Sliter litt med medfølelsen i dag...

[Anonym bruker]

Jeg er normalt en ganske medfølende og snill person som støtter godt om venner og kollegaer, men i dag må jeg innrømme at jeg fikk litt nok. Selv om jeg er helt klar over at man nødvendigvis bare har seg selv og sitt liv som egentlig preferanse og selvfølgelig reagerer ut i fra det, så synes jeg noen ganger at noen syter så innmari fort!

 

Mitt liv kort oppsummert: Full jobb, mann, hus, fire barn og deltidsstudier. Er en del jobb med ene barnet, og ett av de andre sover dårlig og har gjort det i 4 år nå. Er heldig om det blir mer enn 5 timers usammenhengende søvn pr natt.

 

Livet til min ene kollega/venninne: Full jobb, liten og lettstelt leilighet... og det er det.

 

Vi har omtrent identiske stillinger og ansvarsområder på jobb, men hun syter ti ganger mer enn meg om hvor liten og stresset hun er. Jeg synes det skal være slik at venninner og gode kollegaer skal kunne syte litt til hverandre, men i dag klarte jeg bare ikke å være medfølende. Hun kan sove så mye hun bare vil, og sier ofte at hun sov f.eks 9 timer i natt. Hun kan legge seg nedpå etter jobb. Hun kan velge å ta det rolig, hun kan velge å spise når det passer, hun har all verden med tid til å få unna arbeidsoppgaver. Hun har en liten leilighet som bare hun roter i og bare bitte litt klesvask.

 

Likevel er hun sååååå sliten og sååååå stresset. Herregud, jeg har stort hus som vi er seks stykker som roter i, en mengde med klesvask jeg tror bare endre foreldre med mange barn kan forestille seg, jeg sitter knapt nok ned fra jeg går fra jobb til siste ungen er i seng i 20.40-tiden, det er utrolig mye oppfølging med barna, det er forhold som skal pleies med mannen... jeg føler meg noen ganger fullstendig spist opp og klarer bare ikke å fatte å begripe hvordan noen med bare ansvar for seg selv og jobben sin klarer å klage og syte så vanvittig mye. Hvordan det i det hele tatt er mulig å bli sliten av kun den jobben vi har! Phu!

 

Vet egentlig ikke hva jeg ville med dette innlegg. Tror jeg bare trengte å få ut litt damp egentlig. Kanskje høre om noen kjenner seg igjen?

[Gidder ikke!]

Huff, ikke at det er komisk for deg, men det er i grunn bare komisk, hun aaner jo ikke livets realiteter. Får virkelig håpe hun skjønner det en gang

Men det ER irriterende, helt enig! (ikke at jeg har fire barn, så jeg skal ikke klage, hehe!)

Man får vel bare riste litt på hodet og være overbærende med sånne mennesker, de vet jo ikke bedre...

[Magia]

Det er helt geit at du tenker som du gjør. Men vær klar over at du ikke aner hvordan hennes liv er, selv om du vet hvordan hun bor ol. Det er ikke bare det å ha mann, barn og hus som kan være slitsomt. Hun har helt andre ting i fokus og helt andre ting som tapper henne for energi enn deg som har forpliktelser med barn, hus osv.

 

Selv var jeg mye mer sliten før jeg fikk barn. Det hadde med dårlig kosthold, uregelmessig søvnmønster (siden jeg er skikkelig B-menneske og sov lenge i helger og fridager, for så å måtte snu døgnet til jeg skulle på jobb igjen), psykiske vansker osv osv.

[Anonym bruker]

Man trenger ikke alltid å jatte med venninner, så hvis du synes hun sutrer så er det vel bare å si ifra?

 

Men min erfaring er at slitenhet ikke kan måles i antall barn, høyde på oppvask og vekt på skittentøy.

 

For det første er slitenhet noe psykisk inni hodet vårt som kan skyldes ting vi plages med å tenke på og ikke klarer å komme over eller forsone oss med. For det andre skyldes slitenhet ofte hvor fornøyd vi er med livet vårt. For det tredje så skyldes slitenhet fysiske faktorer som kosthold, mosjon og livsstil.

 

Du kan velge å legge fram din versjon av sliten for venninnen din, så får du kanskje høre hva som virkelig plager henne.

