Hva er det sinteste du har blitt på mannen din og hvorfor?

[Anonym bruker]

Og hvor sint ble du?

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Han var mentalt utro med eksen sin.. Skrev med henne bak min rygg, de pratet sammen om hvordan de savnet det de hadde sammen ol.. Ble fly forbanna på mannfolket, sønnen vår var 5 mnd, og vi hadde nyerlig funnet ut at jeg var gravid igjen. Var såpass ille at jeg dro og så på leiligheter å flytte inn i.

Vi har hatt det tøft, men jobbet oss gjennom dette, jobber fortsatt med det.

[Anonym bruker]

Jeg blir skikkelig sint på han 1-2ganger i året, ofte for samme grunn..

 

 

Sist så var det fordi at han drakk i hele julen. 2-6øl+ hver kveld fra lillejulaften og til romjulen. Så skulle vi ha en rolig kveld hjemme, for vi skulle reise dagen etterpå, og måtte opp tidlig. (Snøstorm, mye vind og glatte veier dit vi skulle, så ville helst at han skulle kjøre) Vel, han dro selvsagt på fest, og kom ikke hjem før klokken var 3\4tiden. Vekket meg og ungen. Hadde vært på en skikkelig ungdomsfest og flørtet vilt rundt seg, mens halve svigerfamilien var der.. Aldri vært så flau når jeg fikk vite dette! Endte med at han selvsagt ikke kunne kjøre dagen derpå, og jeg måtte kjøre. I i tillegg var han jo dårlig og kvalm... Tror aldri jeg har vært så forbanna før.. Kjenner det koker bare av å skrive om det nå..

 

han får ikke flere sjanser, og det er han fullt klar over.

 

Dette høres kanskje ikke ille ut, men det ligger mer bak.

[Anonym bruker]

Da mannen min godkjente å bli overflyttet til et annet land mens jeg var gravid med nr to. Eller da han bestemte at han skulle begynne å bygge rett etter fødselen, og måtte 3 måneder tidligere slik at jeg ble stående igjen med prosjektet, barna og pakkingen alene...

 

Gikk over det også....

[Lyckelin]

har vel egentlig ikke vært ordentlig sint, bare oppgitt og skuffet. Mest skuffet ble jeg da jeg kom hjem fra en månedes opphold i USA, når jeg gikk inn døra var det så rotete og møkkete at det såvidt gikk an å komme inn. Men er liksom ikke noe vits i å bli sinna, bare å prate om det å be han finne fram kost og skurebøtte...

[Den perfekte mor, påan igjen]

da han sa nei til å gjøre broren min en enkel tjeneste, uten å kunne begrunne det skikkelig. Vi har fått veldig mye av broren min, både hjelp og gaver. Det var skikkelig flaut!

 

Blir også ganske sint når vi steller til selskap (bursdag, dåp...) og han pusler med sitt på utsiden. Bygger garasje, vasker traktor etc. Kanskje ikke rette dagen når vi har så mye annet som han hver gang tar som en selvfølge at jeg gjør? Og han HVER gang får en skikkelig skyllebøtte fordi jeg ikke har tenkt å gjøre alt alene?

 

Og når han hver gang jeg lager middag stiller seg opp på plasser på kjøkkenet som han vet jeg skal forbi og borti. Det han helst burde gjøre var å hjelpe til, men der er til og med en sitteplass han kunne ha hengt rundt istedet for å gå i veien! Det verste er at det kommer som en bombe på han hver gang jeg påpeker dette...

[Gjest Miryks]

Vi har slitt mye det siste året. Mye dødsfall i nærmeste familie (søsken, foreldre, onkler, besteforeldre), og jeg har hatt angst og depresjoner lenge. Gått jevnlig til samtaler med legen min, og har hinta til gubben at han burde gjøre det samme, pga at han mistet et søsken sent i fjor.

Jeg blir lett sint, svinger mye i humøret osv.

Så, den gangen jeg ble mest sint på ham, var når han ordla seg på denne måten. Vi hadde en diskusjon fra før, ang flytting og diverse. Han presterer å si at "Vi vet jo ikke hva som er galt med deg, og ungene fortjener bedre". Som om jeg er skyld i at vi hadde hatt det tungt det siste året.

