Jeg har ingen nære venninner.....

[Anonym bruker]

Jeg er 25 år og har ingen nære venninner.

Jeg hadde mange gode venner i perioden fra 16-22 år, var kjempe populær hos guttene(ikke for å skryte) og hadde det helt perfekt.

 

Jeg møtte samboeren min for 5 år siden og vi har fått et barn samme. Han likte ikke at jeg var så populær blant guttene så jeg kutta kontakt med ALLE guttene.

Venninne mine flytta langt bort pga skole og jobb og etter det har jeg ikke hatt særlig med venner igjen.

 

I barseltida hadde jeg et par stykker som jeg trillet tur med og var med ut på byen et par ganger, men det fadet ut....er sikkert min feil, tar meg ikke tid, har ikke tid.

Jeg har en jobb som jeg elsker, men jobber 6 dager i uka og har som sagt samboer og barn og jeg føler ikke jeghar tid eller overskudd til å gå ut å "finne venner".....

 

er det bare jeg som har det slik??

Jeg er utadvendt og blid, og føler ikke det er noe _feil_ hos meg, men.......

[Anonym bruker]

Nei. Ikke bare du...

[Anonym bruker]

Jepp, sånn har det blitt her og! Mine aller nærmeste har sklidd litt fra meg, rett og slett fordi vi lever ulike liv. Er alene med min hver dag, og har ikke så veldig ofte barnefri.. i tillegg til veeldig lite energi til å være sosial utenom studier og tidsklemma! Er 23 år.

[Anonym bruker]

Sånn har jeg det også! Er veldig få av vennene mine som fortsatt bor her, de fleste har flyttet andre steder for å studere. Prøver å få møtt dem de få gangene de er hjemme, men det er sjeldent. Er 22 år.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Nei, det er ikke bare deg!

(og det florer med slike tråder på diverse forum!)

 

Selv er det slikt for meg også.

Ganske trist igrunn. Føler jeg går og tramper i huset dag ut og dag inn. Ingenting å gjøre, men..!!!! Hvis det plutselig skulle dukke opp noe har jeg ikke tid likevel.

ehh...??

 

Hvor er logikken min når det kommer til stykket?!

 

Jeg savner å ha noen gode nære venninner..

Virkelig..

[Anonym bruker]

Jeg mistet kontakten med alle mine venner når de fikk barn.

jeg har alltid lyst på barn men ingen å få de med. Når jeg endelig fikk meg en kjæreste så ville han at jeg skulle bli ferdig på skolen først. Og det støtter jeg nå.

Men det forholdet varte bare i 4 år, før jeg slo opp.

Er sammen med min forlovede nå og venter vårt første barn.

Først nå har jeg blitt venn med ene som har barn.

Men ser at det er fremdeles vanskelig å se for min del at de har store barn og ikke jeg.

 

Jeg er rar, det vet jeg men likevel.

Jeg gikk ifra venner pga de fikk barn og ikke jeg.

 

Snakket med hun som jeg har fått tak i nå om hvorfor det ble slik. Men hun trudde alltid at det var pga at jeg ville bli ferdig på skolen først før det ble barn. Og vi fant ut at vi var sjalu på hverandre. For hun ble ikke ferdig med skolen.

 

Vi begge er 24 år.

[Tyra79]

Du er aldeles ikke alene!!

 

Er tråder om saker ala denne med jevne mellomrom her inne. Selv hadde jeg også mange gode og nære venner, som jeg var helt sikker på at jeg kom til å være bestevenner med for alltid!!

 

Så ble min mor alvorlig syk, noe som nok har formet meg på mange måter. Jeg hadde på mange måter en rar ungdomstid. Da jeg var 18 ble jeg alvorlig skadet i en trafikkulykke. Mange av 'vennene' mine merket jeg at holdt avstand fra meg i perioden etter ulykken. Jeg møtte min mann, og vi fikk første barnet da jeg var 22. Etter fødsel trakk resten av vennene mine seg unna. I dag har vi 3 barn, men ingen venner.