[Anonym bruker]

Skjønner godt hva du mener. Men husker før jeg fikk barn/jobb/hus, så var jeg like stresset og sliten som jeg er nå, likevel:p

[Gjest Filifjonka]

Ut i fra den logikken der kan jo ikke du heller klage - for det finnes mange andre som har det mer slitsomt og vanskelig enn deg.

 

Ut i fra denne logikken kan ingen klage på at de har vondt fordi de har brukket armen, tenk på dem som har kreft og faktisk kan komme til å dø av det.

 

Du kan ikke klage over å ha fire barn og dårlig nattesøvn, for tenk på dem som ikke kan få barn, eller som har barn som får en dødelig sykdom og som må sitte og se ungen sin langsomt visne bort.

 

Nå er jeg litt krass mot deg, men jeg blir så oppgitt over den holdningen du viser her. Greit nok at det er slitsomt med folk som klager mye, det synes jeg også det. Men det er forskjell på hva vi tåler takler her i livet. Det er også slik at ikke folk ikke nødvendigvis viser hverandre alt. Du vet ikke nødvendigvis alt om hvordan denne kollegaens liv er. Det kan godt hende at hun har problemer og vanskeligheter på helt andre plan enn deg - selv om hun har langt mindre klesvask enn deg.

[Anonym bruker]

HI her

 

Ja, jeg vet at dere nok har rett, og det er vel derfor jeg normalt holder ut Ellers kjenner jeg henne ganske godt og vet at hun har et bra kosthold, trener og ikke ser ut for å ha noen psykiske problemer. Da skjuler hun det veldig godt. Hun er egentlig en utrolig herlig person, morsom å være med og snill og god, men av og til blir det litt vel mye sutring likevel. Jeg husker jo at jeg også kunne være sliten og stresset før jeg fikk barn, men ikke i nærheten av slik som nå. Men kanskje hun er en av de som blir mindre sliten av barn, mann og hus, hva vet jeg?

[I scream for icecream!]

Hehe, jeg kjenner følelsen. Jeg har bare to barn, men det ene er kronisk sykt og trenger mye oppfølging, forholdet med samboer må dermed også pleies ekstra, det andre barnet må få sitt, huset skal helst holdes i orden. Jeg studerer fulltid på et veldig krevende studie, og jobber ved siden av. Barna er ofte syke, det blir veldig lite søvn for å rekke alt, og det er en evig kabal som skal gå opp.

 

Likevel er det MANGE i klassen min som syter mye mer enn meg over hvor mye de har å gjøre og hvor stresset de er. Single, unge mennesker som bare studerer og bor på hybel. Hehe. Jeg er som deg en person som er opptatt av å være støttende, og forstår som regel godt at folk er slitne og stresset selv om de ikke har like mye å gjøre, men noen ganger blir jeg litt irritert også. Særlig hvis ting er tøffe hjemme, er det vanskelig å ha medfølelse når noen f.eks klager over at de blir så trøtte når de sover for mye.

 

Jeg tror det er viktig å heller fokusere på hvor mye du får gjort, hvor flink du faktisk er som klarer å holde styr på alt sammen, og minne seg selv på at alt er relativt. Man får ofte et annet perspektiv på ting når man selv får barn. Jeg har hatt venner som har sagt til meg at de ikke vil klage til meg fordi de vet at jeg har det så mye verre, og DET synes jeg var kjempetrist. Jeg vil jo gjerne være en god venn og en god støtte selv om de ikke har like mye utfordringer. Og det passer jeg på å si til dem ofte.

[Anonym bruker]

 

 

Ut i fra den logikken der kan jo ikke du heller klage - for det finnes mange andre som har det mer slitsomt og vanskelig enn deg.

 

Ut i fra denne logikken kan ingen klage på at de har vondt fordi de har brukket armen, tenk på dem som har kreft og faktisk kan komme til å dø av det.

 

Du kan ikke klage over å ha fire barn og dårlig nattesøvn, for tenk på dem som ikke kan få barn, eller som har barn som får en dødelig sykdom og som må sitte og se ungen sin langsomt visne bort.

