Selvmordstanker. Blir barnevernet tilkalt?

[Anonym bruker]

Jeg sliter noe grønnjævlig for tiden. Så ille at det går utover min kjære og barna våre, og jeg tenker at de vil få det bedre uten meg.

Jeg har kontaktet legen for henvisning til hjelp, men jeg har ikke sagt noe om selvmordstankene mine. Samboeren min sier det er prosedyre at barnevernet blir koblet inn om det er sevmordstanker med i bildet.

Jeg SKAL si hvordan jeg har det, 110% ærlig, tanker og følelser.

Men er det virkelig sånn? Og hvis det er, hvordan foregår det liksom?

Truer barnevernet med å ta ungene om man ikke "tar seg sammen" osv?

[Anonym bruker]

Du trenger ikke si noe om de tankene til din lege. Legen henviser deg til spesialist på psyken, og du bør få en psykiater og ikke en psykolog til dette.

 

Nei, det er ikke automatikk i melding til barnevernet. Og heller ikke første tiltak å ta barna fra deg. Jeg har selv mye med barnevernet å gjøre, og enda har jeg mine barn

 

Jeg har selv sagt til min psykiater(har gått til psykolog før, så jeg ser forskjellen i hvor mye de kan hjelpe) når han spurte om selvmordstanker, at jeg hadde ikke helt det, men at det hadde ikke gjort noe om jeg døde her og nå. Det er liksom ikke så nøye. Men jeg vil ikke gjøre det aktivt selv. Han har ikke snakket med barnevernet om dette, selv etter langt over 10 timers samtaler.

 

å ha slike tanker, kan komme av at du har andre ting som virkelig sliter deg ut, og det er egentlig de tingene du vil ha bort. Ikke livet ditt, men de tingene du syns gjør livet vanskelig. Så har du kanskje snudd det til at å ta sitt liv løser det hele, i stedet for omvendt.

 

Jeg har faktisk prøvd å ta mitt liv for mange år siden, og også i dag er jeg glad for at jeg ikke klarte det den gangen. Man vet faktisk ikke hva man går glipp av når man tar sitt liv før tiden er der naturlig.

 

Og du... tenk på barna dine. Hvordan tror du det ville være for dem om mor ble borte? Helt jævlig, og 1000 ganger verre enn at mor er syk i perioder, uansett hva!

[Anonym bruker]

Så lenge det er en annen ansvarlig voksen i husstanden slik at barna ikke lider noen overlast så ser jeg ingen grunn til at barnevernet skulle bli kontaktet og det er ingen automatikk i at de blir det når mor eller far har psykiske problemer (bortsett fra når det er alvorlig og mor / far er alene med barna).

 

Dersom, og jeg pressiserer dersom, barnevernet skulle komme inn i bildet så vil de verken true eller be deg ta deg sammen.

Dette er utdannede mennesker som kan litt om livet og det de vil tilby er eventuell hjelp, noe du allerede mottar og far som er frisk er støtte både for deg og for barna.

 

Ikke tenk så mye på dette og du kan også spørre psykologen om hva han/hun tenker slik at du slipper å bekymre deg.

[Silly80]

Lege/psykolog har meldeplikt til barnevernet når det gjelder sinnstilstander som kan skade barna.

Men syns du skal tenke på deg selv og heller ta imot den hjelpen du kan få. barnevernet er ikke store stygge ulver som vil ta fra deg barna dine, men hjelpe dere som familie til å få det bedre:)

Hørt så mange skrekkhistorier fra mødre som ikke forteller hele sannheten om hvorfor de mistet barna.. Omsorgssvikt kan være så mangt og barnevernet tar barna som siste utvei.

Få hjelp av dyktige folk og ta imot hjelpen du blir tilbudt

[Anonym bruker]

Takk for svar Jeg skal som sagt være helt ærlig, for jeg klarer ikke dette mer. Samboer har trua med å forlate meg om jeg ikke skaffer hjelp, og jeg kjenner selv at jeg er utrolig sliten av tankene mine. Det gjør også utrolig vondt å se at jeg gjør et eller annet med mine aller kjæreste, men jeg bryter mitt eget løfte hver eneste dag ved å ikke holde meg selv igjen med ordene og handlingene mine...

 

Jeg slår ikke, verken ungene eller samboer. Men jeg blir så utrolig lett sint. Veldig sint...

