Hvorfor så kritiske til Facebook?

[Anonym bruker]

Jeg lurer på hvorfor det er så mange som må få fram at de ikke ønsker å dele så mye på facebook... Folk som da aldri skriver statusoppdatering og irriterer seg over andre som har 1000 venner. Folk som nesten aldri legger ut bilder. Som nesten får deg til å føle deg dum hvis du har lagt ut en status og fått myyye tilbakemelding på den.

 

Er det at man innerst inne er redde for å ikke få bekreftelse når man legger ut noe? Eller er man livredd for at f.eks bildene av gullene sine skal bli stjålet og misbrukt?

 

Grunnen til at de irriterer meg er at de på en måte er gratispassasjerer... De fleste er ofte på facebook, men bare for å se på andres innlegg og kritisere det i allmenheten. (Pluss at jeg er gravid...)

 

Hva mener dere?

 

Jeg kan selv irritere meg over venner som har 10 innlegg om dagen på latterlige ting som "har spist, har trent, har vasket". Det er ikke slike åpenbare ting jeg mener.

[Gjest Lykke Fryd ♥]

Jeg tror at man kan dele inn i 3 grupper:

 

- De som tar helt av og tror at Facebook ER selve livet

- De som ikke klare å integrere Facebook i en del av livet

- De som balanserer Facebook og livet uten at det går på bekostning av verken besøk eller det å ta en telefon

 

Mange er nok "redd" for å ikke klare å begrense seg og derfor tar avstand. Noen har ingen interesse av Facebook og noen er nesten litt sånn trassig "jeg er så alternativ og tøff derfor er jeg ikke på Facebook" uten å skjønne at sosiale medier kan være riktig så bra når det blir brukt på en god måte.

[☆☆☆]

Jeg er gratispassasjer på facebook, uten å være der går man glipp av arrangementer som blir planlagt, siden invitasjonene ofte går ut der. Så bruker jeg meldingstenesten, får svar mye fortere enn om jeg sender mail. Men statusene mine er stort sett upersonlige og det kan gå uker mellom at jeg lager en..

[Dorrimor ♂♂]

Jeg legger ut store hendelser i livet: fødsel, bursdager til barna etc, m sjeldent ellers. Legger nesten aldri ut bilder av barna, kun et profillbilde. dette pga at vi skriver under på at facebook får rettighetene til bildene, og vet aldri hva de kan brukes til. Har hørt om saker hvor bilder av barn i lite tøy eller nakne barn har blitt missbrukt. D tar ikke jeg sjansen på!!

[Anonym bruker]

Jeg har ikke facebook. Men føler ofte facebook blir litt overfladisk. Man er venner på facebook, men sier ikke "hei" om man treffer hverandre på gata. Er man egentlig "venner" da, eller bare nyskjerrig?

 

Hun ene nabodama mi her, skrøyt så at nå var hun blitt venner med pappan min på facebook. Han hadde jo gjort det og det, kunne hun fortelle. Jeg tenkte det var voldsomt så gode venner de har blitt. Så kom han opp til oss, og hun var her utenfor. De sa ikke "hei" engang. Var som om de ikke visste hvem hverandre var.

 

Og så synes jeg facebook er så upersonlig. Men folk driver å forteller at "vi er forlovet!!", "jeg er gravid!!", eller "nå har vi fått den lille jenta!!" Da går du jo glipp av mange reaksjoner. Sånne "Gratulerer!" reaksjoner er ikke det samme som å fortelle det selv.. Jeg liker jo å fortelle det over telefonene (at man snakker sammen!) eller forteller det når man ser hverandre.

 

Og det som irriterer meg mest, eller egentlig er det bare patetisk. Men det er når man kan lese på facebook at de har det såååå fint, og de elsker mannen sin, verdens beste pappa og bla bla bla. å så neste uke så skiller de seg. Og du får høre at de har slitt kjempe lenge, og det har bare vært krangling. Sier ikke de trenger legge det ut på facebook akkurat, men la vær å skriv at man har det så veldig fantastisk da.. Folk tror jo kanskje at "alle" andre har det så fint, uten om jeg. (det er jo det de får med seg på facebook.)