 

Nå er jeg litt krass mot deg, men jeg blir så oppgitt over den holdningen du viser her. Greit nok at det er slitsomt med folk som klager mye, det synes jeg også det. Men det er forskjell på hva vi tåler takler her i livet. Det er også slik at ikke folk ikke nødvendigvis viser hverandre alt. Du vet ikke nødvendigvis alt om hvordan denne kollegaens liv er. Det kan godt hende at hun har problemer og vanskeligheter på helt andre plan enn deg - selv om hun har langt mindre klesvask enn deg.

 

 

HI her

 

Jeg er klar over dette, og innlegget var som sagt for å få ut litt damp. Ble bare så lei i dag. Jeg klager veldig sjeldent selv, og følte i dag at det ble litt feil når hun klaget over å bare ha sovet 7 timer om natten og hadde så mye å gjøre på jobb. Vel, jeg sov 4,5 time i natt og har like mye å gjøre på jobb, men jeg syter ikke over det likevel... Uff, nei, nå høres jeg sikkert bare enda mer fæl ut, men håper poenget ikke glapp likevel. Jeg er som nevnt som regel svært tålmodig med venninner og kollegaer, bare ikke alltid.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Jeg var totalt utslitt hver dag fra jeg var 12 til jeg var 22, når jeg var 22 fikk jeg guttungen her, livet mitt ble lettere etter jeg fikk barn, husarbeid osv osv er lett i forhold til problemer før.

 

Bare fordi du kjenner til hvordan hun bor, så kjenner du ikke henne. For alt du vet kan hun være kronisk syk, slite psykisk eller ha andre grunner til å være utslitt.

 

Sier meg enig med Filifjonka i forhold til logikken din.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

 

HI her

 

Jeg er klar over dette, og innlegget var som sagt for å få ut litt damp. Ble bare så lei i dag. Jeg klager veldig sjeldent selv, og følte i dag at det ble litt feil når hun klaget over å bare ha sovet 7 timer om natten og hadde så mye å gjøre på jobb. Vel, jeg sov 4,5 time i natt og har like mye å gjøre på jobb, men jeg syter ikke over det likevel... Uff, nei, nå høres jeg sikkert bare enda mer fæl ut, men håper poenget ikke glapp likevel. Jeg er som nevnt som regel svært tålmodig med venninner og kollegaer, bare ikke alltid.

 

Du syter ikke til henne om det nei, men lager et langt syteinnlegg om det inne på et nettforum i stedenfor. Samme greia, bare at du fikk det ord for ord, mens vi leser det.

[Anonym bruker]

Hehe, jeg kjenner følelsen. Jeg har bare to barn, men det ene er kronisk sykt og trenger mye oppfølging, forholdet med samboer må dermed også pleies ekstra, det andre barnet må få sitt, huset skal helst holdes i orden. Jeg studerer fulltid på et veldig krevende studie, og jobber ved siden av. Barna er ofte syke, det blir veldig lite søvn for å rekke alt, og det er en evig kabal som skal gå opp.

 

Likevel er det MANGE i klassen min som syter mye mer enn meg over hvor mye de har å gjøre og hvor stresset de er. Single, unge mennesker som bare studerer og bor på hybel. Hehe. Jeg er som deg en person som er opptatt av å være støttende, og forstår som regel godt at folk er slitne og stresset selv om de ikke har like mye å gjøre, men noen ganger blir jeg litt irritert også. Særlig hvis ting er tøffe hjemme, er det vanskelig å ha medfølelse når noen f.eks klager over at de blir så trøtte når de sover for mye.

 

Jeg tror det er viktig å heller fokusere på hvor mye du får gjort, hvor flink du faktisk er som klarer å holde styr på alt sammen, og minne seg selv på at alt er relativt. Man får ofte et annet perspektiv på ting når man selv får barn. Jeg har hatt venner som har sagt til meg at de ikke vil klage til meg fordi de vet at jeg har det så mye verre, og DET synes jeg var kjempetrist. Jeg vil jo gjerne være en god venn og en god støtte selv om de ikke har like mye utfordringer. Og det passer jeg på å si til dem ofte.

