Andre gravide med mann med kronisk sykdom?

[Anonym bruker]

Hei.

 

Jeg bare lurer på om det er flere gravide damer der ute som har en barnefar med kronisk sykdom? Finnes det noe slags forum eller forening for oss "pårørende" til kronisk syke?

 

Nå er heldigvis ikke min man så veldig syk, i hvert fall er det ikke noe veldig alvorlig som feiler han. Men han blir heller ikke bedre, bare sakte, men sikkert verre. Så det preger hverdagene våre. Og det føles i blant så fryktelig ensomt å være den eneste helt friske voksne i familien. Den eneste som har lyst på en skitur en søndag i mars med strålende sol... Den eneste som orker å gjøre husarbeid etter jobb... Den eneste som makter å holde seg våken gjennom hele filmen vi har leid en lørdagskveld.. Osv, osv.

 

Det er også et aspekt ved dette: Uansett hvordan JEG føler meg, spesielt når jeg går gravid og er litt ekstra sliten, så er jeg liksom alltid "den friske", den som bare Må orke og fikse alt.

 

I blant tenker jeg at venninnene mine med spreke, engasjerte mannfolk ikke aner hvor enkelt de har det. Og er litt misunnelig! Og så får jeg dårlig samvittighet etterpå, for mannen min har ikke valgt å bli syk, og jeg har valgt å bli hos han og få flere barn med han likevel.

 

Bekymrer meg for fremtiden i blant: Hvordan i all verden skal vi få det når vi ikke lenger er unge, når han sliter allerede i dag? Merker allerede nå at barna har begynt å ikke regne med faren sin, de tar det som en ren bonus om han er frisk ei hel helg. Kanskje kommer han aldri til å bli en bestefar som makter å gjøre ting sammen med barnebarna? Og kan barna arve sykdommen?

 

Slike ting synes jeg det er vanskelig å snakke med venner og familie som aldri har hatt helseproblemer om. Og så lurer jeg på hvor mye jeg skal legge meg opp i hans sykdom og behandling? Han er jo voksen, og burde vel ta ansvar for egen helse selv. Men innimellom blir jeg så frustrert over mangel på framgang eller diagnoser, og har lyst til å overta som "personlig medisinsk sekretær". Synes det virker som hans manglende overskudd gjør at han også sliter både med å holde oversikt over legebesøk, prøveresultater og behandlingsråd. Men er det normalt at voksne mannfolk f.eks. har med kjæresten sin på legetimene sine? Usikker på om det er riktig av meg å umyndiggjøre han på den måten.

[skinnfilla]

Hei. Jeg er gift med kronisk syk mann. Ikke psykisk. Han har noe som heter spastisk paparese . Det innebærer at han blir fort sliten og skjelven i bena. Masse kramper i bena. Ramler og snubler lett. Ergo har alt av bæring, byssing og henting blitt "min jobb" mens de var babyer.

 

Men han er flink og gjør det han kan for å hjelpe. kunne aldri være alene med jentene når de var små,under året, tilfelle bena svikter.

 

Slitsomt og frustrerende for han men det er en vane og vi har det veldig bra.

Hva som skjer når vi blir eldre får vi se. Han er 41 nå jeg er 32.

 

 

men når det er psykisk synes jeg det blir vanskelig. liksom litt enklere når man kan se sykdommen...

 

man må bare ta en dag av gangen og glede seg over gode dager.

 

ønsker deg lykke til.

[Anonym bruker]

Ikke helt det samme, men min mann har ryggproblemer. Han går på sterke medisiner hver dag og det er en hel liste over ting han ikke kan gjøre. Det er alltid jg som tar barna ut på aking, ski, sykling osv. Fedrekvota overtok jeg, han hadde ikke helse til det. Det går greit nok, men jeg er helt utslitt hver kveld, og det er huset det går utover.... Er aldri helt ryddig og rent.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner at det må være slitsomt å leve med en partner som sliter, jeg er selv kronisk syk. Jeg lever med enorme smerter i armer rygg og ben 24/7.

I tillegg er jeg jeg 2 depresjons diagnoser og hadde diagnose på sosial angst men har jobbet meg ut av dette.

 

Det jeg reagerer litt på er at din mann tydeligvis har gitt opp litt og du har akseptert litt for mye at han ikke kan.

Ja det er vanskeligere å gjøre ting når man sliter med skader eller psykisk, men det betyr ikke at partneren skal forstå seg ihjel og godta at personen trekker seg fra å gjøre alt som ikke er moro.

 

Jeg er alene med barna mine, pappan deres ville ikke være pappa lengre og har ikke noe kontakt jeg har ikke en stor familie jeg kan støtte meg til. men heldigvis noen jeg kan ringe til når det er total krise.Selv om det er kun da.

De dager hvor jeg har så vondt at jeg knapt kan stå på beina kan jeg jo ikke bestemme at jeg ikke orker å ta barna. Jeg har ikke noe valg en å komme meg opp og klare å gjøre det som man absolutt må.

Ok så er ikke huset strøkent noe gang men i løpet av uka blir huset vasket.

Jeg jobber ikke (for øyeblikket håper at jeg en dag kan det igjen) men går til behandlinger for det ene og andre og undersøkelser så jeg må farte og er borte hele dagen flere dager i uka.

Jeg sliter med hukommelsen i forhold til ting som avtaler så da har jeg en bok alt skrives opp i da blir det ikke glemt.

 

Når man er syk er det frustrerende å ikke klare å gjøre ting i samme grad som man kunne når man er frisk, og det må være godt å ha en partner som har forståelse men det kan også bli slik at man da tillater seg å ikke gjøre ting. Og det blir feil.

Mannen din må finne hva han faktisk klarer, ja selv om det er litt vanskelig eller litt vondt betyr det ikke at han absolutt ikke skal gjøre det.

Han må se at han selv må ta ansvar for helsen sin, og sine avtaler også videre men også at han må være med å ta ansvar for deres barn og deres hjem.

Han er syk men du er ikke mammaen hans du er partneren hans og en partner skal ikke ta alt ansvaret.

Samtidig må du la han gjøre ting selv om du ser han sliter litt og ikke ta over. Du må la han finne den beste måten å gjøre ting på for sin del uten å skulle rette på han fordi du ville gjort det anderledes.

Du må la han ta ansvar selv, det er fristende å minne han på at han skal til legen idag også videre men om du gjør det så vil han sakte men sikkert ikke se poenget i engang å prøve å huske og holde styr på det selv. Med andre ord du er med på å gjøre han "sykere".