Problemer rundt samvær..

[Anonym bruker]

Pappan til jenta mi er hjemme hos oss på samvær to ettermiddager i uken og innimellom i helgene. Har ikke hatt overnattingssamvær enda og pga forskjellige årsaker blir ikke det aktuelt, iallfall ikke nå. Dette har gått fint lenge nå, men siden pappan er mye ute å reiser(er her ca halve året og utenlands resten av året) blir det mye frem og tilbake mtp samvær. Det kan gå 2-3 mnd mellom hver gang han er her, noen ganger er han her i noen uke for så å dra igjen.

Nå har han vært her en stund og denne gangen har det plutselig blitt vanskelig når han skal dra hjem etter samværet. Hver gang skriker hun og er fra seg, vil bli med og overnatte sier hun, hvis jeg ikke følger med så løper hun ut døren og begynner å gå etter han..men jeg vet om det så har fulgt med å ser at hun snur ganske fort. Er helt trøstesløs og "krakilsk" hvis det sier dere noe. Når jeg henter henne inn igjen blir hun sinna og kaller meg stygge ting og sier at hun ikke liker meg lengre, slår etter meg og hyler som besatt. Sånn har det blitt mer av hjemme også de siste ukene, hvis noen går henne i mot og sier at hun ikke får lov..så reagere hun med å hyle,slå og kalle stygge ting..

Jeg synes detter er veldig vanskelig,hun har alltid vært sta og sterk vilje men jeg synes det er slitsomt. Kjenner tålmodigheten begynner å bli brukt opp, det blir ikke noe bedre og jeg vet ikke hva jeg best kan gjøre for å bedre situasjonen.

Jeg har gitt henne beskjed om at å si stygge ting, slå, rekke tunge osv ikke er lov å at hun da må gå å være for seg selv en stund. Dette ser ut til å fungere foreløpig på dager uten samvær, men de dagene pappan er her er det værre siden hun er så sår fordi han drar..

Jeg kjenner at jeg blir så sint og lei når hun står å kaller meg dumming, rekker tunge og slår flere ganger om dagen, bare fordi hun ikke får en tyggis rett før middag. Kan årsaken være samværet eller er det kanskje alderen eller noe annet som plager henne? Jeg skylle gjærne visst for det er ikke greit for noen av oss. Hun er straks 5 år.

[Anonym bruker]

Har selv en datter på 5 år, og hun har vært som en engel helt til nå. Har ikke hatt problemer med hverken trass eller noe annet tidligere, men nå er hun som en furie til tiden. Hun svarer stygt, er slem med søsken, går fra latter til gråt på sekunder, er sinna, lei seg, glad og frustrert, opp og ned, frem og tilbake flere ganger om dagen.

 

I følge personalet i barnehagen er dette ganske vanlig i den alderen, siste året i barnehagen kan være en utfordring for det er så mye som skjer i både kropp og sinn. De utvikler seg både mentalt og fysisk, kjenner ikke seg selv igjen av og til tror jeg.

 

Her har det foreløbig gått greit, hun hører når hun får tilsnakk, og jeg har valgt å ha dette med frekk svaring og å være slem med søsken som fokus, humørsvingninger o.l. er det ikke like mye å gjøre med, det er en prosess de må gjennom.

 

På toppen av alt dette har datteren din dette med pappa, hun er tydeligvis veldig glad i han, savner han når han er borte og vil være mer sammen med han når han er hjemme.

Du sier han har samvær hjemme hos dere og ikke har henne på overnatting, betyr det at han er uskikket som far, ruser han seg e.l.

 

Om det ikke er slike problemer synes jeg virkelig dere skal høre på jenta og la henne være mer sammen med han når han har muligheten til det. To timer hjemme hos deg er ikke mye, kan han ikke hente henne en formiddag og ha henne hele dagen da, gjøre ting med henne uten deg, la de få litt alenetid/kvalitetstid?

[Silly80]

For meg ser det ut til å være mer. Har du kontaktet PPT, spurt om hun har lignende atferd i barnehage? Eller andre steder?

[Anonym bruker]

Jeg forstår godt din datters reaksjon. Hun har en far hun ser hver 2-3 mnd i samværtidene. I tillegg er han borte 6 mnd i året. Det sier seg jo selv at dette er vanskelig for henne. Hun er knyttet til en person som kommer og går ut av livet hennes. Dette er ikke en fjern slektning hun ser innimellom. Hun forstår at dette er pappaen hennes og hun reagerer med sinne mot deg når han går. Hun har jo ingen forutsigbarhet når det gjelder far. Jeg vil si det en helt normal reaksjon. Jeg vil også legge til at dette er en meget ugunstig situasjon for en jente på 5 år. Skjønner godt at hun er frustert.

