Jeg vil gjerne ha ekteskapsrådgivning, mannen vil absolutt IKKE :(

[Anonym bruker]

Vi har snakket om det flere ganger. Det er ikke det at vi har enorme problemer, men jeg ønsker å være føre var. Har sett så mange ekteskap gå i dass. Jeg føler det så sterkt, at hadde det ikke vært for barna og løftene vi har gitt til hverandre, da hadde jeg ikke orket mer.

 

Men han vil altså ikke. Han er ikke glad i å snakke om følelser, og er redd for å bli misforstått (noe som har skjedd før).

 

Hva gjør vi nå da? Er veldig lei meg for at dette var max han gadd å investere i oss. Jeg har bedt han om å komme med andre forslag til hva vi kan gjøre for å jobbe med forholdet, men han kommer ikke på en ting.

 

Han er en ganske tilbakelent type, evig optimist og tenker at alt skal ordne seg.

 

Jeg er redd for hvor vi er om ti år. Jeg elsker han og ungene og vil bare at alt skal være bra.

 

: (

[Anonym bruker]

Hei,

 

Hvilke type problemer er det dere sliter med? Jeg ble litt usikker på hvilke utfordringer dere har siden du skrev "føre var"?

 

Jeg har nok en mann som er likedan, som synes det er veldig vanskelig å snakke om følelser og i hvert fall overfor andre enn meg.

 

Hva med å finne på ting sammen bare dere 2?

Skaffe barnevakt 1 eller 2 ganger i måneden og at dere annen hver gang skifter på å finne på noe dere da skal gjøre.

Alt fra en telttur, til middag på restaurant, til bowling, en tur i skogen, bade nakne i et tjern - ja her er det fantasien som setter grenser?

[Anonym bruker]

Takk for svar! Vi har prøvd å ha fast gå ut-kveld en gang pr mnd. Da har vi det ekstra fint et par dager, men så er det tilbake igjen til normalen.

 

Som sagt, har vi ikke veldig store problemer. Men vi er utrolig forskjellige mennesker, og vårt syn på hvordan ting bør være er ofte helt natt og dag.

 

Videre ønsker jeg mer initiativ og romantikk fra hans side. Han har kjøpt blomster til meg kanskje to ganger ila våre tretten år sammen. Før pleide han å skrive utrolig søte kort, det gjør han bare nå til bursdagen min. Han gidder ikke å dusje noe særlig ofte, er stort sett ubarbert, og må overtales til å klippe håret hver_bidige_gang. Av og til føler jeg at jeg har en ekstra unge.

 

Jeg på min side, er i overkant kontrollfreak, klarer ikke la være å gnage på han, har ekstremt kort lunte og er utålmodig.

 

Vi er inderlig glade i hverandre, og har mye fint sammen altså. Nå skulle jeg jo bare si det negative.. Men for å kompensere kan jeg nevne at mannnen min er en fantastisk far, veldig flink til å gi meg komplimenter, ansvarsfull, flink å ta i et tak og en skikkelig snill bamse.

[moota m storebror&lillebror]

Sånn var samboeren min også. Og tilslutt gikk jeg fra han. Han sa i ettertid at han ikke ville være med til familierådgivning for han synes det var ydmykende. Jeg spurte jo da hva som var mest ydmykende, rådgivning eller bruddet. Og det var jo bruddet.

Vi har funnet tilbake til hverandre igjen, og han hadde nok blitt med om jeg hadde bedt han, men det måtte vært aller siste utvei, og bare såvidt da.

[Anonym bruker]

Takk for svar!

 

Vel, for meg er det uansett ikke et alternativ å gå fra han. Det har å gjøre med at vi er gift, og jeg vil ikke utsette ungene for det. Men jeg har heller ikke lyst til å ende opp i et trist, kjærlighetsløst ekteskap. Slik er det IKKE nå altså, men jeg er redd for hvor vi er i fremtiden

[MortenO]

Hele poenget med et møte på familievernkontoret er jo nettopp at man kan få snakket om følelsene og finne kjernen til problemene. Jeg er heller ikke en type som snakker om følelsene noe særlig og vi ble reddet av en kjempebra psykolog på familievernkontoret. Han stilte oss de rette spørsmålene, jeg fikk høre hva som gnagde hos dama, fikk ut hva jeg hadde på skuldrene osv. Det var en katalysator som gjorde at vi fant ut av ting selv og etter en helg alene på en hytta på fjellet endte det med at vi giftet oss i stedet for å gå fra hverandre.

 

Det trenger ikke ende i solskinnshistorie for dere, men det er verdt besøket. ønsker man virkelig at forholdet skal holde så må man investere litt i det, ingenting kommer av seg selv.

[Anonym bruker]

Takk for svar! Ja, det mener jeg også... hvordan kan jeg overbevise mannen min? Har ikke lyst til å tvinge han, men..

[Tante_Esel]

hehe.. jeg bkle så inspirert av spørsmålet ditt at jeg spurte mannen om han hadde blitt med hvis vi trengte det... han sa: aldri i livet! Han synes sånn er tull...

 

kanskje du ville fått utbytte av å dra til psykolog alene, uten han? så du kan se han gjennom en annens øyne liksom, og kanskje bli tilfreds med han, og lære å like forskjellene deres?

[Anonym bruker]

Hm, ja jeg har tenkt på det, men føler meg ganske sikker på at de vile sagt at det ikke blir skikkelig parterapi uten begge tilstede..