Syns dere det er mye arbeid med baby?

[Anonym bruker]

Det kommer vel an på hvordan barnet er.

Men her har det ikke vært slitsomt. Når er det begynner å bli slitsomt?

Barnet er 8 mnd. Det tar hele tiden min, spise, amming, stell. Men syns ikke det slitsomt, bare kos.

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg må ærlig innrømme at jeg ikke trives så veldig godt med baby i huset. Elsker selvsagt barna mine høyere enn alt annet, men synes det er ganske kjedelig med amming, soving, bleieskift osv.

 

Så jeg synes det er helt fantastisk når de blir sånn ca 1,5 år. Da kan de gå selv og det er mye enklere å kommunisere med dem. Min eldste er nå 2,5 år, og det er en fantastisk alder.

 

Derfor må jeg si at det ikke er så slitsomt og mye jobb, men heller litt kjedelig.

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke babytiden har vært slitsom med mine.

Syns det blir verre fra 1 år jeg. Da er de mer aktive, får mer vilje og krever mer aktivisering. Og for min del har jeg for alvor begynt å merke søvnmangelen på den tiden, så jeg er sliten av den grunn også(har slitt med søvn med begge to).

Og nå når jeg har en på snart 3 1/2(sta og viljesterk), så ser jeg jo at det ikke er så enkelt jo eldre de blir heller.

[☆☆☆]

Slitsomt er det definitivt ikke her, men det er langsomt..

[Rivjernet]

Syns babytiden er deilig.

Mer slitsomt med førsteklassingen som skal diskutere alt, være med venner og kjøres rundt på div fritidsaktiviteter.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Slitsomt er det ikke her heller, men må være ærlig, liker ikke baby stadiet, gleder meg bare til jenta er ca 10 mnd eller mer, var hvertfall når gutten var 10 mnd jeg følte det var moro å være mor, aner ikke hvorfor, men slik var det.. Og samme nøa igjen nå, liker rett og slett ikke babystadiet..

[Anonym bruker]

Det er vel forskjell på både babyer og foreldre. Min er 8 mnd, og jeg synes det er veldig slitsomt til tider.

[Merethe ♂ ♀ ♂ ♀]

Slitsomt med nattamming etc, men egentlig synes jeg det er ganske deilig med babyperioden. Mye mer utfordrende når de blir eldre og man må diskutere i hundre år før man får på varme nok klær osv osv. Babyer er ikke utmattende psykisk som masende, sutrete barn kan være.

[Anonym bruker]

Jeg syntes det var slitsomt med baby, helt avhengig bare av meg, og så var det gråtingen og alt slitet om natt/morgen. Mine er nå 2 og 4 og det er bare myyyye bedre og koseligere.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er slitsomt at det tar all tid - null pause. Heldigvis ferdig med babytid

[Anonym bruker]

Da trillingene mine var baby var det ganske slitsomt men første barnet var jo bare kos.

[Gjest Juliea+gullet07.03.11]

Syntes det var grusomt slitsomt! Da hun bikket 3 mnd var det mindre slitsomt og da hun bikket 5 var det ok og 8 mnd bare kos.

 

Men de første månendene var tortur, Mille var grei og god hun, men jeg hadde smerter og var utslitt, ensom og med stor kjærlighetssorg over barnefaren så mange faktoreer som spilte inn. Jeg fikk en liten deprisjon, da den ble bedre fikk mini spise vegring pga allergi og hun hadde så mye låsninger at vi omtrent flyttet inn til manuell terapeuten en periode. Hun hadde mye vondt og jeg sov lite. Grusom tid, og det er både sårt og leit at ikke vi finn den "koslige babytiden" alle snakker om...

 

Men nå er alt supert da, hun er blidere enn de fleste sover bedre enn de fleste og spiser alt hun får.. Så får det igjen nå i stor kvanta!! Og prøver å ikke tenke på starten vår da blir jeg trist, men tenker jeg på nuet og fortsettelsen blir jeg lykkelig!

[Von Hertelhofen]

Ja det var slit i begynnelsen. Jeg hadde litt fødselsdepresjon. Og i tilegg så var jeg jo nybegynner på å være mamma.

Det har nå gått seg til på en måte. Jeg har nå blitt vant med å ha det travelt og å få lite alenetid. Dessuten har vi kommet inn i en slags rutine i hverdagen. Vesla mi er også blitt litt mer selvstendig, og kan leke litt alene.

[Høna08]

Begge mine har hatt lakenskrekk de første seks mnd så da vil jeg påstå at jeg synes det var slitsomt. Med engang søvnen har gått seg til litt har det vært fint

[kaklemor]

Nei, man havner i en rutine hvor alt går av seg selv

 

Elsker denne tiden, og jeg kan ikke vente til nestemann kommer i oktober

[Gjest SHOC]

En baby var ikke noe stress, tvillinger var ganske hektisk.