 

Jeg ble så sint at jeg ikke klarte å si noe. Jeg satt bare ved siden av fyren og rista. Reiste meg opp, sa at det er ikke bare jeg som har problemer, og gikk en 3 timers tur med bikkja, og var ikke tilbake før kl 5 på morgenen.

Den dagen ringte gubben legen for å få time til samtale...

[Anonym bruker]

Det har stort sett hatt med uakseptabel alkoholbruk å gjøre. Er lenge siden nå. Han fikk valget, meg eller fyll, og valgte heldigvis meg:)

[Anonym bruker]

Da vi hadde fått vårt første barn sammen, og månedene gikk, han sa han skulle ta ansvar, men alt han gjorde ble bare helt feil. Vi var ikke sammen da. Han ønsket å ha tid med den lille, men kom kun etter leggetid. Koselig for meg og han, men det hjalp ikke så mye på han og baby. Etter 4 mnd slik fikk jeg nok. Var sliten og lei hele situasjonen. Vi hadde bygd oss ett bedre forhold, men nå var det ikke bare meg lenger, nå var vi to. Klikka på han i telefonen, skreik så stemmen vrengte seg og fortalte han opp i mente hva jeg mente. Kanskje ikke det verste å gjøre, men når jeg aldri har klart å bli ordentlig sinna på den gubben på da 5 år, så var det litt stort alikavel. Husker han ble helt paff, for han hadde aldri hørt meg så sinna før. Tror det var da han innså at han var på vei til å miste oss, for nå har vi fått barn nr 2 sammen og har det kjempebra, og han har blitt verdens beste pappa for barna sine, det tok bare litt tid for han å tilpasse seg

 

Det hender vi krangler litt her hjemme, og vi blir så fæle at vi i verste fall kan kaste ting i veggen eller at jeg viser tegn til at jeg vil slå han selv om jeg ikke gjør det (han er uansett dobbelt så stor som meg, og jeg skulle av og til ønske jeg kunne banke litt vett i hue på han:P), men jeg tror ikke noenting overgår den gangen i telefonen. Har aldri følt meg mer sint som da heller.

[Mammaaaaaa]

Kom driiita hjem fra fest, vekte ungen og skremte han, spydde ut hele stua, så hele leiligheten stinket, jeg var gravid, kvalm og brukte resten av natta på å trøste 2-åringen og henge over do og spy...

 

Vi ler av det nå, men han vet godt at det ikke skal skje igjen!

 

( litt søt var han jo, for han hadde stresset noe sinnsykt med a finne sjåfør, for han ville hjem til oss. Han skulle egentlig sove i hytte med kompiser:))

[Anonym bruker]

Sint og skuffa er jeg for tiden.

Vi har lite penger nå for tiden. Mye som er komt på i tillegg til konfirmasjoner.

 

Jeg har ikke jobb og går stadig med dårlig samvittighet for at "jeg ikke bidrar", men det er så leit når man prøver å stramme inn på unødvendig forbruk og du ikke SER at der er vilje hos partneren til å stramme inn på ting han ønsker å gjøre.

 

Jeg blir lei og sint fordi vi har særkulsbarn begge to og når jeg føler at der det skal sparest er på mine ungdomer som bor borte på skole( at det er dem som er utgiftsposten) . Dem er så voksne at dem kan tjene seg egne penger på å ha en jobb ved siden av skolen.Jeg ser også fremtil at dem skal klare seg helt selv, men det helper liksom ikke å gnåle om det hele tiden

 

Jeg synest heller ikke at det er enkelt å når det kommer nye utgifter helle tiden og det ikke er noen ende på det. Men det irriterer meg at min mann skal på peke både til ungene og meg om penger og og messer til ungene at nå får ikke du det og det. Det går på REPEAT, det stresser meg og jeg blir enda mer lei meg.

 

Men hva skjer ellers jo hans barn som han betaler bidra på , dem må ha ditt og datt når dem er hos oss nesten halve måneden. Men jeg har faen meg vet til å holde kjeften, kunne ikke han hatt den egenskapen også ??

