han lyver om hvor mye han spiser!

[Anonym bruker]

jeg vet han lyver. han sier han ikke har spist noe i dag, også har han spist masse. eller så sier han at han bare har spist 2 brødskriver, også har han spist 5.

 

 

jeg forstår ikke hvorfor han trenger å lyve for meg. jeg liker han jo sånn han er. det har jeg sakt til han mange, mange ganger. men allikevel så lyver han.

 

hvorfor gjør han det? liker han ikke seg selv?

 

jeg har møtt mange jenter som lyver om det de spiser, men aldri menn. bortsett fra kjæresten min da. han lyver.

 

har ikke konfrontert han med det, for jeg tror kanskje han gjør det fordi han ikke føler seg bra. og da blir det kanskje enda vanskeligere om jeg sier at jeg vet at han lyver.

 

hva hadde dere gjort?

[Silly80]

Er det snakk om overvekt her?

Endret 19. mai 2012 av Silly80

[Anonym bruker]

Synes du det er rart? Du er sikkert en typisk kontrollerende kjerring som skal ha statusrapporter hver dag. Hvor mange kalorier får han egentlig lov til å spise HI?

[Anonym bruker]

Er det snakk om overvekt her?

 

ja han er overvektig. men ikke veldig mye.

[Anonym bruker]

Synes du det er rart? Du er sikkert en typisk kontrollerende kjerring som skal ha statusrapporter hver dag. Hvor mange kalorier får han egentlig lov til å spise HI?

 

hehe.. han får jo spise akkurat det han vil. hvorfor skal jeg bestemme hans matinntak? tøysekopp!

 

jeg liker han jo sånn som han er. det var jo derfor jeg ble sammen med han. men jeg tror kanskje ikke han liker han sånn som han er. siden han lyver.

 

det er jo helt teit å si "jeg har ikke spist noe i dag, så jeg er kjempe sulten". også vet jeg at han har spist fordi osten er tom og brødet har minsket. og det er ikke 1 gang. det skjer hele tiden.

[Anonym bruker]

Han skammer seg nok over hvor mye han spiser. Det du kan gjøre er å ikke presse han. Ikke gjør så mye utav det, og ikke spør hvor han har spist. At han lyver om hvor mye han spiser, hva så?

[Annthe og gutta :)]

Funnet ut hvorfor han føler behov for å lyve om det, unaturlig oppførsel som må stamme fra noe sted.

[Anonym bruker]

Han skammer seg nok over hvor mye han spiser. Det du kan gjøre er å ikke presse han. Ikke gjør så mye utav det, og ikke spør hvor han har spist. At han lyver om hvor mye han spiser, hva så?

 

nei, jeg spør ikke. for det betyr jo ingen ting. men jeg syns det er så rart at han føler at han må lyve. spesielt når jeg ikke spør. hadde jeg spurt "hvor mye har du spis i dag", så forstår jeg jo at han kanskje hadde følt det ubekvemt. men jeg spør ikke. han bare forteller også forteller han ikke sanheten.

 

det gjør jo ingen ting at han lyver sånn egentlig, jeg bare tenker at han kanskje ikke har det så bra siden han føler at han må lyve. jeg vil jo at han ikke skal trenge det. at han skal vite at jeg liker han som han er, og at han også skal like han sånn som han er.

 

også blir jeg litt usikker, på om jeg ofte skal si "du er helt fantastisk deilig, og jeg elsker kroppen din" osv. for at han kanskje skal føle seg litt bedre og forstå at jeg liker han.

 

eller om jeg bare skal være "normal" og håpe at han finner ut av det selv. jeg vil bare at han skal ha det bra

[Anonym bruker]

[quote name=Annthe og gutta ' timestamp='1337434348' post='144246337]

Funnet ut hvorfor han føler behov for å lyve om det, unaturlig oppførsel som må stamme fra noe sted.

 

ja, det er veldig unaturlig ting å lyve om. det syns jeg også. ville du tatt det opp og snakket med han om det? jeg vet ikke helt hvordan jeg skal gjøre det uten at det blir anklagende, eller at han føler seg dårlig.

[Tøffe Tøflus]

Er du sikker på at det er bevisst løgn, og ikke at han rett og slett ikke husker å ha spist?

[Anonym bruker]

Er du sikker på at det er bevisst løgn, og ikke at han rett og slett ikke husker å ha spist?

 

nei, jeg er ikke sikker på det. men sånn om jeg tenker igjennom meg selv så ville jeg ikke glemt at jeg hadde spist og sakt "jeg har ikke spist i dag" når jeg har gjort det. greit om han hadde glemt det 1 gang eller 2, men det skjer nesten hele tiden, nesten hver dag. hvis ikke han fortrenger det da.... men det er jo veldig spesielt.