 

HI her

 

Du klarte så mye bedre enn meg å sette ord på akkurat hva jeg mener. Jeg er også opptatt av å være støttende og en god enn og kollega, men ble altså oppgitt i dag. Akkurat sånn som du beskriver fordi det er småting liksom. Jeg også skjønner jo at andre selvsagt blir sliten selv om de ikke har barn, mann osv, men føler noen ganger at det er litt unødvendig å klage til meg om det da. Kanskje jeg normalt er altfor medfølende?

[C.L.H85]

Ha ha ha Sånn kunne kanskje jeg tenke selv før jeg fikk barn(men drev ikke å sutret åpenlyst da) Kunne tenke at " sååå sliiten har jeg aldri vært før altså" eeeehhh, så fikk jeg unge da, jobb, studier, hus og hjem... Da fant jeg ut hva betydningen av hva sliten betyr Og jeg har bare 1 unge!! Ha ha..

 

Man lærer så lenge man lever... Og det er jaggu sant!

[I scream for icecream!]

Hehe, jeg kjenner følelsen. Jeg har bare to barn, men det ene er kronisk sykt og trenger mye oppfølging, forholdet med samboer må dermed også pleies ekstra, det andre barnet må få sitt, huset skal helst holdes i orden. Jeg studerer fulltid på et veldig krevende studie, og jobber ved siden av. Barna er ofte syke, det blir veldig lite søvn for å rekke alt, og det er en evig kabal som skal gå opp. Likevel er det MANGE i klassen min som syter mye mer enn meg over hvor mye de har å gjøre og hvor stresset de er. Single, unge mennesker som bare studerer og bor på hybel. Hehe. Jeg er som deg en person som er opptatt av å være støttende, og forstår som regel godt at folk er slitne og stresset selv om de ikke har like mye å gjøre, men noen ganger blir jeg litt irritert også. Særlig hvis ting er tøffe hjemme, er det vanskelig å ha medfølelse når noen f.eks klager over at de blir så trøtte når de sover for mye. Jeg tror det er viktig å heller fokusere på hvor mye du får gjort, hvor flink du faktisk er som klarer å holde styr på alt sammen, og minne seg selv på at alt er relativt. Man får ofte et annet perspektiv på ting når man selv får barn. Jeg har hatt venner som har sagt til meg at de ikke vil klage til meg fordi de vet at jeg har det så mye verre, og DET synes jeg var kjempetrist. Jeg vil jo gjerne være en god venn og en god støtte selv om de ikke har like mye utfordringer. Og det passer jeg på å si til dem ofte.

HI her Du klarte så mye bedre enn meg å sette ord på akkurat hva jeg mener. Jeg er også opptatt av å være støttende og en god enn og kollega, men ble altså oppgitt i dag. Akkurat sånn som du beskriver fordi det er småting liksom. Jeg også skjønner jo at andre selvsagt blir sliten selv om de ikke har barn, mann osv, men føler noen ganger at det er litt unødvendig å klage til meg om det da. Kanskje jeg normalt er altfor medfølende?

 

Det kan godt hende! Kanskje du bare bør ta det som et godt tegn på at folk ser på deg som en god venn? At de stoler på deg og gjerne snakker med deg når de synes ting er vanskelig? Likevel synes jeg ikke det er rart at du noen ganger synes de burde ta litt hensyn til deg også. Noen ganger synes jeg det hjelper når venninnen min klager og f.eks slenger på "Når JEG er så sliten, fatter jeg ikke hvordan DU klarer å stå på bena." Da klager hun, jeg lytter og støtter, men samtidig klarer hun å vise at hun vet at jeg har mer og gjøre og at hun beundrer meg for det. Jeg mener at alle får lov til å klage, enten det er små eller store ting, men ingen liker folk som klager hele tiden. Selv om jeg har relativt store ting jeg kan klage for, klager jeg noen ganger for tulleting også, men jeg prøver alltid å veie opp med litt positivitet. Jeg er enig med de over her som mener at det må være lov å f.eks klage over en brukket arm selv om andre har kreft, eller over forkjølte barn selv om andres barn er alvorlig syke, MEN det må også være lov å føle på at det noen ganger kan bli for mye. Jeg har øyeblikk innimellom der jeg irriterer vettet av meg for venninner som klager over snørrete barn på Facebook siden det tross alt kan være så mye verre, men jeg annerkjenner følelsene og så går det over etter en liten stund.