Skjevhet i forholdet

[Anonym bruker]

Mannen min kommer fra en annen kant av landet enn meg. Han kom hit og begynte å jobbe i et lite firma hvor det ikke var mange på hans alder. Det resulterte i at han nesten ikke har nettverk her, kun en bekjent han er litt sammen med, og ingen familie. Jeg har mine venner, mine bekjente og min familie her. Jeg føler derfor at vi alltid er med min side, og ikke hans. Han synes det er litt dumt, men virker ikke å bry seg så mye om det, han har akseptert det sier han. Men det klarer ikke jeg. Skulle ofte ønske at jeg hadde huset for meg selv noen kvelder, men han er alltid her.. Noen andre som har det slik?

[Anonym bruker]

Jeg er den som "alltid er der", uansett om vi er på besøk hos samboerens familie eller hjemme. Enkelte har bare ikke vennekrets eller omgangskrets, ikke noe å gjøre med det. Mannen din ofret seg og flyttet fra sin familie og vennekrets til deg fordi han satt så pris på deg. Og nå klager du over at han "alltid er der". Noe man burde ha tenkt på før man har fått samboer? Siden man da deler hus med en annen person på permanent basis og ikke kan forvente at den andre forlater huset hver gang man har behovet for å ha huset for seg selv? Hvorfor kan ikke du gå ut? Man Må ikke være innen husets 4 vegger for å få alenetid?

[It's all about me]

Jeg har det ikke slik som deg, men jeg er i samme situasjon som mannen din. Så han har all min sympati.

 

Jeg klister på et smil jeg også og sier det går fint, men egentlig føler jeg meg helt jævlig og situasjonen kjennes etter flere år uholdbar ut.

 

Det er skikkelig deprimerende å lese statusoppdateringer om jenteturer og annet fra bekjentskapene her. Er lett å innrømme nå at jeg er ganske misunnelig på enkelte, men viser det aldri offentlig.

 

Heldigvis er mannen forståelsesfull og vi jobber sammen for å finne en løsning. For hverken han eller jeg vil ha det slikt stort lenger.

Endret 31. mai 2012 av Frokostquiz

[Anonym bruker]

Nei og ja. Mannen min er fra en annen kant av landet, og bor her uten familien sin, men allikavel har han klart å finne "egne" venner og interreser som han driver med, samtidig som mine venner har tatt han imot. Så føler ikke at det er en skjevhet der.

 

Om han er fornøyd med sånn tinegen er, så er det ikke så mye du kan gjøre. Ellers så kan du jo oppmuntre han til å finne egne venner, bli kjent med folk og kanskje få en interrese.. Har dere ikke noen vennepar?

 

Her føler jeg at huset er mitt, selv om vi har bygget det sammen og betaler like mye.. Men er jeg som har pyntet det, og steller med det. Jeg som har innreddet rommene og funnet ut hvordan vi skal ha det. Samtidig så har jeg masse ting i stua som er "mine" som pynt og bøker, slike ting han ikke bryr seg om.. Men om man går i garasjen så føler jeg at den er hans, for er overflod av hans ting der.. (Sykkel, ski, annet sportsutstyr osv) Og jeg nekter å pynte med gevær i stua som han vil.. Haha.. Så der kommer vel skjevhetene frem.

[Anonym bruker]

Jeg har det ikke slik som deg, men jeg er i samme situasjon som mannen din. Så han har all min sympati.

 

Jeg klister på et smil jeg også og sier det går fint, men egentlig føler jeg meg helt jævlig og situasjonen kjennes etter flere år uholdbar ut.

 

Det er skikkelig deprimerende å les å lese statusoppdateringer om jenteturer og annet fra bekjentskapene her. Er lett å innrømme nå at jeg er ganske misunnelig på enkelte, men viser det aldri offentlig.

 

Heldigvis er mannen forståelsesfull og vi jobber sammen for å finne en løsning. For hverken han eller jeg vil ha det slikt stort lenger.

 

Signerer den. Har aldri hatt venner, og misunner folk på Facebook litt når de skriver om jenteturer. Når to mødre fra samme boligfelt skriver at de har vært på så koselig trilletur, selv om jeg spurte begge dagen før om de ville være ute og trille, og begge sa de var opptatt med noe annet. Jeg klistrer også på smil, men føler meg veldig ensom. Heldigvis har ikke min samboer behov for å kaste meg ut av huset for å få huset for seg selv. Han har vett nok til å presentere meg for sine venner slik at jeg også kan bli venner med dem, og går ut når han har lyst på litt "fritid" fra familielivet.

 

Hvorfor prøver du ikke å innlemme mannen din i din store vennekrets? Du må da hjelpe ham litt med å trives og gli inn i selskapet når han har flyttet til ditt hjemsted?