[LillaGorilla♥♥]

Lyver han om andre ting da?

[Gjest Antarctica]

Han har et junkie-forhold til mat, og som alle junkier har han enorm skamfølelse over ikke å ha kontroll. Akkurat som en alkoholiker eller andre med misbruksproblem. Hvor mye, elelr hva, han spiser er underordneet - problemet er hvilket forhold han har til mat. Dessverre er det mye mer komplekst enn bare å "slutte å lyve".

[solstråle- g09 og ?12]

Min stefar spiser hele tiden,og store mengder. Til mer min mor "maser" om hva og når han har spist, til mer spiser han. Det er hansmåte og kontrollere situasjoner på, omtrent som når en anoretiker ikke spiser.

 

Mitt råd, slutt og snakk om det,og flytt fokuset over på noe annet så kan det være at det ordner seg.

[Frøken Ubesluttsom]

jeg vet han lyver. han sier han ikke har spist noe i dag, også har han spist masse. eller så sier han at han bare har spist 2 brødskriver, også har han spist 5.

 

 

jeg forstår ikke hvorfor han trenger å lyve for meg. jeg liker han jo sånn han er. det har jeg sakt til han mange, mange ganger. men allikevel så lyver han.

 

hvorfor gjør han det? liker han ikke seg selv?

 

jeg har møtt mange jenter som lyver om det de spiser, men aldri menn. bortsett fra kjæresten min da. han lyver.

 

har ikke konfrontert han med det, for jeg tror kanskje han gjør det fordi han ikke føler seg bra. og da blir det kanskje enda vanskeligere om jeg sier at jeg vet at han lyver.

 

hva hadde dere gjort?

 

Sikker på at han bevisst lyver da? Kanskje han rett og slett bare er glemsk. Jeg husker ikke alltid hva jeg har spist, sjøl en time etter jeg har spist det, så jeg kan si jeg har spist mindre enn jeg har, eller tru at det jeg spiste sist var forkosten i dag, men så var det kveldsmaten i går. Noen ganger går det i surr, og jeg går ikke rundt og husker på hva eller hvor mye jeg spiser til enhver tid. Det er vel veldig sjelden mannfolka gjør og. Min samboer er om mulig hakket mer distre enn meg, så jeg tenker ikke så mye over hva han sier han har spist eller ikke.

 

Er det normalt og gå rundt å huske på hva man spiste når og ca hvor mye, i en travel hverdag?

 

For meg går tida så fort at jeg syns dagene går i ett.

[Anonym bruker]

Samme gjør jeg Har hatt spiseforstyrrelser siden tenårene og har mange tvangstanker i forhold til mat. Er ekspert på å skjule hva jeg spiser/ikke spiser/når jeg spyr osv. Han har tatt meg ett par ganger i løgn, men jeg har ikke innrømmet noe.

[Anonym bruker]

Jeg gjør det samme. Jeg er også litt overvektig. Jeg synes jeg spiser altfor mye, men jeg klarer ikke å la være, også føler jeg at det ingen ser eller vet om, det teller ikke.

 

Mannen min har tatt meg i løgn og i å gjemme kjeks og sjokolade flere ganger. Han blir såret over at jeg føler jeg må skjule det for han, fordi han liker meg som jeg er. Men det hjelper ikke når jeg ikke gjør det selv, og skammer meg over hvor mye jeg spiser.

 

Noen ganger blir han også lei seg rett og slett fordi jeg ikke deler med han. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg gjemmer det ikke for å få ha det for meg selv, eller fordi jeg tror han ville reagert på at jeg spiste. Det er rett og slett skammen, og at mitt problem med mat virker mindre virkelig (også for meg selv) når jeg skjuler det for andre.

 

Det blir som alkoholikere, de smugdrikker gjerne selv om familien rundt ville vært like glad i dem om de hadde visst, og ville hjulpet dem om de trengte det. Fordi da slipper de å innrømme at de har et problem. Dessuten er det skam forbundet med det også. Når ingen andre vet, så kan man late som det ikke er sånn. Det er mye lettere å finne unnskyldninger overfor seg selv enn andre.

 

Har du opplevd f.eks. å ha en flyktig tanke som du har skammet deg over, eller som har fått deg til å føle deg fæl? Da sier du det gjerne ikke høyt, for da blir det en mer virkelig tanke, uansett hvor forståelsesfull den du snakker med er. Holder du det for deg selv, så er det lettere å skyve tanken unna og ignorere den.

 

Nå vet ikke jeg om det er sånn som dette med han du forteller om. Hvis han har veldig sterk sultfølelse, kan det være at han rett og slett ikke husker at han har spist, fordi han er så sulten at det føles som han ikke har det.

 

Eller det kan selvfølgelig være helt andre grunner.

