Det å dirigere typen litt...

[Anonym bruker]

Er dette noe andre gjør?

 

Jeg vet jeg kan være litt fæl til det. Som her om dagen. Kjørte på jobb, så en katte i grøfta, påkjørt. Ringer da mannen og ber han sjekke. Han kan ikke skjønne hvordan det er hans ansvar, jeg mener noen må ta ansvar og nå har jeg gitt han det. Han nekter, fordi det blir 6 km omvei for han. Han syns også det er idioti at ikke jeg stopper selv.

 

Så sier at han er en kald jævel mens jeg er skjør som faen når det kommer til sånt. Etter noen minutter får jeg melding om at katten er død og at den ser ut som den har død momentant.

 

Jeg takker for hjelpen og vi lever lykkelig videre.

Skal sies at vi har over 10 år sammen.

 

Han kan også være litt sånn, spesielt om han har lyst på noe snop om kvelden, da ender jeg opp med å kjøre fordi jeg ikke vil han skal bli grinete.

 

Så på en måte funker det jo helt fint for oss, med at vi er litt like. Men når han sjekka katten for meg så må jeg ærlig innrømme at jeg smiler litt for meg selv med at han aldri tåler at jeg blir litt grinete så gjør han som jeg sier.

 

Er dere slik????

[Gjest Sekretøsa]

Nei, men venninna mi er sånn. Og han er sånn mot henne. Utrolig slitsomt å være vitne til

[Anonym bruker]

Dirigerer mannen hele veien.

Han sto å steikte ytrefilet av svin til middag på plata som var nærmest gulvet, så kokte han poteter og grønnsaker på de bakreste platene, jeg holdt på å klikke. Vi har gjennomgående parkett i åpen løsning, og vil ikke ha fullt av slitasje og svarte fettflekker vi aldri får bort.

Han mente at det ikke var stor nok plate lenger bak, men det gikk jo fint når jeg bytta om potet panna, med grønnsakene. Han ble grinete han også. Men sa unnskyld.

Kan for faen ikke voksne mennesker tenke selv?

[Gjest Visten]

Jeg kan vel dirigere ham til å starte på middagen, hjelpe barnet som er ferdig på do, slippe ut katta - men han gjør det samme med meg da. "X, kan du slippe ut katta?", kamuflert som et spørsmål serru, vi er begge inneforstått med at det egentlig er en ordre

 

Jeg ville vel ikke kommandert ham til å kjøre en 6 km omvei på morgenen fordi jeg selv ikke gadd stoppe.

[Anonym bruker]

Jeg kan vel dirigere ham til å starte på middagen, hjelpe barnet som er ferdig på do, slippe ut katta - men han gjør det samme med meg da. "X, kan du slippe ut katta?", kamuflert som et spørsmål serru, vi er begge inneforstått med at det egentlig er en ordre

 

Jeg ville vel ikke kommandert ham til å kjøre en 6 km omvei på morgenen fordi jeg selv ikke gadd stoppe.

 

 

 

Kan vel egentlig bare signere dette.

 

 

Hadde aldri kommandert han til å kjløre 6km for en død katt. Den katten var jo ikke så viktig at du gadd å stoppe selv..

[3 er nok!]

Ja, ikke fordi jeg har lyst, men fordi jeg må. Han er håpløs; ser ikke at ting trengs å gjøres, tar ikke initiativ til noen ting selv og klarer ikke tenke ut ting på egenhånd heller. Er nok inne i en ond sirkel der han ikke gjør noe selv fordi han er vandt med at jeg "kommanderer" han rundt.

[Anonym bruker]

Prøver å ikke dirigere så mye... utrolig slitsomt å bli dirigert, svigermor er slik til de grader. Mens hun dirigerer får jeg lyst til å dirigere henne tilbake om å gjøre det selv, siden hun tydeligvis vet hva og hvordan ting skal gjøres. Dirigerer hva man skal gjøre (istedefor å høflig spørre), og gjerne på punkt og prikke hvordan det skal gjøres.

 

MEN- jeg dirigerer noe jeg også. Hvis mannen ikke ser hva som trengs å gjøres eller bare oppfører seg som en latsabb så dirigerer jeg han til å rydde ut av oppvaskmaskina når jeg synes det er hans tur eller skifte bæsjbleia siden han har noen tilgode å skifte... Eller jeg gjør det selv og sier "jeg får vel gjøre dette jeg da siden ingen andre gjør det mens jeg sender han mitt ulveblikk" så får han dårlig samvittighet og stopper meg

[TPK]

Den med katten var nå litt drøy spør du meg... Det hadde ingen av oss godtatt hvertfall! Tror jeg hadde ledd høyt hvis mannen ringte og ba meg om det :-P

[Anonym bruker]

Kvinnen er husets overhode i de fleste hjem tør jeg påstå.

Jeg hører mannen sier det samme om kamerater han kjenner. Når det er noe som skal avtales sier mange må høre med sjefen først. (altså kona)

VI kvinner har ofte styr på hva som skjer, når og hvor.

Jeg kan også være litt kommanderende. Men ikke så ille som deg som fikk mannen til å kjøre 6 km ekstra for å sjekke en katt.

Når det er ting i huset så gjør jeg det på min måte. Mannen min er udugelig (mine ord) på mange ting. Måten han henger opp tøy på, de blir krøllete. Jeg forteller hvordan det skal gjøres. SKittentøy som blandes med skitne våte kjøkkenkluter og blir liggende 2 uker. Da blir jeg streng og sier hvordan det skal gjøres.

Prøver å ikke være for kommanderende, og være en bedre viter hele tiden. Men heller si det på en fin måte. Ikke lett når det koker inni meg.

Mange ganger tenker jeg at skulle fortalt svigermor at hun kunn gjort en bedre jobb. Når hun stadig vekk har kommentert hvordan vi gjør ting på en negativ måte. Sett bort fra det, er han en snill kjernekar.

[Gjest Ziva]

Synes egentlig at det er helt utrolig at du ikke sjekket katta selv. Hva om den hadde ligget og vridd seg i smerter og hatt store plager. Skulle den bare ligge der å vente på mannfolket ditt som måtte kjøre 6 km omvei.

[Anonym bruker]

Grunn til at jeg ikke sjekka katta selv var at jeg ikke viste om den, kjørte fort forbi og i en lang rekke med andre biler. Jeg stempler inn på jobb, mens mannen har fleksibel jobb. I tillegg vet han hvor glad jeg er i dyr og at jeg blir helt ødelagt av å se skadde og døde dyr dumpet. Stoppet på ferietur med barna da jeg kjørte på ekorn. Bare for å sjekke om det var i livet. å har forsatt dårlig samvittighet, men da var jeg eneste voksne så måtte ut å sjekke.

 

Han gjorde det vel også fordi jeg er litt hormonell om dagen med en stooor mage.

 

Tror ikke vi dirigerer så mye med andre til stedet, men kan hende jeg ikke ser det selv. Får stadig høre at folk syns det virker som vi har det helt topp sammen, noe vi også har.

 

Men innrømmer at jeg liker at han gjør ting jeg spør (men han vet er et ordre), uten å lage et stort nummer av det, bare rister på hodet. Selv om jeg selv vet det er helt urimelig å spørre han om det. Får meg til å føle han elsker meg så høyt at han ville gått til verdens ende for vann til meg Er jo godt å kjenne på det. Noe jeg også tror han gjør.