En ting jeg tenker litt på :/

[Gjest Mammantil2prinser]

For dere som har mer enn et barn. Var dere redde for at når dere skulle gå fra etbarnsmamma til flerbarnsmamma hvordan dere skulle klare å være like glad i barn 2-3-4 som barn 1?

Vet dette kanskje høres helt sykt ut, men jeg er så ubeskrivelig glad i sønnen min og elsker han over alt på jord. Han er det beste som har hendt meg!

Men nå er jeg gravid igjen og har begynt å tenke på hvordan det blir å "dele" denne kjærligheten. Altså jeg vet jo at det IKKE blir noe problem for når h*n kommer opner et helt nytt spekter av morskjærlighet seg:)

Men jeg tenker liksom siden han er mitt første barn som satte meg i "mammakategorien" og opnet et helt nytt menneske i meg at jeg alltid kommer til å ha han litt høyere?

 

Noen som har kloke ord/erfaringer til meg?

[eaglebeagle]

Jeg forstår akkurat hva du mener. Jeg var alenemor med sønnen min lenge, og når jeg etablerte meg på nytt ble barn et tema. Jeg gjorde meg mange slike tanker da jeg gikk gravid med søsteren hans. Ville han føle seg tilsidesatt, og hvordan ville jeg synes det var å bli glad i en jente i forhold til en gutt. Visste liksom ikke hvordan det var. Trøsten er at man har uendelig med kjærlighet, og når nummer to eller tre kommer, øser du bare mer ut. Nå føles det som det mest naturlige i verden å ha både jenter og gutter, og jeg går ikke tom for kjærlighet, tvert i mot, de fyller den på hver eneste dag.

 

Når det er sagt, kan det være sårt for et "alenebarn" å dele mor og far, og jeg tror det er helt riktig å være var storebrors/søsters reaksjoner. Kanskje "se" dette barnet litt ekstra i tida som kommer. Ikke bare i de hektiske barseldagene, men hele det første/andre året inntil man har etablert en "ny" normalhverdag. Alle reagerer forskjellig. Noen blir supersøsken med en gang, andre viser ingen interesse, andre igjen blir lei seg og "slemme" les drar ut smokken e.l. Alt er like naturlig, og for oss foreldre handler det om å trygge storesøskenet om at vi elsker de like betingelsesløst uansett.

 

Nå venter jeg enda et søsken i flokken, nå teller vi snart fem barn. Jeg tenker litt nå også på hvordan veslemor skal synes det er å få en baby i hus. Men innerst inne vet jeg at det blir bra, og at vi sammen finner ut av alle følelsene som skal sorteres og plasseres :-) Lykke til!

[Gjest Mammantil2prinser]

Jeg forstår akkurat hva du mener. Jeg var alenemor med sønnen min lenge, og når jeg etablerte meg på nytt ble barn et tema. Jeg gjorde meg mange slike tanker da jeg gikk gravid med søsteren hans. Ville han føle seg tilsidesatt, og hvordan ville jeg synes det var å bli glad i en jente i forhold til en gutt. Visste liksom ikke hvordan det var. Trøsten er at man har uendelig med kjærlighet, og når nummer to eller tre kommer, øser du bare mer ut. Nå føles det som det mest naturlige i verden å ha både jenter og gutter, og jeg går ikke tom for kjærlighet, tvert i mot, de fyller den på hver eneste dag.

 

Når det er sagt, kan det være sårt for et "alenebarn" å dele mor og far, og jeg tror det er helt riktig å være var storebrors/søsters reaksjoner. Kanskje "se" dette barnet litt ekstra i tida som kommer. Ikke bare i de hektiske barseldagene, men hele det første/andre året inntil man har etablert en "ny" normalhverdag. Alle reagerer forskjellig. Noen blir supersøsken med en gang, andre viser ingen interesse, andre igjen blir lei seg og "slemme" les drar ut smokken e.l. Alt er like naturlig, og for oss foreldre handler det om å trygge storesøskenet om at vi elsker de like betingelsesløst uansett.

 

Nå venter jeg enda et søsken i flokken, nå teller vi snart fem barn. Jeg tenker litt nå også på hvordan veslemor skal synes det er å få en baby i hus. Men innerst inne vet jeg at det blir bra, og at vi sammen finner ut av alle følelsene som skal sorteres og plasseres :-) Lykke til!

Her var mange gode ord å ha i minnet:) det er det som betrygger meg også at kjærligheten er uendelig å hvordan vordende storebror tar det, får vi ta som det kommer:)

 

[Gjest AnnaMathea]

For dere som har mer enn et barn. Var dere redde for at når dere skulle gå fra etbarnsmamma til flerbarnsmamma hvordan dere skulle klare å være like glad i barn 2-3-4 som barn 1?

Vet dette kanskje høres helt sykt ut, men jeg er så ubeskrivelig glad i sønnen min og elsker han over alt på jord. Han er det beste som har hendt meg!

Men nå er jeg gravid igjen og har begynt å tenke på hvordan det blir å "dele" denne kjærligheten. Altså jeg vet jo at det IKKE blir noe problem for når h*n kommer opner et helt nytt spekter av morskjærlighet seg:)

Men jeg tenker liksom siden han er mitt første barn som satte meg i "mammakategorien" og opnet et helt nytt menneske i meg at jeg alltid kommer til å ha han litt høyere?

 

Noen som har kloke ord/erfaringer til meg?

 

Føler det på samme måte! Tenkte masse på dette før jeg ble gravid og tenker fortsatt på det. Føler at all min morskjærlighet tilhører førstemann og er redd jeg ikke kommer til å ha nok til neste. Men har hørt flere si dette og automatisk går dette seg til av naturlige grunner:)

 

Jeg velger å prøve å ikke tenke så mye på det nå mens jeg er gravid og så regner jeg med at den samme følelsen kommer for nr. 2:)

[Nurse77]

Det som er pussig er at man utvider kapasiteten man har til å elske et barn til å plutselig elske to barn. Kapasiteten går fra 100% til 200 %. Veldig rart egentlig. Det er mine erfaringer iallefall.. Jeg et like glad i min førstefødte nå som jeg var før lillebroren ble født. Og jeg er like glad i han som jeg er i henne. Jeg tror "tanken" med kjærlighet aldri blir tom.

Dessuten føler jeg på sett og vis at jeg blir gladere og gladere i barna mine. Hvor skal dette ende?!;-)