Should I stay or should I go...?

[Anonym bruker]

Sambo og jeg har det helt fint sammen. Aldri vært stormende forelsket noen av oss, men fungerer greit sammen i hverdagen mtp barn, samliv etc. Ymtet frempå om det kanskje kunne vært noe å gifte seg, men det var han ikke videre interessert i. Vi er gode venner og er vel forlikt eller hva det nå heter, men tenker innimellom på at det kanskje vil bli kjedelig i lengden? Han virker liksom fornøyd sånn det er nå, mens jeg kanskje skulle ønske det var litt mer...futt?

Tar meg selv i å tenke på at dn økonomiske situasjonen hadde vært lettere som alenemor (pga støtteordninger etc) men tanken på å gå fra ham bare i tilfelle det skulle finnes noe grønnere gress er jo samtidig litt fjern...

 

Hva hadde dere gjort.

[Musemorbr /]

Jeg mener at alle mennesker fortjener å være lykkelig og stormende forelsket, hvis de vil. Jeg mener også at alle barn fortjener å ha smilende og glade foreldre som elsker hverandre, enten det er steforeldre eller biologiske. Å bo i et platonisk ekteskap er sikkert hyggelig, men du må være helt ærlig med deg selv og kjenne godt etter på hva du trenger og ønsker deg. Vi har ingen garantier for at det finnes noe mer enn dette livet, så vi skylder oss selv å leve det som best vi kan.

[Kortslutning]

Jeg hadde blitt værende. For meg er det ikke den store "kjærligheten" jeg leter etter, heller ikke å være superduperlykkelig hele tiden. For meg betyr trygghet, en mann jeg elsker, en flink pappa og et bra liv mer enn noe annet. Jeg tror ikke gresset er grønnere på andre siden. Og tror også "det perfekte liv" ikke er verdt jakten, usikkerheten og bytte av partner.

Jeg tror barn har det mye bedre med foreldre som lever sammen og har en grei og fungerende hverdag, enn å ha skilte foreldre.

Jeg mener man må lære seg å sette mer pris på deg positive og tenke på hva man har.

Jobb mer med forholdet, lær dere å kjenne hverandre bedre og nyt fred og ro.

Og husk, for ungene er det bedre at mamma og pappa er sammen og har det greit, enn å ha skilte foreldre.

[Linn2007]

Jeg har gått mange runder med meg selv på tilsvarende spørsmål. Vi fikk barn sent i forholdet og da det skjedde hadde den intense nyforelskelsen vært borte i mange år, men erstattet av et godt samhold, felles interesser og verdier, og mye omsorg og kjærlighet til hverandre. Før vi fikk barn opplevde jeg flere ganger å bli betatt av andre, men aldri sånn at det ble verdt å forlate det jeg hadde. Etter vi ble foreldre ble det 'tomrommet' som gjorde at jeg kunne være i tvil om forholdet var det rette erstattet av enda mer samhold og fellesskap. Jeg synes vi har det godt og at vi har mye å holde sammen for uten å kunne påstå at vi er så stormende forelsket:)

[Anonym bruker]

Eg blir sjokkert eg, at det går an å oppleva å ha det heilt greit, og så likevel vurdera å gå frå nokon som ein har barn med. Kva har skjedd med dette samfunnet?

[Musemorbr /]

Er det virkelig så rart at hi vurderer å gå fra en hun skriver hun aldri har vært forelsket i, som kanskje ikke elsker henne heller og i alle fall ikke har lyst til å gifte seg med henne? Er ikke kjærligheten der, forstår jeg godt hun vakler.

[Anonym bruker]

Jeg har funnet ut at det er en vesentlig forskjell på å være Forelsket og oppleve Kjærligheten.

Jeg trodde før at jeg måtte være forelsket for å ha det bra/være lykkelig, men jeg ser nå at jeg er ikke forelsket i mannen min på den måten lengre, men jeg har heller en dyp kjærlighet for han.