[Anonym bruker]

Hun har ikke mer samvær med pappan nettopp fordi han er så mye fra og til, han har aldri vært mye tilstede i livet hennes, han er ustabil mentalt og har ruset seg i 15 år har jeg etterhvert fått vite. SIer han ikke gjør det nå men det har jeg hørt så mange ganger at jeg stole ikke på at det stemmer. Han bor på en knøttliten hybel og den tiden vi var sammen orket han svært lite motgang når det kom til datteren. Gikk bra i noen timer, men passet han henne en dag jeg var på jobb nærmest kastet han ungen i armene mine da jeg kom hjem og dro sin vei.

 

Hun er snill og grei i barnehagen, men sjefer endel med de andre og får dem til å gjøre ting for seg. Dessuten kan hun være veldig sta der også, men de synes hun i de fleste tilfeller er lett å ha med å gjøre og er en glad jente.

Hun reagerer lite på tilsnakk, har ingen respekt for det jeg sier iallfall og pappan sier aldri noe til henne uansett hva hun gjør.

 

Jeg skjønner godt at hun er frustrert jeg også, men jeg ser bare ikke hva jeg bør gjøre. Har så vidt snakket om det hos helsesøster men synes hun avfeide det med at det går sikkert snart over. Har sagt til pappan hvordan hun reagerer, og han er enig med meg men for han virker det som om det viktigste er at han er super pappa lekekammerat som stikker innom i ny og ne for å leke og herje og som hun selvfølgelig er veldig begeistret for.

[Anonym bruker]

Det er alderen... Slutt å bekymre deg så mye, for du kan ikke gjøre noe annerledes, siden far jobber som han gjør.

 

Du må bare tåle sinnet og frustrasjonen, og takle det som best du klarer uten å føle skyld for ungens følelser og reaksjoner. Det er en del av å bli eldre for barna våre. Og det går over

[Anonym bruker]

Jeg forstår situasjonen og at du ikke kan noe for at far kommer og går. Men jeg blir oppgitt over fedre som holder på sånn.

 

For henne hadde det neste vært bedre om han ikke hadde vært i livet hennes i det hele tatt, slik som du beskriver han. Han kommer mest sannsynlig til å skuffe henne gang på gang.

 

Syns det blir helt feil å si at dette bare er alderen. Dette kan likeså være en reaksjon på fars oppførsel og at hun aldri vet hvor hun har han, eller når hun ser han igjen. Ja, barn tilpasser seg, men det betyr ikke at det er det beste for de. Ikke så rart mange jenter vokser opp med "daddy issues".

 

Du er moren og hun stoler 100% på deg, og det er derfor hun tar det ut på deg. Pappaen blir bare en eventyrfigur som kommer og går og hun forbinder han bare med lek og moro. Men barn trenger foreldre som gir mer enn det. Dvs regler, oppdragelse, grenser osv. Kan ikke oppdra et barn på luft og kjærlighet.

[Anonym bruker]

Jeg tror også at mye av dette skyldes at pappan er så fra og til og at når hun er med han er alt lov mens med mamma finnes det faktisk regler å forholde seg til. Men uansett årsak, jeg synes fortsatt det er vanskelig å vite hva jeg bør gjøre.. Har prøvd å ta det opp med han, men han skjønner ikke problemet og blir bare sint.

[Anonym bruker]

Jeg ville lagt det frem for han på en måte som gjør at han ser deres datters side av saken. Enkelte mennesker klarer ikke å kommunisere normalt med voksne og må derfor ha alt inn med teskje og den må selvfølgelig være pusset i evigheter først.

 

Fortell han at deres datter blir veldig lei seg når han er så mye borte. Forklar at hun trenger pappen sin, og en mer stabil hverdag. Dvs. stabilt samvær med far.

 

Jeg tenker at enten så må han stille mer opp for barnet sitt, ellers kan han ryke å reise. Han kan ikke utsette barnet sitt for slik uforutsigbarhet gjennom hele oppveksten.

 

Vis han klarer å holde på en jobb(noe han tydeligvis gjør) så viser det at han er i stand til å ta ansvar. Da bør han klare å ta ansvar for barnet sitt og være en farsfigur. Det handler kun om vilje her. Ingen mann holder på en fast jobb, men klarer ikke prioritere barnet sitt. Her handler det bare om vilje. Han bør jo forstå at han kan ikke ha en slik jobb vis han skal være i livet til barnet sitt og utvikle et forhold til henne som gagner henne.

 

Når man får barn er det ikke akseptabelt å være borte 6 mnd i året og se barnet sitt hver 2-3 mnd de 6 mnd man er hjemme. Da finner man en annen jobb. Barna er små noen få år, og han bør virkelig begynne å prioritere henne. Ikke fly inn og ut av livet hennes som det passer han, og tro at dette er helt greit. Barn trenger stabilitet.

 

Men selvfølgelig skjønner han ikke problemet, han er enten for opptatt av seg selv og sitt eget liv til å gidde å bry seg om andre enn seg selv. Ellers er han en av de ADHD eks rusmisbrukerne som har glemt at man faktisk bruker hjernen til å tenke med.