Flere med mannfolk som ikke "bryr" seg om svangerskapet?

[mini and me]

Syntes bare jeg hører om alle som har så fantastiske menn. Min mann er langt fra fantastisk nå som jeg er gravid. Noen flere som har det sånn. Han klarer ikke forholde seg til babyen i magen. Kjenner ikke på magen snakker ikke til den (kanskje ikke så vanlig det da) I det hele tatt uinteressert. Lar meg klarte opp på stiger og spikre. Bærer, sjauer, graver og maler i det hele tatt. Spør ikke hvordan det går og om det er noe han kan hjelpe meg med.

Man blir jo litt lei seg da.... Når jeg måtte på sykehuset glemte han og spørre hvordan det hadde gått. Han hadde glemt hele greia.

[Mamma til tre gutter]

viss eg var deg ville eg tatt en skikkelig prat med han... er mangen mannfolk som har problemer med å få en forhold til den lille osv, men han bør ta hensyn.. Du har ingen ting opp i en stige og gjere og bære masse vil du bare utsette deg sjølv for mye smerter seinere... ta han skikkelig i nakken å fortell han hvordan du har det... må sei eg blir gitt oppgitt av disse mannfolkene son trur at alt er så enkelt og lett... eg har heldigvis en mann som tar hensyn.. men han var ikkje sånn veldig flink med første unge men med 2 og 3 er han gull verdt.. trur dei må oppleve litt for å skjønne alt vi går igjennom.. masse lykke til

[Gjest -ia-]

Ja, min brydde seg så lite at han stakk fra meg i uke 13, og flytta til andre kanten av landet. Har ikke hørt snurten av han siden, og det er 2 måneder siden!

[Dezzi]

ja, mini and me, akkurat som å lese om min hverdag vet jo at han gleder seg, men må liksom dra gleden ut av han...

[tre håpefulle]

Hehe... Du er ikke alene.. Jeg går nå gravid med nummer tre, og han spør ikke noe i forhold til svangerskapet og kjenner kun på magen når jeg tar hånden bort, fordi vesla der inne sparker..

 

Jeg sa før jeg fik meg kjæreste denne siste gangen, at jeg ønskte meg en mann med stor M.. Jeg hadde da vært sammen med en gutt som sikkert kunne limt seg til meg om han kunne. Overøste meg med blomster i tide og utide. Sa han elsket meg 20 ganger for dag. Strøk og puset og ville nesten kvele meg med kjærlighetserklæringer. Han hadde nok sunget og strøket, lest seg opp og levd seg inn i graviditeten, sikkert mer enn meg, også.

 

Men så har det seg slik at jeg ønsket en mann som var mer mann enn meg selv.. =) Og det fant jeg.. Det som følger med denne MANENN er en mann som må fortelles hvordan jeg ønsker ting, for han har ikke så mye feminin side til å sanse dette selv. At han ikke stryker og synger til den lille i magen, bryr jeg meg ikke om lenger. For når jeg får se tårene i øynene til denne MANNEN, når han får se den lille for første gang etter fødselen. Når han med med stor stolthet og ærefrykt kikker på meg for den bragden jeg har gjort under fødselen, bare slik en MANN kan gjøre.. Da spiller det ingen rolle hvor mye engasjert han har vært i svangerskapet. De tårene er tildelt meg og den lille, og betyr så uendelig mye!

 

Jeg fant meg en mann med stor M, og kunne ikke tenkt meg det annerledes heller.. =) Forklarer jeg han hvordan ting skal/kan gjøres, så gjør han det helt som han skal, han har det bare ikke i instinktet, slik som vi kvinner! =)

[♣ Christiane ♣]

Henger meg på innlegget over.

Min mann er en MANN. Han snakker ikke om graviditeten, her er det jeg som må fortelle hvis jeg føler for det.

Han er ikke typen som slenger rundt seg med komplimenter og blomster heller.

Men, han forteller moren sin hvor stolt han er av meg, og da vet man jo at alt er i orden, hehe ( hun forteller jo meg alt )

Men han er en fabelaktig far for vår snart 3 år gamle gutt, og vet at han kommer til å være like flink med nr 2.

Vet at han gleder seg, men tror ikke han klarer å forholde seg til noe han hverken ser eller føler selv, annet en at kona hans blir stadig rundere i kantene :-)

[♣ Christiane ♣]

Glemte å si at i forrige svangerskap så var jeg høygravid på sommeren, midt i en hetebølge.

Fikk bein som tømmerstokker og masse væske i kroppen.

Klagde ikke, men han så hvordan jeg hadde det og svarte med å innstallere varmepunpe/aircondition i begge etasjene.

Han er av typen som gjør ting og ikke snakker om ting, og de er det nok mange av.

