Lurer på om dette er angst?

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke helt men.

Skriver litt om hvordan ting er først jeg.

På kvelden da jeg skal legge meg f eksempel: Står på badet, har stelt meg og skal bare vaske hender før jeg legger meg, slår av krana, men tenker nei det ble feil, slår på krana igjen, og av, for å legge meg. Neida, på med vannet igjen, og så av.

Grunne til det er at det jeg TENKER må være BRA før jeg slår av vannet å går å legger meg.

Samme med MATVARER i butikken. Feks, tar en pose potetgull, skal legge den i vogna, men nei, jeg må ta en ANNEN pose, jeg må ta den RIKTIGE.

Jeg kan tenke f eks tar jeg den posen finner mannen min seg en ny kjæreste. Tar en ny pose og kan tenke det samme (eller noe annet tragisk og da blir det feil å ta DEN posen jeg har tatt fordi da følger det tragiske med).

Herregud så teit jeg er. Når jeg handler og det skjer (kan skje med all slags matvarer) så håper jeg ingen oppdager det. Jeg kan f eks si litt lavt, neida jeg trenger ikke den posen med potetgull, jeg VET jeg skal ha den, men sier det og later som jeg ombestemmer meg, fordi det tar så langt tid før jeg finner den "riktige" posen.

De med vannet på badet, kan ta tid. Jeg blir irritert på meg selv.

 

Da jeg var liten tenkte jeg "lykke, ulykke, lykke, ulykke" da jeg løp opp trappen til andre etasje, hvert annhvert trinn var lykke og ulykke og det var da det begynte.

Det er ikke noe som hemmer meg i hverdagen, men noen ganger gjør det det. Hvorfor ikke bare ta det brødet i butikken da og gå?

Hvorfor ikke bare stenge krana tørke hender å gå å legge meg? Hvorfor må jeg vaske henda 8 ganger (ikke nazi på hygiene nei, men det ble feil å slå den av da). Jeg og mannen prøver å få barn og noen ganger kan jeg tenke "blir ikke gravid" så slår jeg på krana igjen i håp om at tanken om å bli gravid skal være det jeg tenker før jeg stenger krana å går.

Herregud så latterlig dette egentlig er. Men jeg kan ikke noe for det?

Jeg VIL ikke ha det sånn. Det er så irriterende da det står på. Det tar mye tid noen ganger.

Skjønner at dere kan le av meg. Det er lov å le av :-/

 

Er dette angst?

[<3 mine søte små<3]

vil heller si tvangshandlinger

jeg har det slik med lys og med plater på komfyren:)

sier høgt til meg selv. null, null, null ,null, den er av, den er av osv.

må ta på lysbryterne for å se at de er av.. go figure

når jeg låser døra, er jeg nødt til å rikke 5 ganger i døra , for å skjekke at den er låst.

 

når jeg har seinvakter i bhg, noe jeg hater. ikke fordi jeg slutter seint, men fordi jeg må stenge!!

er pigadø mange dører på avd! ikke snakk om lysbrytere.

vet ikke hvor mange ganger jeg har reist inn til jobb igjen på kvelden for å skjekke at jeg låste ytterdøra.. /doh

dette er selv om jeg rikket 5 ganger..

Endret 22. mai 2012 av <3 gutt2008 og jente2011 <3

[Minimikro]

Jeg har ingen kompetanse på området, men dette virker på meg som om at det er tvangstanker ja... Siden du selv sier at du synes det er irriterende, så kan du jo vurdere om du ønsker å få hjelp...

[Anonym bruker]

OCD.

[Loglady]

Dette er tvangstanker og tvangshandlinger. Det lureste du kan gjøre, er å oppsøke fagfolk.

[Gjest Mentha & Junior]

Jeg synes det høres mer ut som tvangstanker enn angst. Jeg kan dessverre ikke noe om behandling av tvangstanker, men det første steget vil jeg tro er å søke profesjonell hjelp via fastlegen eller lignende. Du sier det ikke hemmer deg i hverdagen, men det virker jo som om det gjør det. Og det er noe som begynte da du var liten, så det er ikke en fase, resultat av noe som har skjedd nylig eller en stressreaksjon.

 

Snakk med mannen din, forklar han hvordan du har det, så han kan være en støtteperson for deg i tiden framvoer. Til syvende og sist må du bare overbevise deg selv om at det ikke kommer til å skje noe grusomt dersom du skrur av krana på første forsøk, eller tar den første posen med potetgull, men å komme seg dit kan være vanskelig alene. Så mitt råd vil være å ta kontakt med fastlegen og få en henvisning videre derfra.

[Anonym bruker]

Tvangstanker og tvangshandlinger er det som slår meg også. Mitt barn hadde dette allerede da han var fem-seks år gammel, så jeg ler ikke av deg. Men det høres slitsomt ut, og det beste for deg hadde vært om du ble kvitt det. Det må jo ta opp noe helt ekstremt med energi å holde på å tenke frem og tilbake slik hele dagen. Hva med å oppsøke hjelp?

[Anonym bruker]

Om du virkelig vil bli kvitt dette, og har god tid ifh til den biologiske klokka, så tror jeg heller at jeg ville ha fått hjelp til å jobbe meg ut av disse tvangstankene og tvangshandlingene før jeg fikk barn.... Det er hardt arbeid og vanskelig når man har barn eller er hormonell under graviditet