Kronisk syke - Inget nettverk?

[Anonym bruker]

Legger stadig merke til mødre her inne som er kronisk syke, ikke noe rart i det, siden det er utbredt. MEN! Hvorfor er det så veldig mange som har null nettverk? Ofte kommer det historier fra dager det skal skje noe, det være seg 17. Mai, Jul, Skoleopplegg, bursdager osv. Barna kan ikke være med fordi mor er syk.

"Vi andre" ville ha sendt barnet med tante, besteforeldre, naboer eller andre foreldre i skole/bhg..

Så da lurer jeg.. mister man nettverket når man blir syk, eller blir man syk fordi man har mistet nettverket?

Nå er ikke dette sort/hvitt, det skjønner jeg. Men jeg begynner å lure når jeg leser så mye om det her inne. Et sosialt nettverk er så inderlig viktig, ikke minst når man er syk.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke så enkelt at man enten mister nettverk når man blir syk eller blir syk fordi man har mistet nettverk.

Men, det ene har gjerne en lei tendens til å påvirke det andre, dessverre....

 

Kortvarig, ikke veldig alvorlig sykdom er det mange som takler å stå i med deg, men langvarig, kanskje alvorlig - eller "bare" kronisk, er faktisk noe som mange i dagens samfunn ikke ønsker å forholde seg til. Det passer ikke inn i livene til folk og folk har en tendens til å ville gjøre alt "som før". Jeg tror det kan være slitsomt også å forholde seg til at noen man bryr seg om ikke har det bra, spesielt om man ikke ser noen snarlig løsning på situasjonen for den det gjelder.

 

For min egen del har jeg flyttet mye rundt om pga utdannelse og jobb, noe som gjør at vennskap som er nære likevel har problemer med å være nære nok når halve landet eller landegrenser kommer mellom. Det blir også et økonomisk spørsmål i tillegg til et tidsmessig spørsmål...

Når man i tillegg, som i mitt tilfelle, kommer fra en dysfunksjonell familie hvor fagfolk har sagt jeg må holde avstand fra for min egen del.... ja, da blir det ikke så mye nettverk igjen tross at jeg har gode venner rundt omkring. Det tar tid å bygge opp nære og gode nettverk av venner som vil være der uansett... Bekjente har man jo mange av, men bekjente har en tendens til å ikke bry seg like mye og heller ha nok med sitt eget.

 

Men blir man mer sårbar når man har mindre nettverk? Ja, det tror jeg man blir. Men det betyr ikke at alt man kan få av sykdom da er forårsaket av at man er puslete og ikke tåler noe. Mange, mange sykdommer har lite å gjøre med nettverk å gjøre. Og ulykker kan jo skje alle, uavhengig av livet ellers.

 

Men jeg synes det er trist å se at det er så mange som er uten et større nettverk. Det gjør folk mer rotløs og sårbare. Spørsmålet du heller bør spørre er vel "Hvorfor er det så mange som har så dårlig (sikkerhets)nettverk i dag?"

 

Jeg tror det har mye med hvordan samfunnet er i dag. Vi flytter gjerne for å ta utdanning, flytter igjen for å få jobb, tar utenlandsopphold, møter gjerne en partner på et sted hvor ingen har tilknytning til med familie og bosetter seg der man har/får jobb. Familiekonstellasjoner er i dag ikke så tydelige eller forpliktende som de var før, det er enklere å flytte fra hverandre eller skille seg, en av partene får ny partner og flytter.... Jeg tror alt dette gjør at mange som i utgangspunktet er både velfungerende og oppegående kan oppleve at når livet plutselig ikke går på skinner lenger, så har de ikke like stort nettverk som de i utgangspunktet trodde. Det er lett å være sosial, hive seg i bilen eller kaste seg på et fly når man er frisk og har god økonomi, og da betyr ikke avstand så mye, man tror man har de nære nært nok. Men blir man syk og gjerne i tillegg får dårlig økonomi, da blir plutselig avstand og økonomi uoverkommelige hindringer for den tidligere hyppige kontakten med de som er "nær" - da blir de av praktiske grunner ikke så nære likevel.

 

Du har rett i at et godt sosialt nettverk er inderlig viktig, HI!