[November-spire-79]

Det finnes en mellomting her. Jeg har blitt tatt ifra malingskosten, nektet å ligge på magen, nektet kaffe, nektet å drikke alkoholfri øl, nektet å dra på skautur alene(glad i å fiske) blir sett stygt på hvis jeg spiser godteri på en lørdag fordi babyen må få sunn mat osv

Det er heller ikke så gøy

[mamma til s@lma]

Du er nok ikke alene , mange som etterlyser litt mer oppmerksomhet når de venter barn . Her kommer mannen fra familie med mange søsken , annen kultur og helt annet syn på svangerskap . Det er helt vanlig å være gravid , han bryr seg ikke om plager eller om hvordan jeg har det , spør aldri heller , og jeg har faktisk sluttet å fortelle det også . Blir nokså irritert når noen spør på Tlf hvordan jeg har det og han sier helt fint, ingen problemet , har da lyst å si : har du spurt meg hvordan jeg har det egentlig ? Ble nå vant til det , men var ganske lei meg til å begynne med , da folk på jobb brydde seg mer enn han. Jeg er egentlig ganske heldig , for andre menn med hans bakgrunn gjør ikke en dritt hjemmet , alt ligger på kvinnen i huset , om hun så skulle være høygravid .her tar mannen ganske mye av oppgaver , en del ting fra før , noen av egen initiativ og av og til sier jeg fra , men er jo ingen selvfølge hos andre . Han er på ingen måte romantisk eller omtenksom , men jeg vet han er glad i oss og venter den lille minst like sterk som meg . Så da får jeg tåle at av og til så har jeg begge hender opptatt med søppelposer og må i tillegg låse døra når vi skal ut, mens han står tømhendt og venter på heis . Det kunne vært mye verre .

[4skatter]

Jeg har en mann som ikke bryr seg,... ser jeg sliten ut får jeg til svar... du valgte det... Han gleder seg ikke til dette barnet, han gruer seg faktisk, for alt med barn er jobb... og han er alltid sliten... Får ikke hjelp med poser eller noe.. Han tar litt i hjemme heldigvis og avlaster med de andre barna... Men har bare funnet ut på veien at jeg rett og slett er gift med en drittsekk... beklager ordet... Barnet var planlagt, men da jeg ble gravid angret han... enkelt og greit... Syteinnlegg fra min side...

[Gjest Neriad]

Det er nok vanligere enn mange tror, dessverre. Min er også slik. Likevel er vi fortsatt sammen, etter mange, mange år, og skal ha barn nr 3 nå.

 

Jeg vet at han sliter med å forstå at det virkelig er et barn der før han faktisk får det i armene. Faktisk synes han det er mest skummelt og ubehagelig å tenke på at familien skal forandre seg, og at han har så til de grader liten kontroll på det som skjer. Best å ikke tenke for mye på det... Og når fødselen er vel overstått og han faktisk får ungen i armene, så er det såpass overveldende og skummelt det også, at han egentlig synes det er best at jeg tar hovedansvaret de aller første månedene. Ungen er jo så liten, han kan jo skade den på ett eller annet vis med de store, grove hendene sine! DET er hva jeg tilslutt fikk ut av mannen min etter å ha presset han til en alvorsprat sist vi fikk barn. Da var han helt nervevrak av at jeg hadde mast så mye på han.

 

Så det gidder jeg ikke denne gangen. Det jeg vet er at hvis jeg bare gir han litt tid, og trekker meg tilbake og lar han få prøve seg fram på f.eks. bleieskift o.l. helt på egen hånd, så klarer han seg etterhvert fint. Og så er han en super far etterhvert som ungene har blitt større! Han tar masse ansvar nå, og begge ungene er blitt veldig "pappa-barn". Man skal være foreldre resten av livet, det er ikke sikkert at alt er håpløst bare fordi den ene parten ikke takler starten like godt som den andre.

 

Erlitt enig med hun som snakket om MANN med stor M: Det er ett eller annet med slike praktiske anlagte "manne-menn" som gjør at litt diffuse, følelsepregete typiske kvinnfolksaker som graviditet, spedbarn, "la oss snakke om hva vi føler for hverandre"-saker takler de ekstremt dårlig! Det blir ikke bedre hvis de jobber i et veldig tradisjonelt mannsdominert yrke og har bare kompiser med samme typer jobb. Har jobbet på slike steder selv, og jeg vet at mannfolka der rett og slett ikke prater om barn og familie på den måten. Det er ikke en del av kulturen deres. Derimot kan de legge sjela si i å finne den perfekte familiebilen, eller å få bygd ferdig verandaen før ungen blir født. Og de kan bekymre seg masse for fremtiden, økonomi, klarer jeg å hjelpe ungen med utdanning, o.l, men de prater ikke nødvendigvis med noen om det.

[Lettie]

Min er også sånn, helt lik som forrige svangerskap. Han forvandlet seg totalt idet ungen var født og er kjempeflink far! Tror bare noen ikke klarer helt å ta en graviditet innover seg. Han bryr seg feks ikke om babyutstur osv så lenge babyen er i magen og kunne nesten bli sint/irritert over at jeg kjøpte vogn osv (at jeg brukte penger), men han er veldig opptatt av at barna våre ikke skal lide noen nød osv nå Litt merkelig, men noen er vel bare sånn.

[Fisken89]

Har litt av samme problemet. Er gravid med nr.2 , som er min manns første.. Han stryker sjeldent på magen, snakker nesten aldri til hun i magen, spør aldri hvordan jeg har det, om jeg trenger noe.. Diskuterer ofte om småting, som ender opp med at jeg blir lei meg og gråter og stikker på soverommet,mens han sitter i stua og ser tv.. Det er frustrerende og jeg har prøvd å si ifra til han,men det nytter aldri...