sjalusi

[første27]

Jeg er gravid, 15 uker. Har hatt det veldig greit de første ukene og månedene, med lite plager, det som plager meg mest er nok alle hormonene og følelsene som kverner. Gråter lett, blir lett redd/glad/sjalu/sint etc. Så til saken. I går fikk jeg og min kjære vite at hans bror (min svoger) og kjæresten også er gravid, de skal ha i beg av januar, ca to mnd etter oss. Min kjære ble kjempeglad så klart (han og broren er veldig nære), men jeg sliter med masse vonde følelser oppi dette. Jeg er selvsagt glad på deres vegne, la det være helt klart, men jeg føler meg også sjalu. Sjalu på at nå er det ikke bare meg, oss og vårt barn som er i fokus lenger, redd for at jeg og barnet mister oppmerksomhet fra min kjære og hans familie, og redd for at min svigerfamilie skal synes det er mer stas med dem enn med meg/oss. Tåpelig nok er jeg også redd for at hun kommer til å klare alt bedre enn meg, se nydelig gravid ut (hun er mye slankere enn meg fra før), få til alt bedre osv.. Resten av familien har kjent svigerinnen min lenger enn meg, og har dermed naturlig nok ett annerledes/tettere forhold til henne enn til meg. Jeg føler allikevel ikke at jeg har ett dårlige forhold til svigerfamilien min altså!! Samtidig som dette er ekte følelser for meg, skjønner jeg jo (når jeg har mine rasjonelle øyeblikk hehe) at dette er smålige og fullstendig irrasjonelle tanker. Men de er så virkelige, gjør så vondt og jeg føler meg som verdens dårligste menneske. Hva gjør jeg??? Hvordan takler jeg dette?? Skal jeg snakke med partner om dette og hva skal jeg evt si??

[anna t]

Jeg skjønner godt hvordan du har det. Det er ikke så lett alltid med alle hormonene som river, og livet som snus opp ned. Som du sier selv er det jo ikke helt rasjonelt, og du har sikkert ingen grunn til å bekymre deg. Jeg har tidligere vært gravid, og så ble søsteren min gravid rett etterpå. Da tenkte jeg også på det med vekt og at hun sikkert kom til å se bra ut og jeg kom til å bli mer sånn sakkosekk og at det kom til å bli flaut og ekkelt.

Nå er det sånn at hun har termin noen måneder før meg, og det går egentlig veldig bra.

 

Om du burde snakke med mannen din om dette syns jeg er vanskelig å si, det kommer an på hvordan han vil reagere. Men du kan jo prøve å jobbe litt med tankene selv i alle fall. Prøve å tenke på det som en hyggelig ting, fokusere på at dere får jevngamle barn som kan leke sammen, dere får et svoger-par som er i samme situasjon, det kan jo binde dere tettere sammen. Og min erfaring er i alle fall at besteforeldre ofte har helt ubegrenset med oppmerksomhet og omsorg, det blir ikke mindre på hver selv om man er flere. Jeg er sikker på at svigerfamilien din ser på dette som en fin mulighet til å komme enda nærmere deg og ikke minst barnet som kommer.

 

Lykke til, du skal se dette blir bedre om en stund når hormonene ikke herjer så mye

 

Selv er jeg forresten et irritabelt uvær som hisser meg opp over hva som helst for tiden. Stakkars mann...

[første27]

Tusen takk for fin tilbakemelding

[LØVEN1]

Skjønner deg godt, selv om man ser at man er smålig har man de følelsene man har, og de er det lurt å erkjenne. Tror også at de kan endre seg underveis, ettersom du får "drøvtygget dem".

 

Stor klem

[TobiasFeb08+JulieOkt12]

Har ei venninne som følte det sånn da søsteren hennes ble gravid like ette henne... Hun luftet det med oss venninner, ikke med partneren, og det gikk seg til etter hvert:-) Har du en god venninne å prate med tror jeg jeg ville valgt henne fremfor partneren i første omgang... For mest sannsynlig er dette noe som går mer og mer over etter hvert som du venner deg til tanken:-) Tenk så stor glede søskenbarna får av hverandre!

[mgel]

Jeg får bare lyst til å gi deg masse omsorg!!!!! Jeg tror ikke tankene og følelsene dine er unormale. Og som flere her sier, så vil det nok gå seg til......det er jo noen mnd igjen til å bearbeide dette på

Jeg har et veldig åpent forhold med mannen min, og ville delt det med han, mens andre nok ville følt seg mer komfortabel med å snakke litt med en venninne. Hva som er best for deg, kommer jo an på forholdet ditt til din mann og dine venner

[første27]

Tusen takk for gode ord og gode råd!! ) Det har allerede roet seg litt, etter at jeg fikk summet meg litt.. Snakket med to venninner i går, det hjelp! Men snakket også med min mann idag, og han tok det veldig bra! Forsto hva jeg tenkte og hvorfor, men trøstet meg veldig godt, betrygget meg med at det ikke er tilfelle og fikk roet meg.. Jammen godt jeg har en så bra mann ;-) Takk igjen til dere for flotte tilbakemeldinger =)

[Gjest Mammantil2prinser]

Herlighet! helt sjokket jeg, altså jeg forstår deg jo på en måte. Ta mitt eksempel da, vi er tre søstre vi fikk alle barn i 2010 med 5mnd mellom første og siste barn. Men altså hva i helsike kan man gjøre med det? Jeg ble jo kjempeglad av å kunne dele denne opplevelsen med mine søstre å kunne trille å dele erfaringer med dem. Har jo selvfølgelig ikke fått vert tante på samme måte siden jeg har hatt en å passe på selv da så det er jo litt kjipt.

Men vær nå heller glade på deres vegne, tenk hadde de ikke kunnet få barn:) skal se dere kommer til å kose dere kjempemye:) å tenk å gøyt for barna:) må du nye din graviditet du:)

[My_my]

Jeg skjønner at hormonene kan få frem sånne tanker, men jeg tror ikke du skal legge så mye i det! Det er stort å bli tante/onkel, men det er vanvittig mye større å bli mamma/pappa...Og som sagt tidligere her så tror jeg at besteforeldre har en egen evne til å finne både tid, omsorg og kjærlighet til alle barnebarna sine!

 

Prøv heller å tenke på alt det koselige du og din svigerinne kan oppleve sammen. Dere kan dele erfaring på godt og vondt, hjelpe hverandre med tips og råd, og ikke minst glede besteforeldrene med to tette vidunder Og dette med vekt og vektoppgang er jo i utgangspunktet så veldig individuelt! Heldigsvis, vil jeg si! Jeg har min kropp, du har din og hun har sin! Sånn er det bra!