[Bee&Alie]

Han var mentalt utro med eksen sin.. Skrev med henne bak min rygg, de pratet sammen om hvordan de savnet det de hadde sammen ol.. Ble fly forbanna på mannfolket, sønnen vår var 5 mnd, og vi hadde nyerlig funnet ut at jeg var gravid igjen. Var såpass ille at jeg dro og så på leiligheter å flytte inn i.

Vi har hatt det tøft, men jobbet oss gjennom dette, jobber fortsatt med det.

 

Den er vond :s Sliter litt med noe av det samme selv. Ikke at han var utro, hadde følelser el no for eksen. Men maaange episoder der de skulle være så gode venner og henge sammen når jeg ikke var der (bodde et stykke unna hverandre da). Pluss mye teite kommentarer rundt dette, fra han, som gjorde ting mye værre for meg. Skjønner ikke hva som fikk meg til å bli! Som regel hadde man kun sett bakhodet mitt i døra på tur ut av et slikt opplegg! Kan fortsatt slite og bli små bitter når jeg tenker på det.

[Anonym bruker]

Jeg blir litt sint av at min gubbe ikke helt klarer å skjønne at vi snart får et felles ansvar, og at han ikke lenger bare kan dra på de turene han vil og når det passer han, men det kan hende det blir lettere å skjønne når ungen først er her? Og jeg gruer meg litt til barseltiden, da jeg ikke helt ser at han kommer til å skjønne at jeg kanskje blir sliten.. Men sånn i bunn og grunn har jeg ikke akkurat mye å klage over, er egentlig bare småpirk. Jeg er nok egentlig ganske heldig

[Frøken Ubesluttsom]

Har kun blitt ordentlig skikkelig forbanna på min kjære en gang iløpet av 5 og et halvt år. Det var en gang i fjor sommer, da han bare fant ut at han skulle kjøre seg en tur (på motorsykkel) etter jobb. Han sa ikke fra til meg, og når klokka var sju (han skulle vært hjemme fire halv fem) og jeg hadde ringt han mange ganger uten å få svar, var jeg overbevist om at han hadde vært i ei ulykke, og lå hardt skadd eller i verstfall død ett eller annet sted. Jeg ringte svigerfar og satte hele verden i bevegelse, så sender han pluttselig ei melding til meg når klokka nrmer seg åtte - "jeg bare fikk lyst til å kjøre meg en tur etter jobb jeg". Da svarte jeg. Jævla egoist. Var så sint at jeg grein.

 

Fordi han gjorde meg så redd, og han veit så godt at jeg sliter med angst, og spesielt angst for å miste mine nærmeste.

[Gjest <3Barn&Engler<3]

Han var mentalt utro med eksen sin.. Skrev med henne bak min rygg, de pratet sammen om hvordan de savnet det de hadde sammen ol.. Ble fly forbanna på mannfolket, sønnen vår var 5 mnd, og vi hadde nyerlig funnet ut at jeg var gravid igjen. Var såpass ille at jeg dro og så på leiligheter å flytte inn i.

Vi har hatt det tøft, men jobbet oss gjennom dette, jobber fortsatt med det.

 

Den er vond :s Sliter litt med noe av det samme selv. Ikke at han var utro, hadde følelser el no for eksen. Men maaange episoder der de skulle være så gode venner og henge sammen når jeg ikke var der (bodde et stykke unna hverandre da). Pluss mye teite kommentarer rundt dette, fra han, som gjorde ting mye værre for meg. Skjønner ikke hva som fikk meg til å bli! Som regel hadde man kun sett bakhodet mitt i døra på tur ut av et slikt opplegg! Kan fortsatt slite og bli små bitter når jeg tenker på det.

 

Ja, det er ikke det letteste å komme gjennom, men når jeg ga han beskjed om at jeg var klar for å gå fra han, så la han alle kortene på bordet, alt om hva de har snakket om, alt om sine følelser og hvorfor han ville være i forhold med meg, og ikke ønsket et liv med henne.

Bestemte meg for å gi han en sjanse til, men er fortsatt sårt.

