Dere som har flere barn. Ang samvittighet!

[Gjest Kira med en av hver]

Jeg har en datter på 2,5 år og en sønn på litt over 3 mnd. Den minste er av typen som helst skal bæres på, og trives kun i korte perioder på lekematten eller i vippestolen. Dette gjør jo at han får mye oppmerksomhet fra meg.

 

"Problemet" er at jeg har konstant dårlig samvittighet ovenfor storesøster. Hun slet litt med sjalusi de første ukene, men nå er hun helt super. Og klager heller stort sett aldri. Men jeg føler at jeg sjelden får fokusert 100% på henne. Forsøker å gjøre ting alene med kun henne, som f.eks spise ute bare vi to eller dra på lekeland, men allikevel gnager denne samvittigheten veldig.

 

Er det vanlig å føle det slik?

[Anonym bruker]

Du fokuserer jo ikke 100% på lillebroren fordi om du bærer han, mens du gjør andre praktise ting, eller leker med storesøsteren? Gjør du vel?

 

Dessuten skal den eldste være mer selvstendig, greie å være alene mere selv, hun er jo tre år, det er en naturlig del av utvilkingen.

 

Dette er en omstillingsfase for deg, og for henne. Tidligere kunne du fokusere på henne 100%, nå kan du ikke det. Slik er livet.

 

Dere kan jo fokusere på hverandre når babyen sover, og la pappa og babyen dra av sted.

 

Det går over, men det tar veldig lang tid. Bare lær ungene dine at de skal dele på din oppmerksomhet. Eller at de skal lære at du deler din oppmerksomhet, for begge er like viktige for deg.

 

Det går seg til :-)

[*bolla pinnsvin*]

Det går seg til etterhvert

Unger har uansett godt av å lære seg å dele oppmerksomhet med andre. Barn som har fått 100% av tiden og oppmerksomheten til foreldrene gjennom hele oppveksten blir sjelden sjarmerende.

[Leelo]

Hei! Jeg kjenner meg veldig igjen... Har en på 7 år og en på 7 mnd.... Hadde jo ALLVERDENS TID til førstemann, og nå plutselig så lite tid(føles i alle fall sånn)... Ikke alltid jeg føler at jeg er flink til å utnytte tiden heller...for overskuddet er ikke alltid stort nok. Noen ganger savner jeg da jeg kun hadde førstemann, men er jo selvfølgelig sååå glad for at jeg har vært så heldig å få to.

Men jeg tror nok ikke du er alene om å føle det slik! Vi vil jo bare det beste for alle ungene våre...

[Anonym bruker]

når minste ble født her var hun en baby som skulle være på armen til mamma hele tiden. det var hardt.

storebror mistet jeg mye av tiden med. han sluttet å fortelle meg ting fordi ejg alltid var med lillesøster. det var hardt. jeg ble utrolig lei meg. det såret utrolig.

jeg begynte å gi fra meg lillesøster til far. tok meg meg eldste på rommet og lekte med han. leste også bøker for han.

 

heldigvis varte det ikke lenge. men lenge nok til å få det vondt.

 

det er en periode. du kommer deg gjennom det. syns du er flink jeg som får til tid med barnet alene utenom hjemme også.

 

det går over. prøv å vær bevist på å la storesøster hjelpe og storesøster en del av alt. det kan også hjelpe mye for både deg og henne.

[magica fra tryll]

Når man har fler, så har man ikke enebarn lenger. Sånn er det bare. Jeg har 6 barn, og tenker da aldri at jeg skal gjøre noe med bare en. Vi er en familie som gjør ting sammen, og fokus bytter jo litt på hele tiden:) Gleden ved å ha søsken er nok verdt det tror jeg:)

[Netti***]

Vi har 3. Når nr. 2 kom ble nr. En litt sjalu. Så begynte å ha lekestue kun for store barn, spill, lesing og sang. Sjalusien gikkfort over. Min samvittighet gikk ikke like fort over. Å selv nå når jeg har 3 nokså store barn vet jeg at ingen av de valgte hvor mange søsken de skulle få. Så passer på å få alene tid med de alle 3. Dra på shopping, gjøre aktiviteter sammen bare meg og en og en av de. Tror det er kjempe viktig å bli sett av foreldrene. Samme fokus har far. Han og elste liker å dra på kino sammen, så er han trener for mellomste og minste og han har alltid noen prosjekter. De er forskjelligeog må sees.

 

Dette er helt klart lettest når man er to voksne. Så syns du skal ta en prat med mannen din om hvordan du føler det. Så han også blir bevist på steig hjelper å gjennomføre slik at du og elste får mere Kvalitetstid.