Er det bare mitt barn som er slik?

[Anonym bruker]

Min toåring er ekstremt mamma og pappadalt. Hun er ikke slik når hun er i barnehagen og koser seg med de voksne og barna. Hun leker godt med de andre og alene og er sosial. MEN med en gang en av oss kommer og henter så skifter hun helt og blir trassete og sutrete. Jeg føler jeg takler dette bra og klarer og avlede så hun blir blid igjen fort.

Når vi er på besøk hos andre så klarer hun ikke å leke alene eller utforske alene. Alltid må en av oss gå rundt sammen med henne, og jeg vet det er vår egen skyld som ikke setter foten ned og er konsekvente på dette området. Men vi har prøvd og det ender bare at hun blir helt hysterisk.

I forrige uke var vi på dugnad og jeg fikk ikke gjort mye for å si det sånn, godt pappaen var med og fikk hjulpet til. Hun ville ikke leke med de andre barna i det hele tatt, bare gå rundt sammen med meg.

Hvordan skal jeg gjøre dette? Det begynner å bli ganske "pinlig" å dra på besøk til folk når jeg ikke får sitti å pratet eller noe og bare må leke med henne eller følge henne rundt i huset...

[Anonym bruker]

Min toåring er ekstremt mamma og pappadalt. Hun er ikke slik når hun er i barnehagen og koser seg med de voksne og barna. Hun leker godt med de andre og alene og er sosial. MEN med en gang en av oss kommer og henter så skifter hun helt og blir trassete og sutrete. Jeg føler jeg takler dette bra og klarer og avlede så hun blir blid igjen fort.

Når vi er på besøk hos andre så klarer hun ikke å leke alene eller utforske alene. Alltid må en av oss gå rundt sammen med henne, og jeg vet det er vår egen skyld som ikke setter foten ned og er konsekvente på dette området. Men vi har prøvd og det ender bare at hun blir helt hysterisk.

I forrige uke var vi på dugnad og jeg fikk ikke gjort mye for å si det sånn, godt pappaen var med og fikk hjulpet til. Hun ville ikke leke med de andre barna i det hele tatt, bare gå rundt sammen med meg.

Hvordan skal jeg gjøre dette? Det begynner å bli ganske "pinlig" å dra på besøk til folk når jeg ikke får sitti å pratet eller noe og bare må leke med henne eller følge henne rundt i huset...

 

slik var var første også. men endret seg fort når vi fikk nr to. da skulle han sjarmere alle slik at han var den som fikk oppmerksomhet.

vi lot også andre sitte barnevakt slik at ungen ble kjent med andre når vi ikke var der. kunne ha det gøy med andre.. og det kan jo ha hvert med på å gjøre det lettere.

 

er dere på besøk hos bestemor f.eks og hun ikke vil være med bestemor. så vær bestemt på at hun skal være litt med bestemor. ta med tegne saker, eller noe de to kan drive med alene,. da er dere der og hun kan være med andre.

men vis at dere også er intreset i det hun gjør. men ikke for mye.

[Anonym bruker]

Glemte å legge til at når vi er hos besteforeldre så er hun like "på" de som hun er med oss, men vil fremdeles ikke være alene og må ha noen med seg overalt.

Jeg vil bare lære henne å leke litt alene. Når vi er hjemme så er det greit, da vandrer hun rundt alene, men ikke noe interessert i leker. Men når vi er ute i hagen så vil hun ha oss med bare hun skal gå et par meter. Vi får aldri sitti i ro siden hun er avhengig av å ha oss med på alt. Vi må nesten bare være strenge å si at hun må leke litt alene også...?

HI

[Anonym bruker]

er det noe leker hun liker veldig mye,. sett henne med det. og la henne drive med det mens du eller far er tilstede. så kan dere sakte men sikkert trekke dere unna.

 

er hun det eneste barnet i familien???

[Anonym bruker]

Ja, hun er det eneste barnet og har blitt litt bortskjemt og mye oppmerksomhet...

HI

[Anonym bruker]

To år gammel? Hun er jo liten!! Min gutt begynte først å leke alene over litt tid når han nærmet seg tre år... og når jeg sier "over litt tid" så mener jeg mer enn noen få minutter..

 

Det er normalt!

[Anonym bruker]

Ja, hun er det eneste barnet og har blitt litt bortskjemt og mye oppmerksomhet...

HI

 

Det er jo helt naturlig det hun gjør! Oppmerksomheten/bortskjemtheten er et gode hun er blitt vant til, og hun har ikke lyst å miste det over natta? Barn er født egoistiske, overlevelsesinnstinkt.

Du må sakte over tid endre dette. Det er dette som er foreldrerollen. Ganske så kjedelig til tider egentlig;)

[Anonym bruker]

Ja, vi får ta det litt etter litt. Hun kan være veldig flink også. Men hun har forbedret seg veldig, hun har vært et VELDIG skeptisk barn. Når vi tidligere har vært på besøk, til og med hos mennesker hun har sett ofte, ville hun ikke ned på gulvet engang. Begynte å gråte med en gang jeg satt henne ned, nå kan jeg sette henne ned og hun går inn alene. Det er veldig deilig. Hun har også villet bli båret på når vi er ute på tur eller ute i gata og tusler, etter en liten uke med rolig avvenning så går hun alene og vil ikke bli båret på.

HI

[lille sprelle]

helt vanlig så vidt jeg vet. Det går seg til.

Pass på å ikke "belønne" sutring og ros i skyene når barnet leker alene en stund (når det er ferdig - oi nå var du flink som lekte helt alene!)

[Anonym bruker]

Syns det virker som om hun er sjenert overfor fremmede. Når dere er tilstede får hun trygghet fordi hun kan klamre seg til dere. Når dere ikke er tilstede, så må hun ut av skallet og klare seg selv. Vi mennesker klarer det vi må La henner måtte gjøre det mer, ganske enkelt!