[Anonym bruker]

Jeg gjør det samme. Jeg er også litt overvektig. Jeg synes jeg spiser altfor mye, men jeg klarer ikke å la være, også føler jeg at det ingen ser eller vet om, det teller ikke.

 

Mannen min har tatt meg i løgn og i å gjemme kjeks og sjokolade flere ganger. Han blir såret over at jeg føler jeg må skjule det for han, fordi han liker meg som jeg er. Men det hjelper ikke når jeg ikke gjør det selv, og skammer meg over hvor mye jeg spiser.

 

Noen ganger blir han også lei seg rett og slett fordi jeg ikke deler med han. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg gjemmer det ikke for å få ha det for meg selv, eller fordi jeg tror han ville reagert på at jeg spiste. Det er rett og slett skammen, og at mitt problem med mat virker mindre virkelig (også for meg selv) når jeg skjuler det for andre.

 

Det blir som alkoholikere, de smugdrikker gjerne selv om familien rundt ville vært like glad i dem om de hadde visst, og ville hjulpet dem om de trengte det. Fordi da slipper de å innrømme at de har et problem. Dessuten er det skam forbundet med det også. Når ingen andre vet, så kan man late som det ikke er sånn. Det er mye lettere å finne unnskyldninger overfor seg selv enn andre.

 

Har du opplevd f.eks. å ha en flyktig tanke som du har skammet deg over, eller som har fått deg til å føle deg fæl? Da sier du det gjerne ikke høyt, for da blir det en mer virkelig tanke, uansett hvor forståelsesfull den du snakker med er. Holder du det for deg selv, så er det lettere å skyve tanken unna og ignorere den.

 

Nå vet ikke jeg om det er sånn som dette med han du forteller om. Hvis han har veldig sterk sultfølelse, kan det være at han rett og slett ikke husker at han har spist, fordi han er så sulten at det føles som han ikke har det.

 

Eller det kan selvfølgelig være helt andre grunner.

 

men hva er det beste mannen din kan gjøre for deg? for å få deg til å ha det bedre i situasjonen?

 

jeg tror det er sånn som du har det, min har det.

[Anonym bruker]

Samme gjør jeg Har hatt spiseforstyrrelser siden tenårene og har mange tvangstanker i forhold til mat. Er ekspert på å skjule hva jeg spiser/ikke spiser/når jeg spyr osv. Han har tatt meg ett par ganger i løgn, men jeg har ikke innrømmet noe.

 

hva er det kjæresten din kan gjøre for deg, som får deg til å ha det bedre? late som han ikke ser at det skjer? snakke med deg om det? gi deg ros for hvor fin du er?

[Anonym bruker]

Jeg gjør det samme. Jeg er også litt overvektig. Jeg synes jeg spiser altfor mye, men jeg klarer ikke å la være, også føler jeg at det ingen ser eller vet om, det teller ikke.

 

Mannen min har tatt meg i løgn og i å gjemme kjeks og sjokolade flere ganger. Han blir såret over at jeg føler jeg må skjule det for han, fordi han liker meg som jeg er. Men det hjelper ikke når jeg ikke gjør det selv, og skammer meg over hvor mye jeg spiser.

 

Noen ganger blir han også lei seg rett og slett fordi jeg ikke deler med han. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg gjemmer det ikke for å få ha det for meg selv, eller fordi jeg tror han ville reagert på at jeg spiste. Det er rett og slett skammen, og at mitt problem med mat virker mindre virkelig (også for meg selv) når jeg skjuler det for andre.

 

Det blir som alkoholikere, de smugdrikker gjerne selv om familien rundt ville vært like glad i dem om de hadde visst, og ville hjulpet dem om de trengte det. Fordi da slipper de å innrømme at de har et problem. Dessuten er det skam forbundet med det også. Når ingen andre vet, så kan man late som det ikke er sånn. Det er mye lettere å finne unnskyldninger overfor seg selv enn andre.

 

Har du opplevd f.eks. å ha en flyktig tanke som du har skammet deg over, eller som har fått deg til å føle deg fæl? Da sier du det gjerne ikke høyt, for da blir det en mer virkelig tanke, uansett hvor forståelsesfull den du snakker med er. Holder du det for deg selv, så er det lettere å skyve tanken unna og ignorere den.

 

Nå vet ikke jeg om det er sånn som dette med han du forteller om. Hvis han har veldig sterk sultfølelse, kan det være at han rett og slett ikke husker at han har spist, fordi han er så sulten at det føles som han ikke har det.

 

Eller det kan selvfølgelig være helt andre grunner.

 

men hva er det beste mannen din kan gjøre for deg? for å få deg til å ha det bedre i situasjonen?

 

jeg tror det er sånn som du har det, min har det.

