livredd for å bli lik mamma....

[Anonym bruker]

Mamma er voldelig, hun lyver, hun er ukritisk til menn, og får barn med dårlige partnere (alkoholikere,psykopater), hun har aldri brydd seg om hvordan vi barna har hatt det, eller hvordan vi har det nå. At vi er negativt påvirket av barndommen, driter hun i og sier vi bare skal ta oss sammen. Dette innebærer å stole på andre, depresjon, klarer ikke slippe taket i negative hendelser ol. 4 av 5 barn har gått eller går til psykolog, 2 av oss må bruke medisiner pga depresjon. Mamma er oppvokst i et veldig fattig hjem med en voldelig og notorisk utro pappa, med en kall og kjølig mor.

 

nå har jeg vært like dum og ukritisk og sitter med to barn med en veldig dårlig far. Jeg er på vei ut av forholdet.

jeg er så redd for å bli som henne!

jeg har aldri slått, eller på annen måte mishandlet barna mine hverken fysisk eller psykisk. Aldri skreket til dem. Jeg er hele tiden i konstant arbeid med IKKE gjøre som mamma. Et av mine søsken skriker til sine barn, men så vidt jeg vet ikke vært fysisk mot de. Et annet av mine søsken overser barnet sitt, gir h*n ikke det barnet trenger. Denne personen har blitt meldt til bv av bhg.

 

er det sånn at slike ting går i "arv"? Kommer jeg til å bli akkurat lik selvom jeg hele tiden gjør alt stikk motsatt av mamma? Jeg er så redd for det at jeg noen ganger tenker jeg ikke burde hatt barn :-( Uff... Fortell meg at dette går bra, og at jeg klarer å bryte familiens mønster! Jeg har klart det så langt, ikke følt behov for å gjøre noe likt mamma i det hele tatt, men redselen er der likevel :-(

[Anonym bruker]

Det du er bevisst på kan du endre, resten jør du som dine foreldre gjorde det. Og du er jo bevisst, så du kommer til å klare deg fint!

[Anonym bruker]

Jeg har det på samme måte som deg, og tar meg noen ganger i å være som mamma. Har aldri slått ungene, men har skriki til dem når de ikke holder opp. Og da mener jeg ikke fordi de kommer å spør om en ting, men når de har surva og vært masete _hele_ dagen. Når jeg da sier ting for ente gang så smeller det. MEN, jeg tror ikke det har noe med mamma å gjøre... Det kan jo smelle for envher, mener jeg.

 

Men, jeg er veldig opptatt av å følge opp ungene, stille på dugnader, sørge for alltid å ha bursdagsgaver og kort i orden når de skal på slikt, stliler opp på arrangementer på skolen, osv osv. Alle de tingene mamma aldri gjorde. Og ungene mine skal ikke fryse! De skal ha skikkelig klær, alltid!

Og de skal heller ikke måtte være hjemme alene fra 1.juledag til 1.nyttårsdag fordi bare mååå til utlandet alene. Aldri!

 

 

Jeg tror ikke man nødvendigvis er dømt til å bli som sin egen mor om man bare er litt obs på det. Noen blir som foreldrene fordi de ikke vet bedre, men jeg vokste heldigvis opp med bestemor og bestefar, pluss tante og onkel som var normale, så jeg vet hvordan det bør være.

Det er slitsomt, å hele tida tenke på at man kanskje er som sin mor (når man ikke nødvendigvis har gode minner fra det), men som sagt tror jeg det går fint når man bare er litt obs

[Anonym bruker]

En trekkes mot det en vet om.....håper du kommer deg ut av forholdet så fort som mulig.

Jeg tror jeg hadde kontaktet helsestasjonen, der har de ofte en "familieveileder" som kan hjelpe deg, evt at du kan få bekreftelse på at du er på rett vei.

[C.L.H85]

Slike ting trenger ikke å gå i arv. Foreldrene til min mor var alkoholiserte og kranglet ofte foran barna i fylla, de hadde sjelden penger til mat og de fikk nok litt røffere behandling i oppdragelsen. Allikevel har jeg hatt en trygg barndom, ble nok litt kjeftet på, men det var jo ikke så unormalt(vel og merke hvis jeg gjorde noe veldig galt), har aldri sett foreldrene mine fulle, de er kjærlige og vi kan prate om alt. Min mor lovte seg selv at hun aldri skulle bruke rus som en utvei, juling, krangling/slåssing foran barna, vi skulle aldri gå sultne til sengs eller bli usikre på dem som foreldre og vi skulle få så mange klemmer vi ville .

 

Så lenge man er bevisst på det, tror jeg man kommer veeeeldig langt Selvfølgelig er moren min og søstrene hennes preget en del av barndommen og har sine problemer... men de har ikke latt det gå utover oss "barna"

[Anonym bruker]

Dette er IKKE automatisk arvelig, nei.

 

Min mormor hadde store psykiske problemer, noe som igjen gav min mor store problemer å takle som voksen. Men hun var så bevisst på å aldri oppføre seg ovenfor oss slik hennes mor gjorde mot henne, og dermed stoppa hun den usunne "arven". Selvsagt var det tøft å vokse opp og se at min mor led psykisk i perioder, men hennes bevisste holdning gjorde at jeg selv ikke har noen varige men av denne oppveksten!

 

Og du som er så bevisst på dette, kan også bryte mønsteret! Høres ut som om du er på god vei allrede. Men gå fra kødden, og oppsøk proffesjonell hjelp. (Psykolog, barnevern e.l.) da blir alt så mye lettere.