 

Svigerinna mi bor på facebook. Og hun har ultra liten eller så å si ingen selvtillit. Hun og mannen krangler hele tiden, og hun er kjempe lei av ungen de har, så han har ungen hele tiden. Men på facebook står det; "Jeg elsker dere." "Verdens beste lille gutt/jente." "verdens beste mann." Jeg blir bare så oppgitt over sånne folk. Når hun er på besøk eller uannsett hvor hun er, så sitter hun pal med telefonen og kikker på facebook. +at når jeg hadde fått min baby, så la hun det ut på sin facebook, at nå hadde vi fått og ungen skulle hete det og det. Da ble jeg sint. Viste ikke det til ho da, men spurte fint om hun kunne ta det vekk, for dette var noen vi hadde lyst å fortelle selv. Hun ble super fornærma, og det endte med at JEG måtte be om unnskyldning.

 

Men jeg har kanskje bare mange dårlige erfaringer

[Gjest Mentha & Junior]

Artikler som dette er nok med på at noen føler seg bra med seg selv fordi de ikke deler med andre, og kun leser og dømmer det andre skriver (omtrent som "se og hør"):

http://touch.abcnyheter.no/livet/2012/05/18/ikke-bruk-facebook-som-bestevenninne

[Anonym bruker]

Men er dere seriøst redde for at bilder av barna blir misbrukt? Vanlige bilder altså....

 

Digresjon; Hvordan forholder dere dere til bruk av nettbank / bestille varer på nett?

[Gjest peacock]

Jeg er også en gratispassasjer i forhold til å dele personlige opplysninger, bilder og slikt. Jeg har masse venner på facebook som er gamle skolekamerater, tidligere kolleger og liknende som jeg ikke har personlig kontakt til, og jeg er ærlig talt ikke interessert i at alle skal vite alt om meg! Deler ikke hvem jeg er i forhold med, deler ikke feriebilder, festbilder og bilder av barnet mitt, men kan gjerne legge ut en interessant artikkel eller noe annet jeg kommer over. Oppdaterer ikke min status med likegyldige hverdagsdetaljer eller strengt personlige ting.

 

I forhold til barn vil jeg gjerne at sønnen min selv kan bestemme hva som skal legges ut på nettet om han - og det kan ikke enda, så derfor legge vi ikke noe ut. Ikke redd for at bildene skal bli misbrukt, men hvorfor skal jeg dele såpass personlige ting, som ikke engang omhandler meg selv, med folk jeg så vidt hilser på på gaten? Litt satt på spissen synes jeg vel at dette er en form for personlig overtramp sett i forhold til hvordan jeg bruker facebook. Kan gjerne dele slikt med gode venner og familie, men det er jo ikke bare de jeg er venner med på FB! Stusser forøvrig hver gang jeg ser at vennene mine, som jeg ikke har noe særlig kontakt med, deler feriebilder med nakne barn og liknende - da kunne de da i hvert fall begrense tilgangen på bildene til de aller nærmeste!

 

For meg er facebook som en telefonbok jeg ikke trenger å oppdatere. Det er også et sted hvor folk skryter hemningsløst over hvor lykkelige de er, hvor flinke de er til å trene/rydde/lage mat/gå tur med hunden og liknende, og føler meg egentlig ganske likegyldig til slikt "bullshit" (for om det er sant er det jo gjerne bare en liten del av sannheten...).

[Anonym bruker]

Ja, jeg er faktisk redd for det. Går førskolelærerutdanningen nå, og der har vi hatt egne forelesninger om sosiale medier, og der får vi høre at vi aldri må gjøre det. Det er jo mange som gjør det, og det går jo bra, men synes det blir feil. Men jeg har ett bilde som profilbilde da han er med, og da har han på klær og han er sammen med meg, da føler jeg egentlig ikke det er et problem.

Skal legge til at jeg mistet de fleste "venninnene" mine da jeg fikk sønnen, og jeg tenker at kommer de ikke å ser på babyen min, skal de ikke få sitte å snike å se bilder av ham heller

[Gjest Heartbroken]

Jeg er innom FB daglig, men oppdaterer status svært sjelden, selv om jeg alltid får mange kommentarer og liker når jeg gjør det

 

Ellers har jeg ikke så mange venner, siden jeg aldri legger til noen selv og bare godtar de jeg kjenner og sier hei til om vi treffes. Kanskje nettopp derfor slipper jeg unna de mest irriterende menneskene som oppdaterer flere ganger daglig

 

Jeg er på FB bl.a. fordi det er en veldig greit måte å følge på hva nevøer og nieser som ikke bor her og som jeg ikke snakker med på telefon gjør. Nå fikk jeg nettopp vite at min niese og kjæresten skal fire uker til USA - det syns jeg er kjekt å vite og få følge dem på turen. Koselig!