[Tigerpote]

Jeg synes det er ganske slitsomt med baby ja, fordi hun ikke ville gjøre annet enn å bli båret/bysset/ammet. Også på natt. Men det gikk fint, den aller mest slitsomme tiden var da hun var rundt 1,5 år, hun løp rundt og rev ned og utforsket absolutt alt og var i grunnen helt spinnvill. Nå som hun er 2,5 år så kan hun trasse, men vi jobber med akkurat den saken nå. For øvrig synes jeg det blir lettere jo større hun blir Jeg gleder meg til barna er såpass store at de kan stelle seg selv, ikke bruker bleier og til vi kan gå rolig rundt omkring og ikke løpe hele tiden.

 

Men kjenner at jeg gleder meg til en ny runde baby fordet Skal bli litt deilig med en liten bylt igjen.

[Alva♂️♂️♂️♀️]

Selvsagt har type baby litt å si, men jeg har hatt alt i fra ganske enkel til high need m/kolikk og synes et var slitsomt uansett. Tror det har mer med hva en liker sånn som du påpeker. Du liker åpenbart å dulle og stelle, jeg "hater" den type arbeid. Misforstå meg rett, jeg har dullet med, bysset på, susset på og kost med alle ungene mine som babyer, men jeg har følt meg spist opp og utslitt av det.

 

For meg er store barn tusen ganger enklere å håndtere selv om det vel egentlig er ti ganger mer arbeid på mange måter. Jeg elsker store barn da og skulle ønske jeg kunne stoppet de to eldste nå (de er 7,5 og 9,5 år), er herlig med denne tiden Er så ille at jeg faktisk tar meg selv å synes synd i folk som har babyer, hehe... Men jeg har aldri vært noe småbarnsmenneske da. Som stort barn selv synes jeg alle venninnene mine som hele tiden ville passe smårollinger og så "nhåååå!" hver gang de så en baby var skikkelig rare. Forstod aldri denne fascinasjonen for babyer, og forstår den fortsatt ikke. Unntaket er helt nyfødte. Jeg digger nyfødte. Søte små Yoda'er hele gjengen

Endret 31. mai 2012 av Alva♂♂♂♀

[Dini]

Syns det er veldig slitsomt når hun griner, og sutrer i ett sett. Prøver alt, men ingenting nytter..

 

Men alle fremskrittene hun gjør daglig, hver gang hun smiler og er glad og blid og rett og slett herlig, er det lett å glemme det slitsomme

 

De første 2 mnd var de verste ..

[Anonym bruker]

Husker jeg var ekstremt trøtt da eldste var nyfødt, hun ville ikke sove om natta så da kunne jo ikke jeg heller sove. Men det gikk heldigvis over etter noen mnd. Men jeg er veldig glad for at det ikke var kolikk inne i bilde, bare en superfornøyd baby hver natt. Skjønner ikke hvorfor det var så spennende å se på en trøtt sokk av en mamma.

 

Babytiden med nr 2 var kjempe deilig. En skikkelig sovebaby, så masse tid til storesøster og til baby. Vi storkoste oss.

[soleia]

Første var det mykje arbeid med. Han kunne ikkje ligge åleine som baby, men måtte vere med kvar eg enn gjekk og sto. Då han byrja å komme seg rundt herja han villt, reiv ned og ut av skuffer (før me fekk lås på alt) skulle dunke alt hardt i golver, velta lamper osv. Om me var ute stakk han avgårde nedetter vegen, og la seg ned og nekta å bli med inn på tunet att.

Andremann er ein heilt annan , og kan pusle med leikar inne eller i sandkassen. Han rotar litt iblandt, men ikkje slik at han knuser og herjar slik førstemann gjorde. Så det kjem mykje an på barnet.

No er førstemann ein roleg og grei gut og

[Anonym bruker]

Med nr. 1 var det slitsomt fra første stund. Han sov lite og skrek mye, krevde oss med hud og hår. Hadde våkennetter nesten hver natt frem til han var 10 mnd. Dessuten var han utrolig fysisk sterk og begynte å krabbe da han var 5 mnd, og reise seg etter møbler da han var 6 mnd. Fornuften var jo ikke like godt utviklet som fysikken så det ble mange "selvmordsforsøk" fra den lille. Måtte passe på heeele tiden, men likevel ble det mange knall og fall.

 

Nr. 2 som er 3 mnd er som en drøm. Han har sovet godt fra første stund, og utvikler seg i et mer normalt tempo. Det er ikke noe krevende å være mamma til han, syns jeg Nå er forresten nr. 1 blitt 2 år, og han er en usedvanlig snill og grei gutt i mine øyne. Veldig omsorgsfull og snill med lillebroren sin. Så nå er ikke han så krevende heller. Nå er livet virkelig godt - nyter å være hjemme med de:)