 

Jeg er også utadvendt og glad. Kan godt ta en fest med kollegaer, men savner noen ganger å gå i klubb/forening slik som 'alle andre' damer gjør. Savner også venner å feire feks nyttår, 17.mai-lunsjer ol med. Er slike dager det merkes godt at vi ikke har noen nære. I hverdagen flyr tiden, så dagene blir fort fullt opp med trening, sppilling, speider osv for ungenes del:)

[HeltPerfekt<3]

Jeg mistet kontakten med alle mine venner da jeg ble gravid som 17 åring. Skjønner det jo, vi hadde ikke så mye til felles lenger. Men jeg savner også det, å ha noen ordentlig gode venninner på min egen alder (22), i samme situasjon og som jeg har noe til felles med Jeg har blitt kjent med noen jenter fra skolen, som jeg er kjempe glad i, de er utrolig hyggelige alle sammen, men de er yngre enn meg, og ikke i samme situasjon, Hva skal man gjøre med det da? Er vel ikke så lett å få nye "bestevenninner" når man er i 20-åra?

[Anonym bruker]

Jeg har heller ingen nære veninner, men flre gode veninner. Ble gravid med samboeren min da jeg var 17år. Da ungen kom mistet jeg alle mine egne veninner. De fleste venninne jeg har idag er personer jeg har blitt kjent meg gjennom samboeren min.

 

Savner 2 av de som var mine næreste veninner. Men når jeg ser på hvor jeg er livet, og hvor de er i livet nå, så ser jeg jo at vi ikke har noe til felles. Jeg har to barn, mann, hus, utdanning og hund.

De leier kjellerleilighet, drikker seg full etpar ganger i uka, eneste de snakker om er gårdagens fest, puler flest mulig mannfolk (eller, hun ene har kjæreste nå da). Så jeg er egentlig glad det ble som det ble. Men det er litt sårt, at jeg mistet alle mine veninner.

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Det eneste man kan gjøre er å prøve å ta tak i det på en eller annen måte.

Enten å prøve å arrangere treff via dib/bim eller forsøke litt mer i omgangskretsen hvor barna går i bhg/på skole..

 

Selv er jeg forresten 24 og har to gutter på hhv. 6år og 2år.

[Tyra79]

For å si det slik Vålerenga, så flyttet vi til et nytt sted for 2år siden. Leide først og flyttet inn i nytt hus, på et helt nytt felt, for 6mnd siden. Både jeg og mannen er 30+. Jeg sitter i fau på skolen, er håndballtrener for mitterste barnets lag og mye rundt forbi. Vi har inv flere på middag, vin etc, men blir ALDRI invitert tilbake!! Vi må jo være kjmpesære?!

 

har vel begynt å innfinne meg med at det er slik situasjonen er, synes likevel det er sårt når vi blir spurt hvem vi skal være med på 17.mai og vi er nødt å svare at vi ikke har noen...

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Vel, nå hintet ikke jeg til deg altså - om det var det du trodde

 

Men, generelt - så løser det seg ikke om man ikke er på offensiven selv.

Sliter selv jeg!!! Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gripe det an.

 

Syns det var trist på 17.mai å stå med foreldrene. Hadde en liten prat med de, men... det er ikke den praten som de andre har. Er det oss - liker de oss ikke?! Hva er det?

 

Igrunn har jeg vel egentlig tenkt at å begynne i omgangskretsen hos barna ikke funker, ikke her. Lokalsamfunnet er for tett knyttet, så jeg føler vi bare er inntrengere. Og derfor kanskje bare må finne noen andre veier å gå.

 

Vi har ikke engang kommet i nærheten av å invitere noen. Jeg er så ung og foreldrene til de jevnaldrende på størsteguttens alder er litt eldre igjen.

 

Er jeg sær likevel?!

 

Nei, jeg vet ikke.

 

Og jeg satt selv og snakket med samboeren min på 17.mai hvor trist det var å ikke ha noen man kan dele dagen med. Ha det koselig med. La ungene få være sammen med lekekamerater og ha en tipp topp flotters dag - istedenfor å være på skolen så lenge som mulig. Helt til det dør ut og ingen flere er igjen. Også gå hjem og lage middag.

For seg selv og sine egne.

