Slitsomt med sytete folk...

[Anonym bruker]

Litt dum overskrift kanskje...men visste ikke helt hvordan jeg skulle ordlegge meg.

 

Saken er den at jeg har en venninne som jeg syns klager og syter så mye. Kjenner jeg blir skikkelig sliten av det, men vet ikke om det er bare meg som overreagerer eller hva det er.

 

Vi har begge tre barn i samme alder. To i småskolen og en i barnehage. Hun jobber natt ca 5-6 ganger pr måned mens mannen jobber 8-16. De har ungene fullt i barnehage / SFO. De har besteforeldre rundt som tar ungene når de er ekstra slitne. Ungene har aldri fri selv om mammaen er hjemme uten å ha jobbet natt. Huset flyter til enhver tid for de gidder kun rydde i forkant av selskap og da er det klaging i en uke over hvor mye de må rydde og alle avtaler de må kansellere for de må rydde hjemme.

 

Jeg og sambo jobber selvsendig begge to i hvert vårt yrke. Han jobber ca 12 timers dager, jeg jobber endel mindre og kan tilpasse meg ungene. Minste går halvt i barnehage..syns det er viktig med tid med de mens de er små. Jeg bruker en havtime time hver kveld etter de har lagt seg på å rydde opp, henge opp tøy, pakke ransler og slikt...så ikke det skal skli helt ut her hjemme. Siden vi driver vårt eget er det vanskelig å være hjemme syk eller med sykt barn, men vi fikser oss alltid. Nå med streiken har jeg jobbet hjemme en uke med tre unger. Min venninne har plassert alle sine hos besteforeldre selv om hun ikke har jobbet selv. Mannen er sykemeldt - dette er han veldig ofte for diverse plager.

 

Jeg er ikke misunnelig om noen skulle tro det...vi har selv valgt å bo her vi bor hvor vi ikke har familie og vi har selv valgt å drive for oss selv, men jeg kjenner jeg blir skikkelig sliten å høre på hvor mye tøffere min venninne har det, hvor mye de må rydde, hvor stress det er å kjøre ungene på trening...de har en unge som trener, vi har tre. Om jeg spør om vi skal finne på noe, gå på en lekeplass, en fjelltur hva som helst er det alltid et sykt klagekor som kommer over hvor sliten hun er, nakken er vond, ryggen er vond, hun og mannen krangler om hvem som skal ta klesvasken for begge er så slitne. Sier jeg noe som helst at jeg er trøtt etter sambo sine lange dager er det bare jaja.....

 

Er det meg eller?

[Anonym bruker]

Noen klager uansett hvor bra de har det. Alt er vanskeligere for dem og sukk og stønn som de sliter med alle slags småting. Jeg hadde ikke orket å tilbringe så mye tid med denne "venninnnen". Man blir utrolig sliten av slike folk. Ikke bare syter og klager de, men de er som regel utrolig selvsentrerte. De klager på "bagateller" til folk som sliter med mer alvorlige ting og ser ikke at det kan bli litt mye i lengden. Aldri er noe godt nok. Jeg orker ikke slike folk. Utrolig negativt fokus!!

[Anonym bruker]

Hadde tatt opp en samtale med denne klagingen, og sendt det til henne, med takk for vennskapet, greier ikke sånne desverre. Har annet å bruke tiden min på.

[Anonym bruker]

Noen takler det å være foreldre dårligere en andre, noen elsker å syntes synd på seg selv og har ikke evnen til å se at andre kan slite.

 

Jeg er alene 100% med to bhg barn, ene har diagnose, jeg sliter med kroppen, (går til behandlinger for smerter og annet), kan ikke jobbe for øyeblikket på grunn av at kroppen sliter, så økonomien.. ja alt er mer eller mindre på minimum for å få det til å gå rundt.

Skal jeg ha barnevakt så må jeg betale for det for jeg ikke har noen som er villig til å stille opp.

 

Min søster er frisk, har frisk mann, to barn ene er snart tenåring andre er bhg barn, har 3x det jeg har inn i mnd hver mnd. Foreldrene til mannen hennes stiller opp å tar barna flere uker hver sommer og minst en helg i mnd.

Jeg snakker med henne en gang i uken til en gang hver 14 dag, da ringer hun meg for enten å skulle klage over hvor slitsomt alt er, eller for å klage og dytte barna over på meg.

Hvis jeg så mye som prøver å touche innom at jeg er sliten også eller at de muligens kunne komme på besøk eller ta mine på overnatting en natt, ja egentlig i det store og hele om jeg forteller noe (om så morsomt) om unga så har ho ikke tid til å prate.

Det skal være henne og hennes som skal prates om. Ja hun kan syte om ting som jeg ikke kan fatte at skal være det minste problem men faktisk hadde vært glad om det skjedde meg. Som når de reiste på Europa ferie i bil her i sommer, deres eget valg så måtte hun bruke timer å syte om hvor kjedelig det var å sitte så mye i bilen. Isteden for å snakke om de flotte tingene de hadde sett og gjort.

Og ja det svi litt å sitte å høre på ho klage om dette når jeg ikke hadde hatt råd til å reise på ferie med mine i hele tatt.

 

Det sagt jeg er kjempeglad i tantebarna mine og har de gjerne her, det er overhode ikke noe problem for meg. Men det hadde vært hyggelig om de tilbudte seg tilbake innimellom eller ihvertfall kunne si at de skjønner at det må være slitsomt for meg også.

 

Nå fikk jeg sikkert kommet fram som litt sytete selv i dette innlegget hehe

Men jeg går ikke rundt å klager jeg er kjempeglad for at jeg bor i Norge å får den hjelp jeg og mitt barn med diagnose trenger bl.annet.

Det var bare for å få fram forskjellene, jeg har kommet fram til at det ikke er hva man har eller ikke har som gjør at man syter det er personlighet.

Har man en sytete personlighet finner man alltid noe å klage over samme hvor godt man skulle ha det