[Cat.68]

Jeg trur det er veldig lett å miste mye av det nettverket man har/har hatt når man blir kronisk syk. Gudene skal vite hvorfor, men folk blir vel lei av å se og høre om andres sykdom og å ta hensyn til deres hverdag som er mere kompleks og utfordrendes en andres. Er man så uheldig at denne sykdommen dessuten ikke synes utanpå, så er det også veldig vanskelig å få forståelse og aksept for de utfordringene man kan ha, "" - Du som ser så frisk ut kan jo ikke være syk"", er en veldig vanlig holdning hos dem man møter.

 

De fleste av oss har kanskje ett nettverk til å begynne med, men det går ikke å komme unna at de fleste som regel har nok med sitt,og at dem stiller opp en å annen gangen betyr ikke at de gladelig gjør det bestandig og kanskje gjerne minst i situasjoner da dem selve har mye å gjøre hvilket store høytider gjerne fører med seg. Til slutt er det vanskelig å spørre om hjelp for man vil ikke være til bry. Og når man gjerne føler at andre er glad for å slippe bli spurt setter det seg enda lenger inn å spørre.

 

Mange av oss er heldige og har oppegående menn som tar i et tak når det trengs slik at man slipper å spørre andre. Men de som lever aleina får jo bare der enda mindre hjelp i hverdagen. Og ikke alle har store familjer eller venneskarer som gjør alt for å hjelpe.

 

Dette er en vanskelig problemstilling, og jeg trur det er få som blir syke pga dårlig nettverk. Da er det nok mer vanlig å miste nettverket man hadde fordi man ble syk.

[Anonym bruker]

Det er nok ikke så enkelt at man enten mister nettverk når man blir syk eller blir syk fordi man har mistet nettverk.

Men, det ene har gjerne en lei tendens til å påvirke det andre, dessverre....

 

Kortvarig, ikke veldig alvorlig sykdom er det mange som takler å stå i med deg, men langvarig, kanskje alvorlig - eller "bare" kronisk, er faktisk noe som mange i dagens samfunn ikke ønsker å forholde seg til. Det passer ikke inn i livene til folk og folk har en tendens til å ville gjøre alt "som før". Jeg tror det kan være slitsomt også å forholde seg til at noen man bryr seg om ikke har det bra, spesielt om man ikke ser noen snarlig løsning på situasjonen for den det gjelder.

 

For min egen del har jeg flyttet mye rundt om pga utdannelse og jobb, noe som gjør at vennskap som er nære likevel har problemer med å være nære nok når halve landet eller landegrenser kommer mellom. Det blir også et økonomisk spørsmål i tillegg til et tidsmessig spørsmål...

Når man i tillegg, som i mitt tilfelle, kommer fra en dysfunksjonell familie hvor fagfolk har sagt jeg må holde avstand fra for min egen del.... ja, da blir det ikke så mye nettverk igjen tross at jeg har gode venner rundt omkring. Det tar tid å bygge opp nære og gode nettverk av venner som vil være der uansett... Bekjente har man jo mange av, men bekjente har en tendens til å ikke bry seg like mye og heller ha nok med sitt eget.

 

Men blir man mer sårbar når man har mindre nettverk? Ja, det tror jeg man blir. Men det betyr ikke at alt man kan få av sykdom da er forårsaket av at man er puslete og ikke tåler noe. Mange, mange sykdommer har lite å gjøre med nettverk å gjøre. Og ulykker kan jo skje alle, uavhengig av livet ellers.

 

Men jeg synes det er trist å se at det er så mange som er uten et større nettverk. Det gjør folk mer rotløs og sårbare. Spørsmålet du heller bør spørre er vel "Hvorfor er det så mange som har så dårlig (sikkerhets)nettverk i dag?"