 

Hvis målet hadde vært at jeg skulle ha det bedre her og nå, og ikke føle meg ukomfortabel av det, så ville det beste være å ignorere det. Ikke konfrontere meg når han finner ut at jeg lyver, men late som ingenting og la meg smugspise i fred. Eller, jeg er egentlig glad for at han har nevnt at han vet, og at han ikke bryr seg om hvor mye jeg spiser, for jeg ble litt mer avslappet da, selv om jeg fortsetter å lyve. Men etter å ha nevnt det en gang, synes jeg det er greiest (mest behagelig) for meg om han ikke nevner det mer.

 

Men jeg vet ikke om det er dette som er mest hensiktsmessig på sikt. Jeg tror imidlertid ikke mannen kan løse mitt problem. Det er det nok dessverre bare jeg selv som kan gjøre, og jeg tror jeg trenger profesjonell hjelp for å gjøre det. Mannens støtte hjelper selvfølgelig, men helst uten press.

[Anonym bruker]

Jeg gjør det samme. Jeg er også litt overvektig. Jeg synes jeg spiser altfor mye, men jeg klarer ikke å la være, også føler jeg at det ingen ser eller vet om, det teller ikke.

 

Mannen min har tatt meg i løgn og i å gjemme kjeks og sjokolade flere ganger. Han blir såret over at jeg føler jeg må skjule det for han, fordi han liker meg som jeg er. Men det hjelper ikke når jeg ikke gjør det selv, og skammer meg over hvor mye jeg spiser.

 

Noen ganger blir han også lei seg rett og slett fordi jeg ikke deler med han. Men jeg tenker ikke sånn. Jeg gjemmer det ikke for å få ha det for meg selv, eller fordi jeg tror han ville reagert på at jeg spiste. Det er rett og slett skammen, og at mitt problem med mat virker mindre virkelig (også for meg selv) når jeg skjuler det for andre.

 

Det blir som alkoholikere, de smugdrikker gjerne selv om familien rundt ville vært like glad i dem om de hadde visst, og ville hjulpet dem om de trengte det. Fordi da slipper de å innrømme at de har et problem. Dessuten er det skam forbundet med det også. Når ingen andre vet, så kan man late som det ikke er sånn. Det er mye lettere å finne unnskyldninger overfor seg selv enn andre.

 

Har du opplevd f.eks. å ha en flyktig tanke som du har skammet deg over, eller som har fått deg til å føle deg fæl? Da sier du det gjerne ikke høyt, for da blir det en mer virkelig tanke, uansett hvor forståelsesfull den du snakker med er. Holder du det for deg selv, så er det lettere å skyve tanken unna og ignorere den.

 

Nå vet ikke jeg om det er sånn som dette med han du forteller om. Hvis han har veldig sterk sultfølelse, kan det være at han rett og slett ikke husker at han har spist, fordi han er så sulten at det føles som han ikke har det.

 

Eller det kan selvfølgelig være helt andre grunner.

 

men hva er det beste mannen din kan gjøre for deg? for å få deg til å ha det bedre i situasjonen?

 

jeg tror det er sånn som du har det, min har det.

 

Hvis målet hadde vært at jeg skulle ha det bedre her og nå, og ikke føle meg ukomfortabel av det, så ville det beste være å ignorere det. Ikke konfrontere meg når han finner ut at jeg lyver, men late som ingenting og la meg smugspise i fred. Eller, jeg er egentlig glad for at han har nevnt at han vet, og at han ikke bryr seg om hvor mye jeg spiser, for jeg ble litt mer avslappet da, selv om jeg fortsetter å lyve. Men etter å ha nevnt det en gang, synes jeg det er greiest (mest behagelig) for meg om han ikke nevner det mer.

 

Men jeg vet ikke om det er dette som er mest hensiktsmessig på sikt. Jeg tror imidlertid ikke mannen kan løse mitt problem. Det er det nok dessverre bare jeg selv som kan gjøre, og jeg tror jeg trenger profesjonell hjelp for å gjøre det. Mannens støtte hjelper selvfølgelig, men helst uten press.

 

En ting til: Hvis det er sånn med han som med meg, så for all del ikke fortell noen andre hvor mye han spiser, ikke til hans nærmeste familie heller. Mannen min gjorde den tabben en gang, og da hadde jeg lyst til å dø på flekken. Ble rasende på han og har ikke helt tilgitt han enda, selv om jeg vet det ikke var vondt ment. Jeg klarer ikke å spise sammen med andre, men har begynt å slappe litt mer av sammen med mannen, og ikke være redd for å la han se hvor mye jeg spiser til middag f.eks. For meg blir dette da som å fortelle han noe hemmelig i fortrolighet som jeg ikke ville fortalt til noen andre, fordi jeg stolte på han, og at han brøt den tilliten. Men han hadde ikke oppfattet hvordan dette var for meg da.