vanlig å forhandle med barna når dem trasser??

[Anonym bruker]

lurer veldig på om det er vanlig. gutten vår er blitt til at han skal forhandle hele tiden,. han er snart 4 år.

 

nekter han å spise opp maten sin så skal han forhandle til x antall gaffler. for å få dessert. blir så irritert på det. i mine øyne spiser man opp maten sin får å få dessert,.

 

er det vanlig å forhandle med barna om alt??

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg forhandler svært sjelden. Det er jeg som bestemmer, men hun kan av og til få velge utfra gitte valg. Feks. å ha lue på er ikke et valg eller noe jeg forhandler, men hun kan velge mellom den røde og den grønne luen.

å få velge og å bestemme litt selv syns jeg er greit med tanke på at hun en dag skal bestemme alt selv. Men evig forhandling tror jeg har lite for seg,

[Gjest Kira med en av hver]

Nå er min bare 2,5 år, men vi forhandler sjelden om ting. Unntaket kan være når jeg er dønn sliten, mannen er på jobb og minstemann skal sove eller ammes. Da kan det være at jeg er litt mer ettergivende enn vanlig :-)

 

Ellers er det ofte at hun får to valg, f.eks om hun vil ha rosa eller lilla genser. Slik at hun føler hun får være med å bestemme. Men hun bestemmer ikke hva hun skal spise, om hun skal bade eller når hun skal legge seg.

[kamik]

Det er nok mange som gjør det, siden så mange barn er drevne forhandlere :-) Jeg tror det er greit i noen situasjoner, når foreldrene i utgangspunktet synes det er greit å møtes på halvveien. Mens i andre situasjoner, hvor foreldrene ikke ønsker å gi etter på noe er det bedre å bare si nei. Anbefaler Jesper Juuls bok "kunsten å si nei".

 

Mitt barn er flink til å forhandle, men jeg bestemmer selv om jeg vil være med på det eller bare si nei. Det jeg erfarer er at et enkelt "nei, jeg vil ikke gi deg is i dag", uten bebreidelse eller irritasjon, funker som bare det. Gjerne også med en aksept av ønsket "jeg skjønner at du vil ha, men jeg vil ikke gi deg det i dag...". Jo mer jeg forklarer hvorfor, jo flere muligheter til å argumentere og forhandle og da har vi det gående. Og det verste jeg gjør er å bebreide og gi uttrykk for at jeg synes barnets spørsmål er utidig, frekt e.l. Det er lov å spørre om hva som helst, og det er mulig å svare på en måte som er BÅDE bestemt og vennlig på en gang :-)

[Gjest sug lut]

Forhandlinger ikke noe ungen kan bestemme at skal finne sted. Uansett alder. De ungene som alltid har fått forhandle på alt er uendelig uspiselige i en hel haug andre sammenhenger enn hjemme, så man gjør ungen en bjørnetjeneste hvis den aldri har opplevd at noe er absolutt.

[Anonym bruker]

Nei, jeg gjør det veldig sjeldent.

 

Jeg velger selvfølgelig mine kamper, og overkjører ikke barna på ting de fint kan avgjøre selv. Det er viktig at de blir selvstendige og kan ta valg på egenhånd, men det er også viktig å lære forholde seg til autoriteter, man kan ikke alltid bestemme selv eller forhandle. Ansatte i barnehagen, lærere på skolen, sjefer i arbeidslivet osv tar over når vi ikke er der, og ungene skal respektere regler og beskjeder som blir gitt. Samtidig skal de kunne stå opp for seg selv og ikke bli en nikkedukke, så det er en balansegang det der.

 

Jeg lar ungene selv velge klær om morgenen, velge pålegg på skiva (fjerner bare sjokoladepålegget til hverdags) osv, men de kan ikke slippe å pusse tenner, forhandle seg frem til senere leggetid, trasse seg til godteri på butikken e.l. Et nei er et nei!

 

Men jeg har aldri tvunget barna mine til å spise om de ikke er sultne da, bare for å ta eksemplet ditt. Dessert spiser vi ikke til hverdags så det er ikke noe tema, men velger de å spise lite middag blir de veldig sultne før kvelds, det er deres valg.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke hvorfor alt skal gjøres til en maktkamp mellom barn og voksen? Og hvorfor vi voksne i Norge er så utrolig opptatt av regelverk og å være "konsekvente".

 

Hvor mye mat han vil spise til middag er da virkelig hans sak?

 

Hadde ikke giddet å diskutere det en gang. Når jeg sitter ved matbordet liker jeg å snakke om hyggelig ting. Ikke blande meg opp i hvor mye de andre rundt bordet spiser.

 

De får også bestemme selv om de vil bade. De får slingrinsmonn på når de vil legge seg, men jeg har en endelig deadline. Osv.

 

Nei, jeg forhandler som regel ikke. Men jeg lar ungene mine få komme til orde og si sin mening som jeg tar med i betraktningen. Det er ikke alltid de minste klarer å uttrykke sine meninger på en konstruktive måte slik vi voksne foretrekker, men det lærer de etterhvert.

 

Jeg tror ikke på hverken diktatur eller heldemokrati.

[soleia]

Forhandlar ikkje mykje med 3 åringen når det er noko me har bestemt, men driv heller ikkje å bestemmer ting over hovudet på han berre for å vise at eg er sjef. Eg prøver å late han få ta eigne valg i ting som ikkje betyr så mykje.

I mine auge må borna sjølv få bestemme når dei er mette, men dei må smake på maten og vente til neste måltid med meir mat.

[Tigerpote]

Jeg bestemmer leggetid, hva vi skal ha til middag, når hun skal dusje, og pleier å legge fram klær til datteren min på 2,5 år. Hun får imidlertid selv bestemme hva hun vil ha til frokost, vel og merke når vi er hjemme og hvor mye mat hun skal spise. Jeg forhandler vel ganske sjelden, selv om hun kan trasse (hovedsaklig når vi er ute blant folk og hun skal "vise seg". Da får hun en advarsel om at vi reiser hjem igjen dersom hun ikke hører etter.