 

 

=)

[Tyra79]

Neida, tok meg ikke nær:)

 

Kjenner meg sånn igjen i det du skriver om å være igjen til siste slutt på skolen på 17.mai... Skulle sånn ønsket at vi hadde noen!

[Vålerenga12 m/ 3 små]

Ja. Jeg vet ikke hva jeg skal si jeg - om det er "godt" å se at det er flere som blir igjen på 17.mai eller om jeg skal si at det er trist! Godt å vite man ikke er alene - trist å vite at det er flere som har det sånn. At det faktisk ER slik det er - for flere av oss her i landet.

 

 

For, den følelsen er ikke god!

 

Jeg håper vi og andre klarer å finne noen etterhvert.

Noe å bygge på - slik at det kan bli en 17.mai (f.eks) som man kan se frem til og glede seg til! Endelig der hvor man får noen å dele dagene med

[Tyra79]

Helt enig Enga! Håper virkelig vi og alle andre ensomme finner utav det etter hvert!

[Anonym bruker]

Jeg er snart 30 år og aldri hatt venninner. Aldri blitt invitert til barnebursdager da jeg gikk på skolen, aldri hatt noen å dele gleder og sorger med, kun overfladiske bekjentskaper. Per dags dato er det så å si ingen som ringer meg eller skriver på facebook først, det er alltid jeg som må ta initiativet. Nå har jeg ny samboer med herlig familie og håper på å bli venner med hans slekt, som virker utrolig trivelige og jordnære. Var veldig kjipt da jeg var singel med barn - feire jul, 17. mai, +++ alene med barna.

 

Så nei, du er ikke alene.

[Anonym bruker]

Noe her som er veldig åpen å sier ting rett ut?

Behøver ikke være frekt, men at man har en mening selv...

Jeg har ikke menge venner, men er vell min egen feil!

Jeg klarer ikke falske personer ( hyggelige som F*** når man møtes, men prater drit til andre om deg)

Jeg er 23 år, 2 barn og kjæresten er den eneste person jeg forholder meg til...

 

Jeg har venner men ingen gode venner, jeg syntes de fleste er veldig selvopptatte...

 

Et eksempel: jeg venter barn nr. 2, den første jeg skal fortelle er bestevennina som reagerer med å bli litt furt og komenterer med at hun vil ha barn selv..( hun har ikke kjæreste). Ingen gratulasjon, ikke et smil såpass.!

Dette stussa jeg på, så jeg skulle se hvordan hun reagerte vis jeg sa at jeg var gravid igjen etter nr.2 var ute..

Da fikk jeg styggbikk reaksjon! Jeg begynte å hylflire å sa jeg kødda..

 

-Jeg blir bestandig glad på andre sine vegne selv om ikke jeg har eller noen gang kan få det andre får..

 

Håper dere finner noen etterhvert:)

Jeg vet at det antagelig er meg eller typen som er problemet;)

Men aner ikke hva det er vi gjør/sier som er galt...

[Heihånåerdetjuligjen]

Jeg er 25 år og har ingen nære venninner.

Jeg hadde mange gode venner i perioden fra 16-22 år, var kjempe populær hos guttene(ikke for å skryte) og hadde det helt perfekt.

 

Jeg møtte samboeren min for 5 år siden og vi har fått et barn samme. Han likte ikke at jeg var så populær blant guttene så jeg kutta kontakt med ALLE guttene.

Venninne mine flytta langt bort pga skole og jobb og etter det har jeg ikke hatt særlig med venner igjen.

 

I barseltida hadde jeg et par stykker som jeg trillet tur med og var med ut på byen et par ganger, men det fadet ut....er sikkert min feil, tar meg ikke tid, har ikke tid.

Jeg har en jobb som jeg elsker, men jobber 6 dager i uka og har som sagt samboer og barn og jeg føler ikke jeghar tid eller overskudd til å gå ut å "finne venner".....

 

er det bare jeg som har det slik??

Jeg er utadvendt og blid, og føler ikke det er noe _feil_ hos meg, men.......

 

Men hva er problemet egentlig? Er det det at du ikke får venner eller er det fordi du ikke har tid til venner?

 

For det virker som om det mye er tiden det står på:-P