Jeg er også av de som stikker så fort slikt eller lignende hender, men her sitter man da hehe.. Får håpe det er positivt

[LillaGorilla♥♥]

Må være en gang han starta en krangel med min far for en filleting. De er gode venner stort sett, men da ble han sur, krangla og kom med en teit kommentar som var helt unødvendig.

 

Jeg ble forbanna og sa klart ifra at jeg syntes det var helt fjernt- og da gikk han sporenstreks og ba min far om unnskyldning, så var vi venner igjen

 

Sjeldent jeg blir sint på ham, men det er vel helst fordi han stort sett er veldig snill gutt!

[Linerlen og pipipen]

Vi hadde innmari dårlig råd i fjor vår. Det gikk litt i minus hver mnd pga flytting og studiestart. Jeg spinket og sparte på absolutt alt, og vi levde på kneipp-brød og vann. Han skulle på en heisatur som var planlagt og betalt lang tid i forveien. Etter at han kommer hjem finner jeg et kredittkort i lomma hans. Viser seg at han har svidd av 15.000 på bare tull! Leid stilig bil, spist ute og bodd på hotell. Da var jeg fly forbanna lenge etterpå. Synes det var jævlig respektløst. Tok oss et halvt år å betale tilbake, og masse renter og gebyrer.

[Musemorbr /]

Jøss. Nå føler jeg meg enormt heldig. Min greie blekner totalt etter alt jeg har lest her inne. Her var det da sønnen vår var i dårlig form og ikke ville spise noe. Vi hadde begge sovet lite, og hadde tynnslitte nerver. Jeg fant ut at gutten tok til seg kald mat bedre enn varm, og så kommer mannen og påstår at jeg er lat og ikke gidder varme opp maten. Noe jeg tok som at han plutselig mente jeg var en dårlig mor. Jeg vet han mener jeg er en fantastisk mor, og det sier han ofte, men der og da ble jeg knallsur på han, noe jeg ellers aldri blir. Han er stort sett den snilleste mannen jeg vet, og verdens beste far, så dette var kun fordi vi var helt utslitte. Han har aldri sagt noe vondt til meg før eller siden.

[Anonym bruker]

Når vi lå på familierom på barsel ble jeg skikkelig skuffet og såret. Jeg hadde ruptur grad 2, og i tillegg en opphoven kjønnsleppe som jeg måtte sy i. Greide kun å ligge på ene hoftebeinet, jeg klarte ikke stå eller gå uten hjelp. Da ligger samboer i sengen ved siden av og forteller til ALLE vennene sine "Dere må aaaaaaldri få barn, hele underlivet er ødelagt - det ser ikke ut!"

Jeg turde ikke se på mitt eget underliv før etter 1 mnd, fordi jeg var livredd for at jeg skulle bli helt sjokkskadet.

 

Takk for den, liksom!

[Tigerpote]

Når vi lå på familierom på barsel ble jeg skikkelig skuffet og såret. Jeg hadde ruptur grad 2, og i tillegg en opphoven kjønnsleppe som jeg måtte sy i. Greide kun å ligge på ene hoftebeinet, jeg klarte ikke stå eller gå uten hjelp. Da ligger samboer i sengen ved siden av og forteller til ALLE vennene sine "Dere må aaaaaaldri få barn, hele underlivet er ødelagt - det ser ikke ut!"

Jeg turde ikke se på mitt eget underliv før etter 1 mnd, fordi jeg var livredd for at jeg skulle bli helt sjokkskadet.

 

Takk for den, liksom!

 

 

[Anonym bruker]

Vi var på fest, plutselig var han vekke, fant ut han skulle hente en kompis ved å kjøre i fylla.

 

Hvorfor sier seg selv.. !

[Anonym bruker]

Vi har slitt litt på sexfronten. Jeg har hatt mye lyst og han ikke. Jeg har følt meg helt jævlig siden han ikke har villet hatt meg.

