Utslitt av psykisk syke i nettverket.

[Anonym bruker]

Jeg ønsker svært gjerne råd av både dere som er psykisk syke selv og dere som har psykisk syke i omgangskretsen. To av mine nærmeste er psykisk syke(depresjon), og det er en stor påkjenning for meg og mannen min. De sliter oss ut ved å alltid henvende seg til oss i de verste periodene med å legge både arbeidsoppgaver og tanker/bekymringer over på oss. Vi er de de ønsker å prate med og vi er de som henter i barnehage ol når det "renner over" for dem, altså i de verste periodene.

 

Vi ønsker disse personene alt godt og vil gjerne hjelpe, så å kutte de fra livene våre er helt uaktuelt og helt håpløst pga slektskap, MEN deres humørsvigninger, avlysning/utsetting av avtaler+++ har begynt å gå utover vårt forhold og familieliv. Det blir rett og slett for mye av det, og i perioder er det så ille at det å tilbringe en ettermiddag med disse menneskene er et ork. Vi går på tå hev rundt dem fordi vi ikke aner hva det er som gjør dem sure og sinte ol.

 

Ser at jeg klarer ikke helt å forklare akkurat hvorfor det blir så slitsomt i perioder å ha disse menneskene rundt oss, men jeg trenger virkelig råd! Kan jeg si noe til dem uten å knekke de helt at vi blir slitne. Og eventuelt når skal jeg gjøre dette? Når de har en god periode eller når de har det vanskelig? Kan jeg i det heletatt si noe uten at de knekker sammen? Jeg har forresten tusen ganger bedt de om å søke profesjonell hjelp, og blitt totalt avvist!

[Anonym bruker]

Jeg har en mamma som er psykisk syk. Hun har sosial angst, er manisk depressiv, har flere selvmordsforsøk bak seg, har brukt mye piller og alkohol, vært innlagt flere ganger mm.

 

Jeg blir svært sliten av henne så jeg siler både telefonsamtaler og sms. Ikke så mye at hun bli lei seg eller såra, men hun kan i sine maniske perioder sende opptil 50-70 sms om dagen og da svarer jeg ikke (for svarer jeg så kan hun sende opptil 30 til).

 

Jeg har aldri sagt noe slemt eller ekkelt til henne, jeg kutter henne ikke ut, men jeg må moderere kontakten slik at jeg har energi til å ta vare på meg selv og på barna mine.

Trist, men slik er det.

[2 store = 2 små]

Det er vanskelig å spå om du kan si dette til dem uten at det får konsekvenser som at de blir le i seg, sinte, trekker seg unna, gir deg dårlig samvittighet eller lignende. Men, var det meg ville jeg når de er i en god periode sagt nettopp det du skriver her. At dere gjerne vil stille opp og hjelpe, men at det er nødvendig med noen retningslinjer. En felles enighet og forståelse av hvor mye og hvordan dere kan stille opp, men like mye hvordan dere kan verne om eget liv og interesser. Lykke til! Synes dere er snille som prøver å hjelpe i hvert fall.

[Anonym bruker]

Slutt å gå på tå rundt dem, slutt å hjelp dem der hjelpen går utover deres familieliv.

 

Selv om noen sliter med depresjoner eller andre psykiske ting så trenger man ikke jatte med eller stille opp så mye at det går utover andre.

Det som skjer da er at de lærer seg å utnytte.

Om de ikke vil skaffe seg hjelp så ønsker de heller ikke å bli friske.

Og dere rundt skal ikke slite dere syke for å være der for dem.

Om de ønsker å få tømt tankene sine så får de heller søke hjelp, du har lov å si at dessverre jeg orker ikke høre på alt det negative igjen og igjen.

Det er jo stor forskjell på et menneske som i en samtale en gang forteller om ting som plager, en et menneske som igjen og igjen og igjen spyr ut av seg hvor fælt ting er og hvor synd det er på dem.

og hvis barna lider under dette om ikke alle rundt og dere stiller opp så tar du en telefon til barnevernet.

 

Jeg har et par diagnoser begge går på depresjon. Jeg er alenemor, jeg sliter med kroppen i tillegg, jeg har et barn med en krevende diagnose.

Men jeg forventer ikke at folk skal stille opp for meg i hytt å pine.

Det har ikke noe med depresjon, det har noe med personlighetstype å gjøre.

Noen mennesker syntes det er helt greit å utnytte andre mennesker og tråkke på de også videre for å få sitt eget så enklest som mulig.

Og de vil ikke bli friske for å være syk er noe som gir de en "unnskyldning " for å oppføre seg slik.

Og dette vil fortsette til den dagen man ikke orker mer og setter foten ned og om du nå sliter på grunn av dette så er det på tide å gjøre det.

 

Jeg har en søster som er av denne typen menneske, Hun har satt meg i uendelig mange og ganske store kniper i løpet av de siste 12 årene.

Jeg er glad i henne for hun er min søster men jeg stoler ikke på henne for fem øre. Alt som kommer fra henne tas med en klype salt, enten det er at hun skal komme bort en tur eller at hun tilbyr seg å hjelpe meg med noe.

90% av gangene ser jeg ikke mer til henne men jeg orker ikke og gidder ikke å si fra fordi da blir det sure miner.

Jeg har derimot begynt å si nei når jeg ikke orker eller har mulighet til å gjøre det hun ønsker jeg skal gjøre for henne.

Og jeg har begynt å avbryte når hun går inn i lange gjentakende klagetaler. Og begynt å si henne i mot om hun setter i gang med å planlegge nye ting jeg vet hun ikke kan eller kommer til å gidde å se til slutten.

Hun blir sint, baksnakker meg til andre i familien en gang eller to og lar seg ikke høre fra på en stund før hun plutselig dukker opp som ingenting har skjedd...

Og ikke minst har jeg måttet lære meg å trekke meg unna en periode når jeg selv er sliten for man kommer aldri ovenpå om man tillater andre å spise opp alt av energien sin.

Søsteren min har en diagnose, hun fikk den for et par år siden, hun har alltid vært slik hun er men med diagnose forventer hun at alle skal syntes synd på henne og la henne holde på som hun selv vil.

Og jeg stilte opp for mye i for mange år før jeg satt foten ned, det er mye av grunnen til mine egne depresjons diagnoser i dag.

Men i motsetning til henne ber jeg svært sjelden om hjelp, jeg prater ikke om problemene mine til familie og de få venner jeg har, og jeg forventer ingenting av de rundt meg.

[Anonym bruker]

Jeg er psykisk syk, og har et familiemedlem som stiller veldig mye opp for meg og barna mine. Hun sier aldri nei hvis jeg spør, men jeg skulle faktisk ønske hun gjorde det av og til. Hun sier at det ikke er noe problem, at hun synes det bare er hyggelig å være sammen med barna, men jeg kan jo ikke vite om hun mener det hver eneste gang, og om hun faktisk ville sagt fra hvis det ikke passet en gang, siden hun aldri har sagt nei.

 

Derfor lar jeg også ofte være å spørre, eller henter barna tidligere enn jeg egentlig kunne tenkt meg hvis hun passer dem, for å prøve å passe på at jeg ikke sliter henne ut. Det ville faktisk vært enklere for meg om hun satte grensene selv, slik at jeg slapp å gjette...

 

Jeg går forøvrig til psykolog, og prøver å belaste familie og venner minst mulig med å klage over mine problemer. Tar imot hjelp til praktiske ting, men kun fra de som på eget initiativ har sagt at de vil stille opp.