Fortell om din Ks-opplevelse :)

[Anonym bruker]

Hver detalj som du kommer på.

 

Ble du godt innformert av legen?

Følte du deg trygg?

Og hva skuffet deg mest?

[Anonym bruker]

Jeg måtte ha keisersnitt pga stort barn og trangt bekken (forrige barn ble sittende fast og skadet så det var ikke noe alternativ å prøve igjen).

 

Jeg grudde meg veldig, redd for alt fra bedøvelsen til kuttingen, grudde meg til å ha et operasjonssår etterpå og hadde overhodet ikke lyst på en operasjon i det hele tatt. Men når det er tryggeste måte for barnet å komme ut på svelger man bare angsten og uviljen og prøver puste med magen

 

Følte meg godt ivaretatt hele tiden, veldig koselig jordmor som gjorde meg klar og tok vare på pappaen. Ble trillet inn på operasjonssalen og der ventet verdens hyggeligste anestesilege, to gynekologer og en haug med sykepleiere. Alle var blide og det var god stemning.

 

De satte bedøvelsen i ryggen, fikk beskjed om at det skulle føles som et vepsestikk, men det var overhodet ikke så vondt som et vepsestikk, Følte et stikk, men var ikke vondt synes jeg.

 

Mannnen kom inn og fikk en stol ved siden av hodet mitt, hadde veneflon i begge hendene i tilfelle de måtte tilføre noe medisiner i løpet av fødselen. De hang opp gardinen ved brystet mitt så vi ikke kunne se hva de gjorde.

 

De holdt på litt nede på magen min, kjente bare at de rugget litt i meg og jeg trodde de vasket magen min helt til de løftet ungen ut. Det gikk veldig fort og jeg var ikke klar over at kuttingen hadde begynt engang.

 

En stor flott jente som var veldig hvit av det fettbelegget, det ble jo ikke gnidd av noen ting som det ellers ville blitt i fødselskanalen. De bandt navlestrengen, satte på henne en lue og tullet henne inn i et teppe før de la henne rundt halsen min. Jeg fikk holde, lukte, nusse og kose ganske lenge før jordmor, mannen og vesla gikk for å veie, måle og kle på henne.

 

Jeg lå igjen på bordet og blødde, de slet med å stoppe blødningen for livmora ville ikke trekke seg sammen selv om jeg fikk tre forskjellige medisiner som skulle få den til å gjøre det. Jeg mistet mye blod..

 

De steriliserte meg og skulle lappe meg sammen, da fikk jeg et skikkelig blodtrykksfall og det var utrolig ubehagelig. Men den søte anestesilegen fanget det opp på sine skjermer omtrent før jeg fikk sagt noe høyt og gav med en sprøyte rett i veneflonen som fikset det. Han sa det var ganske vanlig å oppleve når de flyttet på blæra, det var et merkelig ubehag som kom der nede fra og spredde seg som kvalme, svimmelhet og ubehag i hele kroppen.

 

Jeg ble sendt til intensivavdelingen og der må man ligge til bedøvelsen er ute og man sjekker jevnlig at blødningen stopper som den skal. Jeg var skikkelig dårlig pga blodtapet og kanskje pga bedøvelsen som slapp taket. Svettet, var svimmel, uvel og følte meg skikkelig dårlig. Fikk to blodoverføringer og kom sakte men sikkert til meg selv.

 

Pappaen og babyen var hos meg, men jeg var helt utafor og hadde ikke mulighet til å ta meg av babyen akkurat da.

 

Ca 5 timer etter fødselen ble jeg trillet til barselavdelingen og da følte jeg meg helt ok. Såret var mye mindre vondt enn jeg hadde trodd på forhånd, var en varm litt brennende smerte, men helt til å leve med.

 

12 timer etter operasjonen var jeg i dusjen og fra da av hadde jeg ingen problemer med å ta meg av barnet alene. Jeg ammet både liggende og sittende, skiftet bleier, badet den lille, bysset og bar uten problemer. Spiste måltidene sammen med de andre nybakte mødrene på fellesrommet og hadde det greit.

 

Luftsmertene var det verste, de flyttet seg opp i skulderen og sprengte noe sinnsykt. Hadde problemer med å snu meg i sengen, men det var pga smertene i skulderen og ikke fra såret.

 

Når luftsmertene slapp taket følte jeg meg helt fin.

 

Reiste hjem fra sykehuset etter tre dager og tok da bare paracet som smertestillende. Satt en del på sofaen, og mannen tok seg av levering og henting i barnehagen pluss handling første uken. Ellers levde jeg omtrent som normalt, vasket klær, småryddet osv men tok det litt med ro og hadde hyppige pauser, om jeg styrte på for lenge brant det i såret.

 

Tok 5 uker før såret sluttet å væske, tok altså lang tid før det lukket seg og grodde skikkelig. Det var det jeg synes var pyton, å måtte ta hensyn til et operasjonssår i så mange uker når kroppen ellers føltes ok.

 

Kunne jeg valgt mellom vaginal fødsel og ks for egen del ville jeg absolutt mye heller hatt en fødsel, men når det ble en fare for barnet er jeg veldig glad for at muligheten til ks finnes og jeg ble positivt overrasket over at det gikk såpass greit.

[Anonym bruker]

Takk for et supert svar.

Imorgen får jeg vite om jeg skal ta ks eller ikke.

Barnet ligger i seteleie, og jeg har fødselsangst og kjempe redd for å få barselsdepresjon slik som sist gang. Fødte en veldig stor baby, og brukte mange mnd på å sitte normalt.

hi