 

Det hadde nok engang gått laaang tid siden sist. Også var jeg syk og hjemme fra jobb en dag. Uten at han viste om det. Jeg lå å sov når han kom hjem. Etter en stund hører jeg lyder fra kontoret. Og der sitter han og runker til porno. Ikke nok med det men han satt også å så på et bilde av en god veninne av meg. Jeg klikka! Gråt og ble utrolig kvalm! Han ble helt fra seg og flau. Men nekter fullstendig for at han så på bildet av henne for å bli kåt. Det var kun tilfelfdigheter.. Har mine egne tanker om det da men..

 

Og en gang da han var hjemme hos foreldrene sine en helg på besøk, så hadde han vært ute med lokale kompiser.

 

Dagen etterpå kunne hun jenta som bodde under oss fortelle at han hadde snakket/flørtet med henne på fb. Sagt at han var lei av kjeftinga mi, og at det var ingen på den plassen han var på som var finere enn henne.. Trodde jeg skulle dø av skam, flauhet og sinne! Det var like før jeg pakket sakene mine å dro. Men han gjorde alt han kunne for å gjøre opp for seg. Sa unnskyld til jenta, vartet opp med blomster og lovende ord og det som var.

 

Han er en fantastisk mann på de aller fleste måter. Og i "virkeligheten" er han så trofast som man kan få det. Men det er noe jeg aldri kommer til å glemme. Og det dukker opp i hodet mitt støtt og stadig. Slitsomt og sårt:(

[Bee&Alie]

Han var mentalt utro med eksen sin.. Skrev med henne bak min rygg, de pratet sammen om hvordan de savnet det de hadde sammen ol.. Ble fly forbanna på mannfolket, sønnen vår var 5 mnd, og vi hadde nyerlig funnet ut at jeg var gravid igjen. Var såpass ille at jeg dro og så på leiligheter å flytte inn i.

Vi har hatt det tøft, men jobbet oss gjennom dette, jobber fortsatt med det.

 

Den er vond :s Sliter litt med noe av det samme selv. Ikke at han var utro, hadde følelser el no for eksen. Men maaange episoder der de skulle være så gode venner og henge sammen når jeg ikke var der (bodde et stykke unna hverandre da). Pluss mye teite kommentarer rundt dette, fra han, som gjorde ting mye værre for meg. Skjønner ikke hva som fikk meg til å bli! Som regel hadde man kun sett bakhodet mitt i døra på tur ut av et slikt opplegg! Kan fortsatt slite og bli små bitter når jeg tenker på det.

 

Ja, det er ikke det letteste å komme gjennom, men når jeg ga han beskjed om at jeg var klar for å gå fra han, så la han alle kortene på bordet, alt om hva de har snakket om, alt om sine følelser og hvorfor han ville være i forhold med meg, og ikke ønsket et liv med henne.

Bestemte meg for å gi han en sjanse til, men er fortsatt sårt.

Jeg er også av de som stikker så fort slikt eller lignende hender, men her sitter man da hehe.. Får håpe det er positivt

 

Skjønner deg godt jeg! Jeg var også klar for å gå når jeg følte at koppen begynte å renne over. Det var sårt! Men jeg viste også hvor mye følelser han hadde for meg (han var/er flink på å vise det!) Tror vi begge gjorde rett jeg!

[Gjest <3Barn&Engler<3]

 

Skjønner deg godt jeg! Jeg var også klar for å gå når jeg følte at koppen begynte å renne over. Det var sårt! Men jeg viste også hvor mye følelser han hadde for meg (han var/er flink på å vise det!) Tror vi begge gjorde rett jeg!

 

Han her er ikke så flink til å vise slikt på dagtid akurat.. Men på kvelden ligger han å stryker meg over håret, holder rundt meg, holder hånda mi hele natta ol Tror det ligger litt i det at dagene våre fortsatt "drukner" med fokus på ungene. 2 unger på 12,5 mnd var ikke helt etter planene, men om en stund roer det seg vel, bare man kommer inn i det hele

Satser på det jeg

[lmb30]

Da samboer bestemte seg for å flytte 60 mil for å være nærmere sin familie.

Vi hadde vært samboere i 10år og har 4 unger sammen. Minste var da 6 mnd.. Ble veldig sint, skuffa og lei meg..

Han bor fortsatt der....