begynner å bli engstelig for fødselen :(

[Lykke~liten]

Hei damer:)

har termin 17 juni, og merker nå på kroppen at det begynner å gå skikkelig opp for meg at fødselen kan starte hvert sekund. Jeg ser jo veldig frem til å endelig få hilse på den lille prinsessen, men ser liksom for meg at fødselen blir grusom. Vet det er veldig negativ tankegang, og at det er noe man må igjennom for å få belønningen til slutt.. men allikevel.. huff... er jo ofte sånn at man bare hører skrekkhistoriene...

Noen der ute med fine fødselsopplevelser til en forandring? noen som også kjenner seg engstelige? trenger litt oppmuntring hehe..

[salt_fisk]

Du er ikke alene, for å si det slik da. Men selve fødselen er ikke jeg redd for, men alt rett før, som når vannet går feks, hvorfor jeg er redd for at vannet skal gå mer enn selve fødselen aner jeg virkelig ikke! :-p

[*bubbs*]

Jeg prøver rett og slett å la være å tenke så mye på fødselen. det er jo uungåelig nå uansett.

 

Mitt beste råd ellers er å huske på at det kun er skrekkhistoriene man får høre. Tross alt er de fleste fødsler ukompliserte og greie! Jeg hadde noen ukers praksis på føden under utdanningen og den første tiden gikk jeg bare rundt helt lamslått over hvor lett de fleste ungen faktisk kom til verden. Mange damer kom inn og bare "poppet" ut babyer som om de ikke skulle gjort annet hele livet.

[nr 1 Nes H]

Har tenkt litt på dette en periode jeg oxo,men syns snart det motsatte jeg nå,har hørt så mange drømmfødsler,så er redd je skal begynne å få for høye forventninger oxo om at alt skal gå fort og med minimalt med smerte......

[npr]

Hei! Det kan ikke være greit å gå rundt å engste seg for fødselen. Jeg har termin den 21 juni med gutt nummer to. Takket være en veldig grei fødsel sist så gleder jeg meg til å føde igjen, tenkte derfor jeg kan dele mine erfaringer for å "balansere" inntrykket deres litt;)

Fødselen starta om natta i firetiden. Våknet med magesmerter, men trodde det var vanlige smerter da jeg måtte på do;) La meg igjen etter dobesøket, men åtte minutter senere måtte jeg på do på nytt. Da kom slimproppen (masse slim og litt blod;litt ekkelt), så jeg skjønte at noe var på gang. Riene fortsatte hvert 7-8 minutt i starten, og var ikke særlig sterke til å begynne med. Fikk god tid til å ta en dusj, spise litt frokost (jeg og mannen ble selvfølgelig så spente at vi bare måtte stå opp) og sjekke facebook;)

I åttetiden på morgenen var riene sterkere, kom med 3-4 minutters mellomrom og varte i rundt ett minutt. Dro ned til sykehuset, kom rett inn på egen fødestue og hadde da 3 cm åpning. Riene fortsatte, jeg satt litt i badekar først, men foretrakk å stå oppreist og lene meg over senga når riene ble sterkere. Fikk goooooood hjelp av lystgass. Mannen måtte holde meg oppe så jeg ikke deiset i bakken, litt rusa var jeg nok;) Tiden gikk veldig fort med gassen og riene, og litt før klokken 13 begynte pressriene. Merka det ved at jeg plutselig tissa meg ut, så det var litt flaut. Men, men. Ikke alt man kan kontrollere...

Under pressriene hadde jeg ingen smertestillende, disse smertene opplevde jeg som lettere å takle enn åpningsriene. Man begynner å nærme seg målet, og har noe aktivt å gjøre. Hadde bare 9 cm åpning da pressriene startet, og fikk ikke mer åpning, så måtte klippe en cm, kjente ikke at de klippet. Da kom gutten ut etter et par rier til, klokken 13.53 hadde jeg han på brystet! Fostervannet kom sammen med ungen. Under hele fødselen ble jeg fulgt opp av samme jordmor, ingen andre var i rommet unnattt en barnepleier helt på slutten (og mannen min selvfølgelig). Unner alle en trygg og ukomplisert fødsel, det går nemlig an;)

[Min første 2012]

I stedet for å tenke på fødselen prøver jeg heller å glede meg til alt som kommer etterpå. Og når jeg tenker på hvor mange millioner kvinner som har gjort dette før meg, så er jeg ikke så bekymret lenger

[Lykke~liten]

tusen takk for svar <3