 

Og den følelsen er like god, om ikke bedre! Det er "bare oss to", og det er alt jeg trenger.

[Mrs. Bouquet]

Slik du beskriver deres forhold høres helt normalt ut. Forelsket er jo ikke vanlig å være så mange månedene i løpet av et liv. Så om det er det du leter etter kommer du til å vakle rundt på jakt etter det store deler av livet.

Forstår ikke hvorfor du vil gifte deg med denne mannen samtidig som du vurderer å gå. Tror du dere får det mer spennende som gifte?

[Anonym bruker]

Syntes faktisk det er helt forkastelig for en i din situasjon å skulle gå. Først og fremst pga barna, men også pga "lettere økonomi pga stønadsordninger" kommentaren din - hva for en innstilling er det?? Skjerp deg.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er stor forskjell på å ikke være forelsket lengre kontra det å aldri ha vært forelsket i hverandre.

 

Men det syns jeg sikkert bare fordi jeg er i HIs situasjon selv. Jeg føler liksom at etter barn, samarbeid etc har vi ikke noe å falle tilbake på. Vi ble sammen fordi det passet seg sånn akkurat da, føler jeg. Og når de store følelsene verken er der eller noensinne har vært der, så er det ikke rart at man iblant er i tvil. Når man har hatt forelskelsen så vet man at denne personen gjorde meg mo i knærne for noen år siden, og tenke tilbake på den kriblende tiden. Når man ikke har det, så er det liksom ikke noe spesielt å tenke tilbake på og dra frem (i vanskelige tider) av sterke følelser personen har vekket.

[Anonym bruker]

Jeg syns det er stor forskjell på å ikke være forelsket lengre kontra det å aldri ha vært forelsket i hverandre.

 

Men det syns jeg sikkert bare fordi jeg er i HIs situasjon selv. Jeg føler liksom at etter barn, samarbeid etc har vi ikke noe å falle tilbake på. Vi ble sammen fordi det passet seg sånn akkurat da, føler jeg. Og når de store følelsene verken er der eller noensinne har vært der, så er det ikke rart at man iblant er i tvil. Når man har hatt forelskelsen så vet man at denne personen gjorde meg mo i knærne for noen år siden, og tenke tilbake på den kriblende tiden. Når man ikke har det, så er det liksom ikke noe spesielt å tenke tilbake på og dra frem (i vanskelige tider) av sterke følelser personen har vekket.

 

Når du har valgt å få barn med denne personen er dette bare noe du må leve med.

 

Man er uansett ikke nyforelsket hele livet, og jeg tror alle mennesker i lange forhold innimellom savner den altoppslukende forelskede følelsen.

 

That's life - deal with it!

[Anonym bruker]

Når du har valgt å få barn med denne personen er dette bare noe du må leve med.

 

Man er uansett ikke nyforelsket hele livet, og jeg tror alle mennesker i lange forhold innimellom savner den altoppslukende forelskede følelsen.

 

That's life - deal with it!

 

Ser at du ikke forstår siden du fortsatt refererer til "når den stormende forelskelsen har lagt seg". Men ja, that's life.

[Gjest Heartbroken]

Når du valgte å få barn med en du ikke var stormende forelsket i, og ingenting egentlig har endret seg annet enn at du er redd det skal bli kjedelig, syne jeg egentlig at svaret gir seg selv.

 

Du har tatt et valg på et spesielt grunnlag, og hverken mannen eller situasjonen har endret seg.

 

Mannen og jeg kom sammen pga en stormende forelskelse da vi var svært unge. Jeg kan love deg at jeg både har kjedet meg og ønsket meg ut av forholdet. Men pga at forholdet var bygget på forelskelse som gikk over til kjærlighet og troen på at dette er for alltid, har vi klart oss gjennom både storm og stille.

 

Klart at hvis man sliter daglig i et forhold, stiller saken seg annerledes, men å gå pga redd for at man skal kjede seg om man blir, kan bli vanskelig å forklare for barna man har satt til verden.