vært i lignende situasjoner i begge mine svangerskap.

Første gang jeg ble gravid, var jeg 20år og hadde vært sammen med barnefar i 3år.

Barnefar var særdeles umoden, men han tok det greit. Underveis i svangerskapet, skjønte jeg hvilken vei det bar. Han festet og styrte sitt eget liv. Vi gikk fra hverandre da datteren vår var 6mnd. Hun er i dag 4år. Og han har henne annenhver helg og en dag i uken. Han er veldig flink med henne, og bryr seg oppriktig.

 

Jeg fullførste utdanning, fikk jobb, kjøpte leilighet og bil. Og var alene med datteren min frem til hun var 2år. Da møtte jeg samboeren min. Han hadde ingen barn fra før, og både han og familien tok i mot datteren min som "sin egen".

Vi har bodd sammen i 1,5år nå, og vi er skjønt enige i at vi har det utmerket alle tre.

Samboer og jeg hadde snakket om å få barn, og han har hele veien vært klar på at det er et sterkt ønske. For hans del kunne jeg bare bli gravid med engang, mens jeg ville vente. Ville nødig havne i den situasjonen flere ganger, som jeg var i da jeg fikk datteren min.

Vi ble enige om at vi skulle prøve til høsten.

Men i januar testet jeg positivt- uventet, men ikke så veldig overraskende. Samboer reagerte med sjokk, og var slettes ikke sikker på om han ønsket å bli far likevel. Vi hadde mange uker, hvor vi hadde det tøft. Jeg var klar fra første stund "dette har vi stelt i stand begge to, og jeg regner så klart med at begge to viser ansvar. Jeg ønsker ikke abort". Han sa aldri direkte at det var abort han ønsket, men jeg skjønte jo at det var dit han ville.

 

I uke 10 sa jeg "jeg tror det er best at vi bestiller en time til abort, jeg vil ikke presse på deg et barn du ikke ønsker. Men du skal da også være klar over at jeg ikke vil leve sammen med en som får meg til å gjøre noe sånt".

Da ble han helt fra seg, og gråt. Han ønsket ikke abort, men han hadde trengt tid til å fordøye det hele. Han endret seg helt etter denne dagen. Vi var på Ul i uke 12, og samboer var helt i skyene. I morgen er det tid for ordinær UL, og i hele helgen har han snakket om at det er så og så mange timer igjen.

 

Jeg har skjønt det sånn, at menn ikke har det instinktet vi har. De ser ikke kjærligheten, og gleden med det første. Men får mer et "beskytte seg selv" instinkt. Blir jeg en god far? klarer jeg dette? Hva hvis noe skjer meg?".

Slik tenkte samboeren min.

Jeg sa engang til han "babyen har ingen forventinger når den kommer ut av magen, den er tilfreds med masse kos. Og for h*n kommer du til å være verdens beste pappa". Og det er jo sant.

Jeg ser jo selv på datteren min (som er i en himla trassig periode), at selvom jeg kjefter, er uenig og setter grenser. Så er jeg verdens beste mamma for henne. Og hun er verdens beste datter for meg.

 

Jeg håper du følger magefølelsen din. Om du blir alene, så er jeg sikker på at du blir verdens beste mamma for ditt barn.

Sannsynligvis endrer pappaen mening etterhvert.

[Anonym bruker]

Jeg har vært i samme situasjon som deg. Ble også veldig overrasket over reaksjonen til samboeren. Jeg tok ikke abort, og vi er fortsatt sammen, syv år etter

[Anonym bruker]

HI her igjen.

Så kjekt å høre noen solskinns historier Det får opp håpet mitt, men jeg vet jo at ting tar tid. Og det er jo flere av dere her som måtte ha jobbet virkelig med forholdet og vært tålmodig, sånn som du sier Anonym 15.15, at menn ikke får det instinktet vi får. Skjønner så godt hva du mener med at han tenker "hva vil skje med deg? Hva med resten av utdanningen jeg vil ta? Hvor skal vi få penger ifra?"

Jeg sa til han allerede før vi ble sammen at jeg er imot abort, og hvis jeg blir gravid så beholder jeg. Så jeg skal hvertfall bli mamma! Så får vi se om han tar til fornuft eller ei.

 

Tusen takk for at dere delte historien deres! Setter stor pris på støtten og jeg skal ikke gi meg

 

HI