[Anonym bruker]

Jeg sliter noe grønnjævlig for tiden. Så ille at det går utover min kjære og barna våre, og jeg tenker at de vil få det bedre uten meg.

Jeg har kontaktet legen for henvisning til hjelp, men jeg har ikke sagt noe om selvmordstankene mine. Samboeren min sier det er prosedyre at barnevernet blir koblet inn om det er sevmordstanker med i bildet.

Jeg SKAL si hvordan jeg har det, 110% ærlig, tanker og følelser.

Men er det virkelig sånn? Og hvis det er, hvordan foregår det liksom?

Truer barnevernet med å ta ungene om man ikke "tar seg sammen" osv?

 

Flott av din mann å skremme deg til å ikke søke hjelp da...

Jeg er alene med barna og dypt deprimert, min behandler hos dps sa at det er noe de vurderer fra tilfelle til tilfelle. Jeg har fra starten vært klar på at ja jeg ønsker ikke å leve men jeg må det for barna mine og det er totalt uaktuelt for meg å ta mitt eget liv og etterlate de alene kastet inn i et system.

Min ansvarsfølelse for barna mine gjør at jeg vet jeg kommer til å holde ut til de er voksene og om ting ikke er bedre da kan det være en mulig fare for selvmord. Barna mine er bhg barn så mye kan skje før den gang.

Barnevernet har ikke blitt kontaktet i forhold til meg da min behandler føler seg trygg på at jeg er der for barna, ser barna og det ikke er noe fare for at jeg skal ta livet av meg og barna plutselig sitter i et hus med en død mor.

 

I tilfeller hvor det er en annen person som kan ta ansvaret for barna der du eventuelt skulle svikte grunnet din depresjon, tviler jeg sterkt på at barnevernet skulle kobles inn. Men om man visste at du var mye alene med barna og kunne finne på å ta livet av deg med barna der (og ikke barnas far) så er det plutselig en situasjon som er farlig for barna. men i så måte ville det vært mulig de prøvde å få deg lagt inn også for du da var en fare for deg selv.

[Anonym bruker]

Da er det først og fremst sinnemestring du trenger å lære... Vet du hvorfor du blir så sint?

Bv vil helt klart notere det dersom de får snusen i at "mor er suicidal". Og overfor dem vil mor alltid være suicidal, selv om hun i praksis var det for fem år siden.

Det er ikke automatisk en grunn for omsorgsovertagelse, men de vil sikkert kreve å kontrollere hjemmet deres med jevne mellomrom (det som kalles hjelpetiltak).

 

Jeg vil anbefale å si at du blir fortvilet over dine sinneutbrudd, men ikke HVOR desperat du blir.

 

Min manns psykiater ringte meg opp, og sa hun vurderte å sende en melding til Bv fordi hun var bekymret for manglende samspill. Da har hun altså vurdert min manns omsorgsevne uten å ha sett barnet. Noe jeg ikke synes er helt riktig (for å si det mildt). Det er jo ikke sikkert at han er akkurat likedan mot barnet som han er mot henne.

Hun snakket med noen andre på DPS, og siden vi var meldt til Bv tidligere, valgte de å ikke melde oss igjen. Får inderlig håpe de ikke skifter mening!

 

Jeg sa til henne at samspill ikke var fysisk vold, og da sa hun at psykisk mishandling også er omsorgssvikt. Noe jeg forsåvidt er enig i, i ekstreme tilfeller. Men synes de er for raske med å bekymre seg for psykisk omsorgssvikt. Og det er ikke bra at psykiatere og psykologer skal tilrå omsorgsovertagelse etter observasjon av familien, i en setting der familien er nervøs og utilpass.

[Fruen i huset]

Jeg kjenner en familie med 3 barn der mor hadde selvmordstanker og vært dypt deprimert i mange år. Inn og ut av psykriatisk. De ble ikke fratatt barna, men fikk hjelp av NAV til å klare seg gjennom hverdagen, spesielt til å ta seg av babyen (de ble enige med familien om hva som var beste løsning). Mannen sa for ikke så lenge siden at de hadde krav på masse pga konas diagnoser.

 

Uansett, hun og mannen stod i det og i dag har de det veldig bra, både sammen og individuelt. Så du gjør helt riktig i å søke hjelp! Lykke til!!!

Endret 22. mai 2012 av ♥♥