 

Jeg tror det har mye med hvordan samfunnet er i dag. Vi flytter gjerne for å ta utdanning, flytter igjen for å få jobb, tar utenlandsopphold, møter gjerne en partner på et sted hvor ingen har tilknytning til med familie og bosetter seg der man har/får jobb. Familiekonstellasjoner er i dag ikke så tydelige eller forpliktende som de var før, det er enklere å flytte fra hverandre eller skille seg, en av partene får ny partner og flytter.... Jeg tror alt dette gjør at mange som i utgangspunktet er både velfungerende og oppegående kan oppleve at når livet plutselig ikke går på skinner lenger, så har de ikke like stort nettverk som de i utgangspunktet trodde. Det er lett å være sosial, hive seg i bilen eller kaste seg på et fly når man er frisk og har god økonomi, og da betyr ikke avstand så mye, man tror man har de nære nært nok. Men blir man syk og gjerne i tillegg får dårlig økonomi, da blir plutselig avstand og økonomi uoverkommelige hindringer for den tidligere hyppige kontakten med de som er "nær" - da blir de av praktiske grunner ikke så nære likevel.

 

Du har rett i at et godt sosialt nettverk er inderlig viktig, HI!

 

Flott skrevet. Virkelig ord til ettertanke

Takk. Hilsen HI

[Anonym bruker]

En annen ting er at når man er kronisk syk må man prioritere.

 

Jeg for min del prioriterer jobben min høyt, den er en del av min identitet og jeg ønsker ikke bare være hun uføre. Vet du hvor mange nye bekjentskap som begynner med spørsmålet: Hva jobber du med?

 

Jeg makter ikke å jobbe mer enn 50%, resten av energien min bruker jeg på barna. Da kan du tenke deg hvor mye det blir igjen til å dyrke vennskap og nettverk.

 

Jeg burde nok ikke jobbe så mye, men jeg nekter å gi opp å være arbeidsfør. Jeg vil være mer enn sykdommen min!

 

Men nå er jeg heldig da, jeg har både mann, familie og venner som stiller opp for meg. Har all mulig medfølelse for de som ikke har det.

[Anonym bruker]

Jeg er ikke kronisk syk, men jeg har et barn som er sykt. For det første er det nok veldig lett å miste nettverket sitt ja. Det er rett og slett slitsomt nok med hverdagen, familie og jobb. For det andre så må man mest sannsynlig "bruke"/ få hjelp av sine foreldre til så utrolig mye annet, at man føler man ikke kan bry dem med alt. Her feks måtte min mamma en periode komme hit kl 7 hver morgen og levere barnet på skolen, siden det ikke fungerte med sfo. Da måtte moren min begynne senere på sin jobb og dermed slutte senere. Jeg følte da naturligvis at jeg ikke kunne be henne hver gang jeg hadde hatt behov for det.

[Anonym bruker]

Jeg tror veldig få forstår hva det vil si å være alvorlig kronisk syk. Enkelte er så syke at de få timene de har til rådighet i løpet av dagen bruker de på å være mor for barna sine. Resten brukes til å samle krefter for å klare disse timene. Klart man mister mye, om ikke hele, nettverket sitt, i en slik situasjon. En har gjerne venner som kommer innom i ny og ne, når man en sjelden gang har overskudd, men kanskje blir de etter hvert ikke så nære venner lenger når man ikke klare å opprettholde normal kontakt, og da er gjerne terskelen for å be om hjelp med barna veldig høy. Noe annet er det å hele tiden måtte be venner om tjenester når man ALDRI har sjansen til å gi noe igjen, kanskje det også er vanskelig? Har man lite familie, eller ikke kontakt med familie av forskjellige grunner, eller de bor langt unna, ja da havner man gjerne i en slik situasjon som HI beskriver. Og nei, jeg tror ikke man blir kronisk syk av å ikke ha et nettverk, kronisk sykdom kan ramme alle, og det rammer tilfeldig og ubønnhørlig.

[Anonym bruker]

Jeg er alvorlig kronisk syk. Jeg er fysisk syk, men det tærer også tilslutt på psyken. Nettveket er mindre og jeg ar problemer med å utvide. Har fremdles mange rundt meg, familie og venner, så ingen nød enda.

 

Men vi om er konisk syke jobber kanskje ikke fullt, er ikke like aktive på fritida, vi tilbringer mange timer på sofaen, og for de om har minimalt med nettverk i tillegg, har jo enda flere timer tilgjenglig å bruke på datan. Og an oppsøker gjerne ulike sider man kan kommunisere med andre. Slik som her. Så at her kan ære en opphopning av oss kronisk syke, og de uten nettvetk her. Det er jo naturlig :-)