 

Jeg er skeptisk til ukritisk bruk av det meste, men tror at hvis man bruker sunn fornuft er sosiale medier et positivt innhold i hverdagen. Det er nok kommet for å bli, og jeg syns det er viktig å følge med og vite hva det er barna våre bruker tiden sin på (jeg er ikke "venn" med mine tenåringsbarn på FB og det synes jeg er greit. Jeg har ingenting med deres sosiale nettverk å gjøre. Det jeg trenger å vite, snakker vi om)

[Anonym bruker]

Jeg har ikke facebook. Men føler ofte facebook blir litt overfladisk. Man er venner på facebook, men sier ikke "hei" om man treffer hverandre på gata. Er man egentlig "venner" da, eller bare nyskjerrig?

 

Hun ene nabodama mi her, skrøyt så at nå var hun blitt venner med pappan min på facebook. Han hadde jo gjort det og det, kunne hun fortelle. Jeg tenkte det var voldsomt så gode venner de har blitt. Så kom han opp til oss, og hun var her utenfor. De sa ikke "hei" engang. Var som om de ikke visste hvem hverandre var.

 

Og så synes jeg facebook er så upersonlig. Men folk driver å forteller at "vi er forlovet!!", "jeg er gravid!!", eller "nå har vi fått den lille jenta!!" Da går du jo glipp av mange reaksjoner. Sånne "Gratulerer!" reaksjoner er ikke det samme som å fortelle det selv.. Jeg liker jo å fortelle det over telefonene (at man snakker sammen!) eller forteller det når man ser hverandre.

 

Og det som irriterer meg mest, eller egentlig er det bare patetisk. Men det er når man kan lese på facebook at de har det såååå fint, og de elsker mannen sin, verdens beste pappa og bla bla bla. å så neste uke så skiller de seg. Og du får høre at de har slitt kjempe lenge, og det har bare vært krangling. Sier ikke de trenger legge det ut på facebook akkurat, men la vær å skriv at man har det så veldig fantastisk da.. Folk tror jo kanskje at "alle" andre har det så fint, uten om jeg. (det er jo det de får med seg på facebook.)

 

Svigerinna mi bor på facebook. Og hun har ultra liten eller så å si ingen selvtillit. Hun og mannen krangler hele tiden, og hun er kjempe lei av ungen de har, så han har ungen hele tiden. Men på facebook står det; "Jeg elsker dere." "Verdens beste lille gutt/jente." "verdens beste mann." Jeg blir bare så oppgitt over sånne folk. Når hun er på besøk eller uannsett hvor hun er, så sitter hun pal med telefonen og kikker på facebook. +at når jeg hadde fått min baby, så la hun det ut på sin facebook, at nå hadde vi fått og ungen skulle hete det og det. Da ble jeg sint. Viste ikke det til ho da, men spurte fint om hun kunne ta det vekk, for dette var noen vi hadde lyst å fortelle selv. Hun ble super fornærma, og det endte med at JEG måtte be om unnskyldning.

 

Men jeg har kanskje bare mange dårlige erfaringer

 

Artig at du vet såååå mye om Facebook og hva som foregår der uten selv å være der. Hmmm......

[Anonym bruker]

Jeg er ikke på FB.

 

Føler ikke jeg trenger å vite hva Gud og hvermann gjør til alle døgnets tider.

Vist jeg vil dele noe med noen, blir det med venner slekt som jeg ringer eller besøker.

Vist jeg ikke vet hva naboen eller et søskenbarn skal eller har gjort ,så er det enkelt og greit for vi ikke har bedre kontakt.

Jeg klare meg fint uten FB og kommer ikke til å melde meg inn, ja jeg går glipp av litt "sladder" om naboen, og naboen går glipp av litt sladder om meg;)