Forsvarsfruer

[Anonym bruker]

Jeg klarer ikke å bestemme meg for om jeg ønsker dette livet eller ikke.

Hvordan får dere det praktiske til å gå opp med jobb osv. Spesielt hvis dere jobber turnus og ikke har familie i nærheten.

Vi har ingen barn sammen ennå, men jeg har ett fra før på 7 år.

Vi har vært sammen i 4 år og jeg har innbilt meg at dette går bra.... men jeg takler hver utenlandstur dårligere for hver gang.

[SBV]

Kan bare si at jeg forstår deg... Jeg har "måtte" flytte fra jobb og nettverk for at vi skal få ting til å fungere. Jeg jobber ikke turnus, så har ikke den utfordringen, men andre utfordringer er det jo når man er gift med (en i) Forsvaret!

 

Når det gjelder utenlandsturer, så hjelper Forsvaret deg med ebba del praktiske ting. Min familiekontakt virket veldig villig til å hjelpe hvertfall.

 

Jeg har brukt vektskåla og funnet ut at alt det positive med mannen min veier opp mot det negative ved jobben hans.

[Anonym bruker]

Hadde det ikke vært barn i bildet hos oss hadde jeg rømt for lenge siden.

Dessverre så jeg ikke hvordan forsvarslivet virket på meg før det var for sent.

 

Jeg hater det mer enn jeg klarer gi utrykk for, og og blir fysisk syk under lengre reiser fordi jeg ikke har tid til å ta vare på meg selv.

Jobbmessig må jeg lete under samme kriterier som en alenemor. For å hente og levere i bernehage/sfo blir størsteparten av tiden min oppgave, uten hjelp da vi måtte flytte fra familien.

 

Men verst av alt er når jeg ser savnet hos ungene pga mye reising, og hvordan de straffer meg eller mannen under og etter reisen.

 

Er ikke uten grunn at de i forsvarer ligger og kniver i toppen på skillsmisse-statissikken.

 

Ang hjelp fra forsvaret og familiekontakt som nevnes i innlegget over her; det har jeg aldri hørt om. Trenger du hjelp til noe må du selv ringe rundt og tigge, og familiekontakt er bare et fint ord de aldri har hørt om hos oss iallfall.

 

Og betalingen er latterlig liten i forhold til alle offerene vi må gjøre.